Jeg er i stand til å irritere meg over selv bare det at framgang poengteres på feil måte. Framgang for menn i forbindelse med barnefordeling kan forekomme, men er uansett et blodslit. Den som tar lett på dette, får ingen nåde hos denne skribent. Så når en journalist i ukeavisa Dag og Tid tillot seg å innta en avslappet, for ikke å si nedlatende holdning til det at statikken viser litt framgang, og attpå til med referanse til dette nettsted, var det bare å ta tastaturet fatt.
Med jevne mellomrom, ja faktisk hele tiden, dukker det opp kommentarer som den gitt av Ronny Spaans i Dag og Tid 23/1-14. Verdensvant konstaterer Spaans at det «med jevne mellomrom» dukker opp folk som kjemper for en sak. Like suverent vet han i form av et prosenttall hvordan den saken det dreier seg om står i dag, og hvordan den stod for ti år siden. Ved enkel aritmetikk kan han da måle forskjellen. Mellom linjene kan leses at saken ikke lenger er så aktuell, og knapt verd å kjempe for, i og med at aritmetikken viser framgang. Overfor dette blaserte gjesp vil jeg gjerne gi Spaans et verbalt «ballespark».
Jeg håper det sistnevnte vil minne Spaans om at han er mann. Det vi snakker om er barnefordeling. Å miste sitt barn, mer eller mindre, er noe en mann i Norge i dag må ta som en mann. Men det er ikke det samme som at menn skal finne seg i alt. Relasjonen mellom barn og foreldre er kanskje den siste uoppsigelige relasjon i vårt samfunn. Imidlertid ser norske myndigheter seg berettiget til når som helst å regulere forholdet mellom barn og foreldre på den måten de finner best for det aktuelle barnet. Dette går stort sett utover menn i forbindelse med samlivsbrudd. Du sier ikke opp selv, men staten kan si opp deg. I dette ligger en slags potensiell fratakelse av barn som rammer alle, men i praksis mest menn. Relasjonen mellom barn og foreldre har i motsetning til eiendomsretten ingen grunnlovsmessig beskyttelse. Å sammenlikne barn med eiendom er egentlig krenkende for både barn og foreldre. Men av nød er dette det beste man kan forsøke for å åpne folks øyne. Det nærmeste man kommer til en grunnleggende beskyttelse av foreldreskapet er FNs barnekonvensjon artikkel 7, hvor barn «så langt det er mulig, [har] rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.» Det foreldre i stedet bys, er rikelig med prosessuelle rettigheter. En fornærmelse, spør du meg, du blir behandlet som om du var et vitne i en sak som gjelder ditt barns liv og dermed ditt eget.
Hensynet til barn går i norsk sammenheng under uttrykket «barnets beste». Bruken av superlativ gjør den røde kluten, som dette er overfor menn som har fått smake denne siden ved statsmakten, enda mer flammende rød. Dette prinsippet er etter min mening langt mer prektig enn det er godt. Kan tilhengerne av dette prinsipp påvise at likeverd mellom foreldre er skadelig for barn? Det som er skadelig for barn, er åpen konflikt mellom foreldre. Menn stilles derfor overfor dilemmaet om de skal finne seg i kvinners dominans på dette området eller kjempe, noe som lett får den konsekvens at man kommer enda dårligere ut i det kampen bare betraktes som et problem for barnet og ikke som en politisk aksjon på mikroplanet. Hvis derimot kvinner eller statsmakten, eller helst begge, kunne akseptere at nå er tiden inne for likeverd også på dette punktet, kunne vi få fred rundt barn, en fred basert på rettferd og dermed stabil.
Etter dette skal tilføyes at Spaans faktisk også bringer en god nyhet. Andelen foreldrepar som ved samlivsbrudd ender opp med delt omsorg er steget til 25 %. Fint, men hva som er drivkreftene bak denne forandringen i retning likeverd, og den videre utvikling, er selvsagt et langt vanskeligere spørsmål. Av den ikke bare kommenterende, men også undersøkende presse ville jeg vente at den stilte et slikt spørsmål heller enn å nærmest gjøre det motsatte: ta plass i sofaen foran den statistiske monitoren og gi leseren det inntrykk at verden går framover av seg selv.
Artikkelen er også trykket i Dag og Tid 6/2-2014
Les også: Kan man offentlig ønske noen vondt?
