Islam – noe for menn?

Von Mariusz Kubik, http://www.mariuszkubik.pl - own work, http://commons.wikimedia.org/wiki/User:Kmarius, CC BY 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=4188915
Michel Houellebecq (foto: Mariusz Kubik)

Underkastelse av Michel Houellebecq, Cappelen Damm 2015, Oversatt av Tom Lotherington, 264 s

Å gå over til islam, med eller uten kristen fortid, er for de fleste av leserne en tanke like fjern som science fiction. Faktum er likevel at islam vinner store skarer av nye tilhengere i Europa, også i Norge. I England skal to tredjedeler av konvertittene være kvinner. I framtidsromanen «Underkastelse» av Michel Houellebecq fremstilles islam som en spesielt attraktiv religion for menn.

Boka kom ut i Paris samme dag som terrorangrepet på Charlie Hebdo fant sted, 7. januar 2015, og forfatteren var selv motiv på bladets forside den dagen. Sammenfallet kan man kalle en makaber PR-boost av dimensjoner, men det er neppe hovedforklaringen på at boka er blitt en europeisk salgssuksess. En veloversatt norsk utgave kom høsten 2015, og har ført til mye omtale og diskusjon, hvilket den i høy grad berettiger.

Frankrikes president Mohammed

De som har hørt om boka, vil ha fått med seg at den beskriver et framtidsscenario der lederen for Muslimsk brorskaps parti, en snedig politiker ved navn Mohammed Ben Abbes, som tvinner journalistene rundt fingrene, får presidentmakten i Frankrike i 2022. Er det sannsynlig at Frankrike får en muslimsk president allerede om 6 år? Dette er etter min mening ikke vesentlig. Scenariet er fullt tenkbart i den nokså nære fremtid. «Underkastelse» inneholder etter denne anmelders mening en myriade av uhyre interessante og vesentlige tanker og observasjoner om vår samtid og nære, mulige fremtid. Tankene går i ulike retninger, med mengder av referanser til historien, kunst og filosofi.

President Ben Abbes’ første og viktigste programpost er en fullstendig islamisering av undervisningssystemet, blant annet med krav om at alle lærere bekjenner seg til islam. Hans vei til embetet begynner med at første valgomgang gir Front Nationals kandidat Marine le Pen flest stemmer og Muslims brorskap nest flest stemmer (22,3%). Mens en begynnende borgerkrig drønner i bakgrunnen, konkluderer de politisk svekkede og rådville Sosialistene, i likhet med det nesten marginaliserte høyrepartiet UMP, at de vil alliere seg med den muslimske kandidaten, slik at de til sammen får flertall og dermed hindrer at Le Pen blir valgt til president i 2. valgomgang.  De aksepterer Ben Abbes ultimatum om å få kontroll over utdannelsessektoren mot å få andre poster i hans regjering.

Urealistisk i all overskuelig framtid, er det hevdet, da muslimene langt fra utgjør en så stor del av befolkningen at de kan få over 20 % av stemmene. Men andelen muslimer, og deres innflytelse, vokser raskt. Partiets raske vekst forklares i boka med lederens taktiske smarthet og hans profilering av moderate standpunkter. Men partiet har også bygget innflytelse på samme måte som muslimske partier i arabiske land, etter et mønster som for øvrig er brukt av Kommunistpartiet i Frankrike tidligere. Den egentlige politikken går hånd i hånd med et tett nettverk av ungdomsbevegelser, kulturvirksomheter og humanitære hjelpeorganisasjoner (s 47). Slik klarer partiet å utvide sitt publikum langt utover den strengt konfesjonelle ramme. Det muslimske brorskapet utnytter også samfunnets tilsynelatende ubegrensede reservoar av velvilje overfor ”det moderate islam”. Islamsk terror nevnes ikke i boka, bortsett fra noe som foregår i Israel. På dette punkt følger altså boka den vestlige verdens ledere og kadre av ideologer i akademia og mediene, hvor «det moderate islam» absolutt ingen forbindelse har til de allment forkastede avskyeligheter som fundamentalistisk islam står for.

Seksualdriften sublimeres ikke

Jeg-personen (Francois) er en mannlig akademiker i 40-årene, professor i fransk litteratur ved Sorbonne-universitetet. Han har prestert akkurat så mye i sitt intellektuelle liv at han har oppnådd denne posisjonen, men utover det er det ikke en karakter som har mye å anbefale for seg. Han er en passe lat, uengasjert mann uten særlige kunnskaper eller interesser utover sitt snevre faglige spesialfelt, som er verkene til 1800-tallsforfatteren Joris-Karl Huysmans, representant for den såkalt dekadantismen. Han har ikke barn eller noe stabilt forhold, men benytter sin akademiske status til å forsyne seg av fakultetets jevnlige tilgang på nye studiner ved hvert høstsemester (og benytter prostituerte i sommerferien, for å fylle tomrommet). Det eneste han virkelig engasjeres av er mat og drikke, det vil si vin, noe som går igjen som tema i alle møter og tildragelser gjennom boken. Man kan lese denne anti-helt som representant for vår tids intellektuelle vest-europeere, og derav konkludere at det er ikke mye håp for framtiden å hente hos dette sjiktet.

Houellebecq for retten

Bøker som tar pulsen på samtiden ved å fabulere om fremtiden, inngår blant verdenslitteraturens klassikere. Det burde anses som noe av det viktigste forfattere kan drive med for å advare mot skremmende tendenser i samtiden. Det kunne også trengs mer av dette i vår egen litterære andedam. I norsk offentlighet har Houellebecqs bidrag blitt verdsatt, men også avstedkommet aggressiv brunbeising, således fra høylytte representanter for de statsfinansierte antirasistene. Boka er imidlertid en roman, ikke et politisk programskrift. Det forblir åpent for fortolkninger hva forfatteren mener. Som roman fortjener boka å bli bedømt litterært. Jeg ser boka som et ganske fascinerende og underholdende stykke litteratur som fanger leseren. For denne, som for mange andre anmeldere, er det likevel mest nærliggende å konsentrere seg om bokas politiske-ideologiske dimensjoner.

Tittelen på boka henspiller – blant annet – på den forsofne jeg-figurens vei mot omfavnelse av islam, som jo betyr underkastelse. Houellebecq selv har derimot ikke underkastet seg. Han ble for noen år siden stilt for retten for å ha uttrykt at ”islam var den mest stupide religionen”. Han ble frikjent, men må i dag – i likhet med andre kunstnere og intellektuelle som har utfordret «fredens religion» – ha kontinuerlig politibeskyttelse. Slik setter de mest nidkjære og militante av Muhammeds etterfølgere bastante rammer for den faktiske ytringsfrihet i dagens Europa, noe som helt ignoreres i den offisiøse høystemte debatten om ytringsfriheten i juridiske kretser.

Tre menn får sagt det

Bokas ideer fremkommer i stor grad gjennom jeg-personens dialog med andre mer markante figurer enn han selv, spesielt følgende tre menn: Godefroy Lempereur er en yngre universitetslærer, som har tilknytning til «den identitære bevegelsen», et fenomen som er lite kjent i Norge grunnet manglende omtale i mainstream medier. Generation identitaire er en ungdomsbevegelse, som proklamerer vilje til å fastholde og forsvare, også med militante midler, sin franske/europeiske identitet ikke minst mot trykket fra masseinnvandring. Den andre av de tre mennene har arbeidet i en årrekke i de hemmelige tjenester og besitter inngående politiske kunnskaper. Tredjemann, med det fengende navnet Robert Rediger, er tilsatt av det nye regimet som rektor for Sorbonne-universitet. Han har både klare materielle og kjødelige fordeler og dypere filosofiske argumenter å anføre til støtte for å omfavne islam.

I tillegg kommer jeg-personens egne, lett henkastede og mindre stringente betraktninger. Jeg-stemmen skal neppe tas som uttrykk for forfatterens tanker, men grepet med å la en slik mann være hovedpersonen gjør det lettere å fremsette ulike, provoserende synspunkter.

Feminismens fremmarsj i Vesten

Av bokas innhold er det mulig å trekke mange tematiske tråder. Her skal jeg ta fatt i én: Det er gjennomslaget for feminismen i vestens samfunn som mer enn noe annet har svekket den vestlige sivilisasjon og derved beredt grunnen for islams maktovertagelse. Samtidig frembyr islam klare attraksjoner nettopp for menn. Dette har fått den kjente muslimske MDG-politiker Shoaib Sultan til å hevde at boka er mer kvinnefiendtlig enn islamkritisk.

Lempereur er den som formidler den fundamentale observasjon at i kulturer der de patriarkalske verdier er bibeholdt, får kvinnene flere barn enn i de sekulære. Det gjelder alle de tre ”bokens religioner”, men i særlig grad den muslimske. Det medfører i seg selv en demografisk dynamikk der den moderne sekulære europeiske befolkning relativt sett synker, og spesielt utgjør de en synkende andel av de yngre generasjoner.

Francois betror sin venninne sine tanker om at det å gi kvinnene stemmerett, å la dem få tilgang til de samme studiene som menn, de samme jobbbene osv kanskje ikke var så lurt. ”Vi har vendt oss til det, men var det en god idé i grunnen?” Konfrontert med hennes forskrekkelse, formulerer han seg slik: ”Patriarkatet hadde i hvert fall det lille fortrinn at det eksisterte,…at det som sosialt system holdt seg gående, det fantes familier med barn, som i store trekk reproduserte det samme skjemaet, kort sagt det gikk rundt. Nå kommer det ikke nok barn lenger, så nå er løpet kjørt. ”(side 36)

Foranlediget av et besøk hos et vennepar reflekterer Francois over hvordan kvinnenes fremmarsj i yrkeslivet gjør at de forbruker sin energi på å være stilige og sexy mens de er på jobb, fordi deres sosiale status er på spill, og når de endelig kommer hjem til mannen i 9-tiden (man jobber lengre dager i Frankrike enn her), synker de utslitt ned i sofaen iført genser og joggebukse ”og slik fremsto hun for sin herre og mester, og han må ha hatt, han må nødvendigvis ha hatt en følelse av å bli lurt et sted, og hun selv hadde følelsen av å bli lurt et sted…” (s 84). Saudi-arabiske kvinner, som er helt tildekket i offentligheten og heller ikke bruke opp sine krefter i denne sfære, eksellerer i det mest sexy undertøy til mannens glede på hjemmebane, når han kommer hjem fra sitt arbeid.

Kristendommen feminin

Kristendommen faller inn i feminiseringen av Vesten, den er en feminin religion, som Nietzsche påpekte (s 193), mens islam har mannfolk som første betingelse. Det er Rediger, konvertitten og Sorbonne-rektoren, som utdyper dette. Den katolske kirke med sin lefling med de progressive, ”var blitt fullstendig ute av stand til å motsette seg sedenes forfall….. homoseksuelle ekteskap, retten til abort og kvinners plass i arbeidslivet….Vest-Europa hadde nådd en motbydelig grad av forråtnelse og var ikke lenger i stand til å redde seg selv…Den massive ankomsten av en innvandrerbefolkning preget av en tradisjonell kultur, ennå markert av naturlige hierarkier, kvinnens underkastelse og respekt for de eldre, utgjorde en historisk sjanse for den moralske og familiære opprustningen av Europa…”

Rediger filosoferer også over underkastelse som et ideal og en lengsel hos menneskene. Som kvinnens underkastelse under mannen, litterært fremstilt gjennom Historien om O, gir mannens underkastelse for Gud, dvs Allah, den dypeste tilfredsstillelse. Det er altså ingen motsetning mellom underkastelse og det å være mannfolk, bare underkastelsen har den rette adressat.

For øvrig taler Redigers livsstil sitt eget språk, der han i sitt uhyre elegante hjem har fire koner i forskjellig alder til å varte ham opp og ivareta hans ulike behov. I dette er inkludert servering av alkoholdige drikker perfekt tilpasset de lekkerbiskener den eldste konen disker opp med. (Aksept for alkohol er tydelig en del av den pragmatiske tilpasningen til de franske forhold som kjennetegner det moderate muslimske regimet.) I tillegg til dette nyter han godt av en eksklusiv materiell levestandard basert på generøs tilførsel av saudi-arabiske petrodollar til de reformerte franske undervisningsinstitusjoner.

Flerkoneri – for de få

Flerkoneriet aksepteres i islam, inntil fire kan en mann ha (på samme tid), men det forutsetter at mannen er i stand til å forsørge dem på et visst nivå og på like linje. Nødvendigvis er flekoneriet ikke for alle. Det hviler dermed også på et sosialt klasseskille. De mest velstående, og rikdom vil som regel avspeile evner over gjennomsnittet, er også de som disponerer flest kvinner og dermed får anledning til å reprodusere seg. Slik ivaretar flerkoneriet et naturlig utvalg som, ut fra en evolusjonær betraktning, er til det beste for menneskeheten. Francois har litt vanskelig for å se på seg selv som en alfahann, men enda mer så hans eldre og svært u-kule kollega, som plutselig har fått seg tildelt en andreårs studine etter et liv preget av alt annet enn å ”draguer les femmes” (sjekke damer). Francois blir foreholdt av sin sjef om at det er helt feil tenkt, det er intelligensen som er avgjørende for menneskenes dominans, så det er helt i sin orden at nettopp universitetsprofessorer rangeres blant alfahannene. Og sørger man for å gi dem høy lønn, så blir de også attråverdige på materielle kriterier.

Et siste tvilende spørsmål fra vår etter hvert stadig mer konversjonsklare ”helt” får likeledes sin tilfredsstillende besvarelse. Han har ikke kunnet unngå å notere seg at en ganske umiddelbar følge av islamiseringen, som slår igjennom ikke bare på hans eget universitet men i hele offentligheten, er kvinnenes tildekking. Så hvordan skal en mann kunne velge seg en attraktiv kvinne når han ikke er i stand til å iaktta hennes former? Redgier har full forståelse for dette spørsmåls imperative natur, og kan berolige med at islam gir en løsning også på det. Mannens preferanser er enkle og uforanderlige, og det kan ivaretas av dertil utpekte kvinner å sikre at ekteskapskandidater fyller de fornødne krav.

Makten over barna

I rekken av argumenter for hvordan feminiseringen av Vesten undergraver mannens stilling og hele samfunnets bærekraft, kunne man, etter denne anmelders mening, godt ha tatt med de vestlige lands juridiske regimer for skilsmisser og barnefordeling. Der lovene og håndhevelsessystemet er rigget slik at kvinnen som regel får makten over barna etter samlivsbrudd, samtidig som staten stiller generøst opp for de enslige mødre og dertil driver inn barnebidrag fra mannen med hard hånd. At det er kvinnene som tar initiativ til flertallet av samlivsbrudd, er dermed et lett forståelig faktum. De beholder makten over barna og deres eksmann stiller opp for barna så langt han kan, grunnet i hans ansvarsfølelse, hans etterlevelse av gjeldende normer for fars deltagelse i barnas liv og ikke minst i at han, mens foreldrene bodde sammen, gjorde store følelsesmessige investeringer i barna og tilegnet seg de praktiske ferdigheter forbundet med barneoppdragelse.

Hvor forlokkende kan ikke den muslimske familieretten da fortone seg for de mange menn og fedre, som smertelig har erfart sin kjønnsbetingede avmakt under det kristen-sekulære vestlige regime? I islam gjelder en morspresumsjon, men bare inntil barnet blir omkring 7 år, eventuelt noe eldre for døtre. Er barnet eldre, eller når barnet når denne alder, er det far som tildeles hovedomsorgen, i erkjennelsen av at det fra den alder er de maskuline kvaliteter som ivaretar barnets behov for oppdragelse og opplæring. I tillegg er det jo i islam mannen som bestemmer om det blir skilsmisse. Han kan skilles ved å si tre ganger at han ønsker det, for kvinnen er det en meget lang og vanskelig vei å skille seg uten mannens aksept.

Det går en spøk over Europa?

Francois avgir den muslimske trosbekjennelsen og blir igjen opptatt som lærer på Sorbonne, der han gleder seg til starten på neste semester, med tilførselen av nye studiner ”pene, tilslørte, sjenerte.” Hver og en av disse ville bli lykkelige og stolte over å bli valgt av ham til å dele hans leie. Han skulle klare å elske dem. Hans liv har funnet en ny mening. Boka slutter med denne hans trygge selvforsikring: ”Jeg ville ikke få noe å angre på.” Det hele kan man selvsagt velge å lese som humor, som burlesk komedie i tradisjonen etter forfatterens berømte landsmann Molière. Dette er nærmest hva NRKs anmelder Knut Hoem og forfatteren Erlend Loe gjør, i et forsvar av boka mot de sensur-hungrige anti-rasistene. Men å ta dette kun for spøk, er etter denne anmelders mening åpenbart tegn på at man har fattet forfatteren ganske dårlig.

Les også:

Feminismen er problemet – ikke løsningen

Middelklassens menn

5 kommentarer til «Islam – noe for menn?»

  1. «Underkastelse» sier mange tankevekkende ting både om islam og om vestlig sivilisasjon. Houellebecq fornekter seg ikke i denne sin siste bok når det gjelder brodden mot feminisme og kvinner, noe anmelderen legger hovedvekten på.
    Det er en annen side ved boka som bør være et tankekors for et nettsted som maskulinist.no. Anmeldelsen nevner ikke at karakteren Rediger, etter å ha konvertert til islam og blitt rektor ved det saudi-støttede Sorbonne-universitetet (og seinere også stiger videre i gradene i den nye franske eliten under muslimsk president), bekjenner at også han tidligere var tilknyttet Generation identitaire. Denne bevegelsen står for anti-islam, men også for fransk nasjonalisme, og for konservative verdier i familie- og kjønnspolitikk. Det er velkjent, og noe anmeldelsen viser, at også tradisjonell islam står for mannens primat overfor den underordnete kvinne. Veien til islam var dermed i en gitt situasjon ikke så lang for Rediger. Han fant mange av sine synspunkter ivaretatt av en moderat islamsk bevegelse.
    Urealistisk? Her hjemme har den lavkristne, høyreorienterte og tidligere antiislamske Ole Jørgen Anfindsen nylig fortalt i Morgenbladet at han har vært på nippet til å konvertere til islam. Houellebecq klarer i sin framtidsroman «Underkastelse» (utgitt over et år før dette) å foregripe tendenser i tida.
    Mitt premiss er omvendt anmeldelsen og dette nettstedet: feminismen, forstått som et strev for likestilling og like rettigheter for mann og kvinne, er et stort gode for de vestlige samfunn, både for mann og kvinne. Tvert imot at feminismen «svekker den vestlige sivilisasjon og derved bereder grunnen for islams maktovertagelse» (sitat fra anmeldelsen), så vil jeg hevde at den viser sin styrke overfor andre sivilisasjoner ved å søke å inkludere halve menneskeheten på like fot i samfunnet. Kvinnefrigjøringen bør motivere til forsvar av noe av det beste i vestlig sivilisasjon, mot islam og andre ideologier som trekker i retning av før-moderne ideer.
    (Dette er skrevet uten å ha «Underkastelse» foran meg. La meg håpe at jeg husker rett.)

    1. FEMINSIMEN ET STORT GODE – ELLER BARE STOR?
      Feminismen er et stort gode for de vestlige samfunn og bør motivere til forsvar mot islam, skriver Torbjørn Eng i sin kritiske kommentar til min anmeldelse.

      I så fall er det feministene han burde henvende seg til med sin saksopplysning. For han (av alle) må ha fått med seg at de organiserte feminister har vært nokså fraværende når det gjelder å advare mot, og bekjempe, den nedgradering av kvinnen som er innebygd i islam. Ikke bare det: De sterkeste ”kvinneforkjemperne” har stått i fremste rekke i å rakke ned på de som faktisk har reist kamp mot islams kvinneundertrykking. For dem har det vært viktigere å solidarisere seg med de muslimske innvandrerne, hvis ledende representanter er menn, og hele den kvinneundertrykkende kulturen de bærer med seg, enn å bekjempe den sistnevnte. Et typisk eksempel finnes her: http://kvinnefronten.no/rasisme-forkledd-som-kvinnekamp-2/

      Hvis feminisme i vår tid faktisk var hva Eng definerer den som, nemlig ”et strev for likestilling og like rettigheter for mann og kvinne”, ville vi ikke hatt dette paradokset.

      Et strålende eksempel på en moderne kvinne som har forstått feminismen nettopp slik, er Hege Storhaug, feministen som så at den virkelige kvinneundertrykkingen i dag ikke handler om Hennes & Mauritz sine reklameplakater eller mindretall av kvinnelige ledere i storbedrifter i Norge, men om den brutale og gjennomgripende dehumaniseringen og den systematiske diskrimineringen av kvinner i (ikke minst) muslimske land. Noe som med den tiltagende innvandringen fra disse land til Norge også ble en del av norsk virkelighet. Hege Storhaug har ikke blitt hyllet av kvinnebevegelsen for sin kamp, men tvert imot blitt et sentralt hatobjekt for denne. Hege Storhaug kaller seg visst feminist, men verken statsfeminismen eller den organiserte kvinnebevegelse vil anerkjenne henne som det. Det gjenspeiler at den reelt eksisterende vestlige feminismen av i dag er noe ganske annet enn den bevegelse for avskaffelse av kjønnsdiskriminering den i utgangspunktet var. Noe jeg nedenfor kommer nærmere inn på.

      Eng sier mer. Han peker på at (den oppdiktede) Robert Rediger hadde en fortid i den konservative bevegelsen Generation identitaire før han tok skrittet over til islam, og at (den blant oss levende) Ole Jørgen Anfindsen har hatt en liknende reise. Denne imponerende mengde empiri skal øyensynlig underbygge en tese om at det å stå for mer tradisjonelle familieverdier og kjønnsroller enn feminismens idealer, slik maskulinist.no gjør, bare er et skritt unna å omfavne islam. Disse holdninger bidrar derfor til en slik samfunnsutvikling som Houellebecq profetisk beskriver.

      Engs poeng vil da kunne formuleres slik:

      Maskulinister er mot feminisme,
      Islam er mot feminisme
      Altså bidrar maskulinisme til islam

      Den logiske strukturen i argumentasjonen er udødeliggjort i Ludvig Holbergs stykke Erasmus Montanus. I forklaringen av hvorfor denne syllogismen er – mildt sagt – lite innsiktsgivende, kan man begynne med å slå fast at maskulinister er for likestilling av mann og kvinne. Vi er for at kvinner har fått stemmerett, og at de har rett til å søke jobb og studier, rett til arv, rett til å velge ektefelle, til å skille seg osv osv på linje med menn. Vi støtter fullt ut disse fundamentale erobringer som er skjedd i den vestlige verden.

      Men feminismen i vår tid har ikke nøyd seg med dette. Den har drevet kampen for kvinners interesser langt utover det å oppnå likestilling i form av like rettigheter og like muligheter, den vil ha likhet i resultat, dvs den vil fremtvinge en samfunnsutvikling der det er (minst!) like mange kvinner som menn i alle posisjoner. Vel og merke posisjoner som anses attraktive, ikke slikt som fengsler, psykiatriske sykehus, selvmordstatistikker, farlige jobber, posisjonen som marginalisert forelder – her er det helt i orden for feministene at menn dominerer.

      VESTEN SVEKKER SEG SELV
      Feminisme i dag betyr også at kvinners fortreffelighet fremheves, og det mannlige kjønns egenskaper demoniseres, over hele fjøla. Kvinners potensielle destruktivitet, f eks i familien, går under radaren, mens mannens potensiale som voldelig i forhold til kone og barn overdrives. Feminismen i dag tenderer til å ville oppheve, dvs fornekte, de biologiske realitetene som medfører forskjeller mellom kjønnenes preferanser og adferd. Den vil skape et nytt menneske, den kjønnsidentitetsløse ”hen”. Dette gir den et totalitært preg, fordi kampen for dette målet – som står i strid med menneskets natur – fordrer statlig ideologisk indoktrinering og sanksjoner i en massiv skala.

      I relasjon til temaet i Underkastelse, er det vesentlig at feminismen må anses som en bidragsyter til en utvikling der fertiliteten i de vestlige samfunn har sunket til et så lavt nivå at (den opprinnelige) befolkningens størrelse ikke lenger opprettholdes, men synker. Det fødes altså for få barn. Det voldsomme fokus på at kvinner må ut i arbeidslivet og at de skal være økonomisk selvstendige individer, fremfor å stimulere til at familien utgjør det produksjonsmessige fellesskap med en naturlig arbeidsdeling knyttet til den fundamentale oppgaven å frembringe og oppdra barn, fører til at kvinner utsetter det å få barn langt utover den biologisk optimale alder, og at de typisk får bare ett eller to barn. Det at det gjennom statens barnefordelingsregime og økonomiske støtteordninger er så lettvint for kvinner å skille seg, trekker i samme retning. I en patriarkalsk kultur som islam, med helt andre rettslige ordninger, fødes det langt flere barn. Det i seg selv – i tillegg til innvandringen av stadig nye mennesker fra samme kultur – bringer med seg noe som må kalles en demografisk omveltning av de vestlige land, og som med ubønnhørlig kraft gir impuls til styrking av islams stilling. Tyskland avskaffer seg selv, sa Thilo Sarrazin. Det var den innfødte tyske befolkning og det historisk oppståtte tyske nasjonale og kulturelle fellesskap han siktet til. Å påpeke dette betyr åpenbart ikke å omfavne islam som modell. Det betyr å påpeke hvordan visse trekk ved vestens kultur svekker denne kulturen selv, særlig i forhold til en hurtig fremvoksende kulturell motpol.

      Et annet viktig forhold er at feminismens sterke innflytelse over tid har hatt en virkning – ikke så overraskende – i feminiserende retning på samfunnet. Det har utvilsomt hatt sine positive sider, ved å ha bidratt til humanitet på mange felter, men det har også båret med seg en naiv og derfor farlig holdning til verdens realiteter. Det har alltid vært en maskulin oppgave å stå for forsvar. Av familien, byen, landet. Denne oppgaven fordrer evne og vilje til hardhet og brutalitet – maskuline egenskaper. Nå har nok ikke feminiseringen i så måte først og fremst hatt sin virkning på det overordnete statlige nivå, men den har fått prege mentaliteten i de mellom-menneskelige relasjoner og gitt seg utslag i svekket evne til grensesetting overfor overskridende adferd fra sivile institusjoner som skoler og rettsapparat. Muslimske gutter og menn utviser i vårt samfunn en adferd preget av deres doble forestilling om egen overlegenhet, i kraft av sitt kjønn og i kraft av sin religion, som ikke minst går utover kvinner. Overfallsvoldtekter og grov seksuell trakassering i offentlige rom er bare den synlige del av et isfjell av kvinneforaktende praksis. Men ikke bare kvinner utsettes for sinte unge muslimske menns aggressivitet . Når det f eks gjelder brutal vinningskriminalitet, er det først og fremst menn som er ofre. Den feministiske impuls er å forholde seg ettergivende og forståelsesfull til denne type adferd, i særdeleshet dersom det dreier seg om aggressive drittsekker som juridisk er å anse som ”barn”, dvs at de er under 18 år. Denne ettergivenhet er i realiteteten ikke annet enn oppmuntring til mer av det samme. Et eksempel fra nabolandet gis her: https://www.document.no/2015/07/12/sveriges-moralske-kollaps/
      Feminiseringen har bidratt til at en humanisme uten realisme har blitt samfunnets norm for det moralsk høyverdige. Kvinner (både i topp-posisjoner og på grasrotnivå) har stått i spissen for den ”Refugees welcome”-kampanjen som i de nord-europeiske land har åpnet for at enorme antall mannlige muslimer med kvinnefiendtlige holdninger i bagasjen har blitt klappet inn det siste året. Dette til tross for at man vet at denne innvandringen går aller mest utover nettopp kvinner.

      Det er mange andre eksempler på at verdier forbundet med den vestlige verden, som vi er enige om representerer sivilisatoriske fremskritt, bereder grunnen for en utvikling der disse verdiene ikke får eksistensvilkår overhodet, dersom de får utspille seg uten begrensning og uten forståelse for at de må balanseres mot andre hensyn. Jeg begrenser meg her til ett.

      RELIGIONSFRIHET (KUN) FOR MUSLIMER
      Etableringen av prinsippet om religionsfrihet er en ideologisk landevinning for vesten, oppstått innen den kristne sivilisasjon, men samtidig i opposisjon til kristendommen. Men når man i dag, i respekt for dette prinsipp, setter døren på vidt gap for utfoldelsen av den innvandrete religion islam, åpner det for en utvikling der all religionsfrihet etter hvert opphører. Islam tillater nemlig ikke religionsfrihet. For det første kan det enkelte individ som tilhører den islamske ummah, ikke fritt velge å gå over til en annen religion, eller ta avstand fra all religion, slik det er akseptert som en selvsagt del av religionsfriheten innenfor den vestlige forståelsen. Dette er det et absolutt forbud mot innen islam – det finnes ingen retninger som hevder noe annet – og det håndheves ved ultimate sanksjoner. Dødsstraff for apostasi er tydelig foreskrevet i koranen, og det er lovfestet i en rekke muslimske land. Islam godtar heller ikke at andre religioner får eksistere ved siden av denne. Påbudet i koranen er krystallklart. De vantro skal beseires, drepes, forvises, dersom de ikke omfavner islam. I beste fall kan de tillates en eksistens som annenklasses borgere, betegnet som dhimmi, som betyr å være systematisk diskriminert i forhold til det muslimske herrefolket for eksempel gjennom plikten til å betale en særskilt skatt. All historisk erfaring med islamske samfunn, så vel som nåtidige samfunn, viser at dette også er praksis (trass i mytene om det muslimske Andalusia og illusjonen om det sekulære Tyrkia).

      Altså: Mener man alvor med at man vil bevare religionsfriheten, er man nødt til å sette grenser for religionen islam. Dette har de vestlige lands myndigheter, kirkesamfunn og akademikere uhyre vanskelig for å ta innover seg, til tross for en overveldende mengde erfaringer og at dette er lett å lese seg til fra de islamske skrifter.

      Når jeg i min omtale av Underkastelse fremhever det fristende i islams budskap sett fra en manns ståsted, skal det på ingen måte tolkes som at jeg er tilbøyelig til å falle for denne fristelsen. Jeg vil tvert i mot advare på det sterkeste mot den trussel mot våre mest umistelige verdier som denne religonen representerer, og slik er jeg også overbevist om at Houellebecq skal leses. Nettopp derfor er det viktig å identifisere de forhold i våre samfunn og i vestlig mentalitet som gjør oss sårbare for denne ideologiens fremmarsj.

      1. Takk, dette var meget godt skrevet. Jeg har selv lite til overs for religion og kanskje i særdeleshet Islam, men jeg kan ikke fri meg fra å tenke iblant at det kunne være like greit å leve under dens åk(som mann, ikke som kvinne) bare for å slippe dette evindelige bitre misandriske gnål fra feminister som man aldri ser ut til å bli ferdige med i vesten som eksemplifisert her https://www.nrk.no/ytring/gretne_-gamle-gubber-i-alle-aldre-1.13074477

        Jeg er så grunndig lei av dette, denne evige tonen i media som forteller oss at menn stort sett er noe skitt. Det hadde vært med en viss skadefryd jeg hadde sett ett islamsk styresett dels implementeres, så kunne alt dette mannshatet ikke lenger slippe til. Jeg unner alle – også enhver kvinne – å leve i frihet slik vi gjør, men det virker som om det kunne trenges en sterkere kraft enn hva vi vestlige menn besitter for å få en slutt på alt dette tullet, som jeg også tror ødelegger vår sivilisasjon på sikt alle den tid konkurrerende sivilasjoner har en mer patriarkalsk struktur. Og alle de moderate kvinners røst som jeg vet finnes der ute i store antall, de hører man sjelden noe til i debatten, det er vel noe med kvinners natur at de ikke skal legge seg ut med sine medsøstre kanskje? Vel, en dag kan det være for sent og det er kvinnene som vil være de store taperne.

        Jeg skal kjøpe den boken, takk for en god anmeldelse og kommentar.

  2. Takk Østberg for denne anmeldelsen.
    Den er så fyllestgjørende god at jeg føler jeg ikke trenger å lese boken. Du har fått med det jeg trenger å vite.

    – Er det en god ide å publisre anmeldelsen i en av riksavisene, eventuelt på document.no ?

    Lykke til videre!
    Hans L.

    1. Takk for hyggelige ord Hans Lund. Men jeg anbefaler deg virkelig å lese boka, den inneholder mange andre dimensjoner enn jeg har tatt opp her. For eksempel perspektiver på en kommende borgerkrig i Frankrike andre europeiske land og tanker om forbindelser mellom den religiøse lengsel knyttet til katolisismen og islams appell. Og så er den stor underholdning – trass i det dystopiske hovedbudskap.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *