Hvordan kan mannen fravriste kvinnen noe som kan knyttes til fødsel? Vi må kanskje si at likestillingen i familielivet er kommet langt når økt andel av fødselspermisjonen for menn er blitt et ”kurant” standpunkt som er lett å hevde. Eller skal menn passe seg for noe her?
Konkret dreier diskusjonen seg om inndeling av fødselspermisjonen etter ”Islandsmodellen”. Den går ut på at fødselspermisjonen deles i tre. Kvinnen og mannen får hver sin tredel, som bare han/hun kan benytte. Den siste tredelen kan «forhandles» og fordeles fritt. Islandsmodellen er aktuell som lovendring i Norge i forbindelse den kommende stortingsmeldingen om menn.
Det er tre parter som berøres av fødselspermisjon: mannen, kvinnen, og arbeidsgivere, særlig mannens arbeidsgiver. Skal en mann i dag ha mer enn den lille fedrekvoten, må han komme til enighet med kone/samboer og arbeidsgiver. Men må man ikke alltid komme til enighet med disse to? Nei, hvis loven endres slik at familien risikerer å tape permisjonspenger, da skjønner alle at far må være hjemme i fire måneder.
Vi hører ikke noe ”ramaskrik” fra kvinner i diskusjonen om dette spørsmålet. Det fins nok motstand, men ikke ramaskrik. Vi mener det er påfallende at menn kanskje snart blir ”hjulpet” til å hamle opp med ikke bare arbeidsgiver, men også med kone/samboer.
Hvordan ville det vært om menn i stedet hadde gått til aksjon for å få mer ut av dagens ordning? Hvordan hadde det sett ut om menn støttet hverandre som fedre og gikk til aksjon for at alle som ville det, skulle få minst en tredel, ja kanskje opp til halvdelen, av permisjonstiden? Ville vi hørt noe annet enn ramaskrik?
Statens medvirkning synes å utgjøre forskjellen på oppstyr og ikke oppstyr. Fint for menn å få en gave uten å måtte kjempe for den?
Ifølge eventyr finnes det forgiftede epler som får folk til å falle i søvn.
