Feminismen er svaret, men hva var spørsmålet? En kvinnelig redaktør ved navn Mariam Lau i den liberale tyske avisa Die Zeit tar like godt et oppgjør med feminismen på kvinnedagen. Feminismen i Europa utvikler seg i retning av den nordiske modellen, skriver hun. Sverige er forbildet. Det betyr at staten ikke bare skal bekjempe klart destruktive forhold som tvangsprostitusjon og menneskehandel. Staten skal like godt ta seg av det hele. Staten utformer «kollektive moralske prinsipper og bestemmer hvilke livskonsepter som er verd å satse på». Det sistnevnte er ikke bare Laus tanker, det er et sitat fra den svenske selvforståelsen, slik den er utformet i et notat fra Gøteborg universitet. Det verste er mistilliten, skriver Lau videre. Den samfunnsmodellen det er snakk om, bygger ikke på en frigjørende livsholdning og søken etter lykke. Den bygger først og fremst på en tanke om å beskytte mot all slags «overgriperi» fra menn. Også for parforhold og familie utgjør dette et dårlig miljø. Mange kvinner, f eks kvinner med høyere utdanning, klarer rett og slett ikke å finne en mann å leve sammen med, til tross for det inderligste ønske, skriver hun. Om ikke (stats-)feminismen alene har skylden for denne elendigheten, synes det klart nok at den ikke gir kvinner pågangsmot til å gå inn i et forhold, langt mindre til å danne familie. Kvinner blir sittende fast i en umoden ungdomsfase, noe som illustreres av det tyske kvinnemagasinet Emma. I magasinet framstår forførerinner som bra, kvinneaktivister som enda bedre og ondskapsfulle jenter som spennende. Antallet alenemødre øker og øker.
For vår del vil vi tilføye at til manglende evne til å finne en mann å leve sammen med, svarer naturligvis på menns side manglende suksess når det gjelder å finne en kvinne å leve sammen med. Dårlig miljø for parforhold preget av kollektiv mistanke rammer begge kjønn. Og selv om vi er svært tilbakeholdne med å se menn som ofre, må man regne med at årtiers undergravelse av menns kollektive selvfølelse også har sine virkninger. Å finne en bra mann å leve sammen med blir kanskje også objektivt sett vanskeligere.
For øvrig er Mariam Laus tanker som om vi skulle sagt det selv. Til slutt tar Lau opp spørsmålet stilt innledningsvis – hva var nå egentlig feminismen svaret på? I land som Egypt, Saudi-Arabia og Iran raser en blodig kamp om noe så elementært som hvem som skal bestemme over kvinnen overhodet. I Vest-Europa, derimot, er kvinnen for lengst godt plassert i samfunnets og historiens rampelys, men ser ikke ut til å vite hva hun vil! Interessante spørsmål burde det imidlertid det være nok av: Hvorfor 100 000 aborter i året? Hvorfor så mange alenemødre? Hvorfor prostituerer mange kvinner seg frivillig? Saken er den, avslutter Lau, at mange kvinneaktivister slett ikke kjenner kvinnen spesielt godt.
Uansett gratulerer vi kvinnene med dagen!
Les også: Hva er kvinnemakt?
