Jørgen Lorentzen avviser i Klassekampen 14. januar enhver kritikk av feminismen med at den enten er uinteressant eller, i den grad den har noe for seg, at kritikken like gjerne kunne ha basert seg på feminismen selv. Dette ville vi alle, både maskulinister og villfarne feminister, ha skjønt dersom vi bare hadde lest mer feministisk teori.
Vel, feminisme er ikke bare en akademisk disiplin, men en politisk-ideologisk bevegelse som gir opphav til visse standpunkter og handlemåter som gir seg faktiske utslag i samfunnet. Det siste gjør krav på størst interesse, men en viss sammenheng er det mellom de to. Som akademisk disiplin er feminismen en betydelig bidragsyter til det Jon Elster kaller intellektuell obskurantisme. En folkelig, amerikansk metafor for det samme er ”bullshit.” Lorentzen utlegger hvilken forfeilet ”dualistisk” tenkning jeg baserer meg på, nemlig at det finnes ”menn på den ene siden og kvinner på den andre.” Jeg finner det unødvendig å argumentere for at det, med unntak for noen få tvekjønnede, er slik det faktisk forholder seg.
Feminismen har, med all mulig berettigelse, angrepet biologisk begrunnede forestillinger om menns overlegenhet over kvinner. Men feminismens egen tese om kjønn som en ren sosial konstruksjon (som foreligger i ymse spissfindige varianter) kan bare fastholdes ved å nekte å ta inn over seg et omfattende kunnskapstilfang innenfor fag som hjerneforskning, biologi og psykologi fra de senere år. Her virker feminismen fastlåst i dogmer. Maskulinistisk tenkning erkjenner at menn og kvinner er biologisk ulike vesener (”dyr”), uten at dette har betydning for deres likeverd.
I den alminnelige debatt har kampen mot forestillingen om mannens overlegenhet vært så ”vellykket” at en i dag knapt kan plukke opp en norsk avis uten å finne mannens beskrevet som en mislykket ”art”. Hvis mannsforakt virkelig ikke er i tråd med feminismen, slik Lorentzen hevder, er det sannelig på tide at feminister synger ut. For inntrykket er at de kaster ved på bålet.
Et eksempel er feministers innsats på feltet menns vold mot kvinner/vold i nære relasjoner. Dette påkaller også maskulinisters engasjement. Men det er et problem når virkeligheten fordreies og overdrives for å tegne det verst mulige bilde av menn. Store kampanjer, som f eks Amnesty har kjørt, gir et falskt bilde av hvor stor andel av kvinner her til lands som lever i et mishandlingsforhold. Samtidig forties kunnskapen om at den episodiske partnervolden, et langt mer utbredt fenomen, ikke har noen klar kjønnsretning.
Innenfor feltet foreldres relasjon med sine barn etter samlivsbrudd oppleves feminismen i det store og hele som en forsvarer for kvinners interesser qua kvinner. Likestilling synes ikke å være en viktig verdi når kjønnsdiskriminering går utover mannen. (Lorentzen er her et unntak.) Samværssabotasje og falske overgrepsbeskyldninger utføres stort sett av kvinner, uten at feminister reiser dette som et kollektivt ansvar.
Feminismens fokusering på mannsdominans på toppen av samfunnspyramiden/e, overser at menn også dominerer på bunnen av statistikker for sosial suksess. Maskulint bevisstgjøringsarbeid må ta lærdom av feminismen og søke sammenhengen mellom det individuelle og det politiske, hvordan samfunnsforhold kan virke sammen med kjønn i mannens disfavør. Det er fånyttes å vente på at feminister skal gjøre denne jobben for menn.
Publisert også i Klassekampen 24/1-08