Kommentar til den prisbelønte filmen Gutten med sykkelen av de belgiske regissørbrødrene Jean-Pierre og Luc Dardenne.
Den 12-årige gutten og hovedperson i denne filmen har en praktfull fostermor. Hvor moren er vites ikke. Men hvordan skal gutten lære hva det vil si å være mann? Gutten jakter vilt etter noe mannlig. Han raser rundt på sykkelen, som for øvrig stadig forsøkes tatt fra ham. Tilbudet på mannlighet i hans omgivelser er lite, men i rekkefølge etter viktighet lærer han likevel noe av:
1) En 18-årig gjengleder, som svikter gutten og redder seg selv når det blir hett.
2) Faren, som svikter gutten kontinuerlig, men som kanskje ikke kan bedre. Dog svikter han bare overfladisk, ikke dypt, når det blir hett.
3) Naboguttens far, som sammen med sin sønn blir sykkelguttens ransoffer, men som stiller opp til rettslig forsoning etter ranet. Han svikter imidlertid når det kreves noe mer enn å være forsonlig offer. Han svikter gutten med sykkelen, uten at han får vite om det, men sin egen sønn svikter han dypt og sønnen får vite det.
Fostermorens kjæreste får null poeng og kommer ikke på listen. Denne mannen kan gutten ikke lære noe som helst av, og gutten avviser ham også instinktivt : gutten vil ikke en gang kjøre i samme vogn som ham på tivoli. Denne mannen mangler enhver robusthet i møte med en søkende 12-åring, og svarer på hans utfordringer med prinsipprytteri. Fostermoren kan gutten heller ikke lære å være mann av. Til tross for visse barske ferdigheter er hun absolutt kvinne. Mannstilbudet til vår hovedperson er altså rett og slett elendig. Men det holder! Det er håp for denne gutten fordi han vet inderlig vel hva han trenger, og jakter ustoppelig på det.
Aftenpostens anmeldelse (terningkast 5)
