Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen sa under en tale til Mannspanelet 14/12 at makt avgis ikke frivillig. En skarpsindig kvinnelig journalist, Aftenpostens Kathrine Aspaas, skrev det samme i avisen tidligere i år i sammenheng med kvinners makt i forhold til barn og barnelov. Ramin-Osmundsens sammenheng var menns omsorg for barn.
Hvis ikke frivillig – hva da? La oss først konstatere at rundt barn i Norge finnes det makt, om noen skulle være i tvil. Om maktforhold rundt barn ikke endres frivillig, hvordan skal det da skje? Ved tvang? Statsråd Ramin-Osmundsen mener definitivt ikke at menn skal endre maktforholdene med vold, verken på mikroplanet i familien, for ikke å snakke om på samfunnsplan. Vi må alle godta at staten har et ”voldsmonopol”, slik statsviterne snakker om. Rundt dette ”voldsmonopolet” finnes et omfattende juridisk system. Dette er sivilisasjon ved rettferdighet. Ramin-Osmundsen kalte seg for øvrig ”rettferdighetsminister”. Det er etter vår oppfatning tre måter et politisk-juridisk system kan ”bomme” alvorlig på når det gjelder gjennomføring og opprettholdelse av rettferd. Systemet kan feilaktig dømme folk til lange fengselstraffer, det kan vilkårlig legge beslag på folks eiendom og det kan feilaktig, vilkårlig eller gjennom systematisk skjevdeling skille folk fra deres barn. Totalitære systemer gjør alt sammen. Enkeltfeil vil, tragisk nok, forekomme i ethvert system. Men i Norge mener jeg det kan reises tvil om sivilisasjon foreligger når det gjelder forholdene rundt barn.
Det må være et tankekors for ”rettferdighets-ministeren” at de ledende lærebokforfattere på barnerett, Lucy Smith og Peter Lødrup, tar eksplisitt avstand fra rettferdighet. Ved lesing av deres bok ”Barn og foreldre” (side 131) kan man bli forbløffet over med hvilken letthet de sløyfer denne kjerneverdien i jussen.
Ramin-Osmundsen kom også inn på barnelov og -juss i den nevnte talen. Hun stilte da opp likestilling mot barnets beste. Hun sa at to foreldre i konflikt for domstolen ikke nødvendigvis var innstilt på likestiling eller at likestilling ikke passet for akkurat dem. Vi spør: Hva om den ene er innstilt på likestiling og den andre ikke? Det minste en ny barnelov kan gjøre er å legge opp til er ”forkjørsrett” for likestilling. Gjennomføres dette, vil mange saker ikke komme for domstolen i det hele tatt – man vet hva som venter. Slik er det for øvrig også i dag – man vet hva som venter, men det som venter i dag, er et regelrett forbud mot likestilling. Når noen saker likevel kommer for domstolene, er det fordi barn er så viktig for folk at noen kjører rettssak, også mot alle odds. Menn gir seg ikke, selv om de vet de taper. Kvinner gir seg heller ikke, selv om de vet de taper. Både menn og kvinner kjører sak mot alle odds, og de taper faktisk annenhver gang (ved lagmannsretten). Men det er en forskjell. Menn taper i kamp for (tilnærmet) likestilling, selv når de er fullt oppegående, mens kvinner taper i kamp mot ”marginalisering” fordi de er nedkjørt på rus eller psykiske problemer. Dette er de to hovedtypene saker ved domstolene i dag. Begge sakstyper kan langt på vei elimineres ved at likestilling gjøres til grunnprinsippet i barnefordeling. To oppegående foreldre vil da vite at mer er det ikke å hente for noen av dem ved domstolene. Nødvendig begrensing av enkelt-foreldre med alvorlige problemer kan i sin helhet flyttes over til barnevernet. Menn med barn hvor moren har slike problemer, må da eventuelt kjøre sak for barnevernet. Det sistnevnte dreier seg om en begrenset del av befolkningen.
Jeg bør antakelig ikke tenke på om dette innlegget leses av statsråder, feminister eller de mange offentlige eksperter på barn og familie. Makt endres ikke frivillig, må vite. Men hva kan vi menn gjøre?
