NRKs programmer om kultur og biologi, Hjernevask, laget av Harald Eia og Ole-Martin Ihle, har vakt enorm interesse. Det er ikke rart, for det dreier seg om vår identitet. Grunnlaget for både kjønn og individets sosiale stilling drøftes i programmene.
Sosial utjevning og «kjønnsutjevning»
Det er spesielt at de nevnte programmene ser sosial utjevning og likestilling i sammenheng. Gudmund Hernes forsvarer i en artikkel i Morgenbladet 12/3 det sosialdemokratiske bidraget til begge områdene. I Norge har den sosiale utjevningspolitikken vært gjenstand for dragkamp mellom høyre- og venstrekrefter. Men når det gjelder kjønn, har dette bare i mindre grad vært tilfelle.
Målet for likestillingspolitikken har vært lett å enes om fordi målet har vært uklart. Uklarheten dreier seg bl a om forholdet mellom likestilling og likeverd. Likestilling kan defineres som rett og slett likhet, mens likeverd gir rom for ulikhet mellom de to kjønn når det gjelder posisjoner, aktiviteter og livsløp, så sant det ene ikke er bedre enn det andre.
Er menn best på alt?
Det finnes også en annen uklarhet i likestillingspolitikken. Det dreier seg om forholdet mellom like muligheter og likt resultat. Innenfor generell rettferdstenkning er dette en klassisk problemstilling. Skal seksåringer få samme muligheter på skolen, eller har vi ikke rettferd før alle elevene trives og alle gjør det bra? Hva med 16-åringer? Disse spørsmålene kan diskuteres, men når det gjelder kjønn, er forholdet mellom like muligheter og likt resultat en ”fortrengt” problemstilling.
Hvis kjønnene er psykisk like, vil resultatlikhet sammenfalle med like muligheter. Dette synes å ha vært en stilltiende forutsetning i norsk kjønns- og likestillingspolitikk. Derfra er veien kort til likhetstegn mellom ulike resultater og diskriminering. Men det finnes en alternativ forklaring på ulike resultater, i alle fall teoretisk, og det er at det ene eller det annet kjønn presterer bedre pga innsats og motivasjon, evt også talent. Hvis f eks en mann beskyldes for å vinne i konkurranse med en kvinne ”bare” fordi han er mann, kan han svare at det er ikke nødvendigvis bare å være mann.
Kanskje menn egentlig er best på alt? Så lenge et spørsmål er fortrengt, ligger svaret også i mørke.
Spørsmål ved vår eksistens
Hva skal vi med kjønn? Det er som å spørre ”Hva skal vi med Norge?”. Slike spørsmål stiller man normalt ikke. Svarene på spørsmålene konstituerer vår virkelighet og våre liv. Å stille slike spørsmål, er å rokke ved vår eksistens. Men det er nettopp det vi nå gjør.
I Hjernevask-programmene vises det til utenlandske forskere. Det er godt gjort å få et norsk publikum til å tro på utlendinger framfor norske eksperter. Det må skyldes at de utenlandske forskernes synspunkter stemmer langt bedre med folks erfaringer enn de norske kjønnsforskerne. De utenlandske forskerne påviser biologisk-psykiske kjønnsforskjeller. At noen forskjeller synes uomgjengelig til stede, kan være en vekker. Det kan vekke oss til diskusjon om kjønn kan være berikende, og på hvilken måte.
Barn har kjønn
Jeg jobber for tiden i en barnhage. Der er det ”mye kjønn”. Jeg jobber med gutter og jenter i 2 ½ – 4 års alder. Guttene og jentene er ganske forskjellige. Gutter slåss mer, og fyker mer rundt, dog med individuelle variasjoner. Er det da best at jeg ser dem som individer og ikke som gutter og jenter? Jeg ser ikke noen motsetning i dette. Jeg bruker uttrykket ”gutt” og sier f eks ”Du kan ikke gjøre slik, gutt!”. Dette er trolig en nedarvet talemåte fra min egen barndom på 60- tallet. Jeg ser ikke noe tap for verken guttene eller jentene i at jeg gjør dette. Jeg merker at jeg føler en sterkere affinitet og solidaritet med guttene, selv om jeg også er glad i jentene (som jo også har mine flotte, kvinnelige kolleger rundt seg.)
Det er også forskjell på hva jeg og mine kvinnelige kolleger gjør, mener jeg. Kvinnene setter nødvendige grenser for barna når de er aggressive ved å framheve offerets lidelser. De sier f eks til lille Brage: ”Det gjør vondt for Aksel når du slår ham”. Jeg, derimot, aksepterer at Brage nettopp ønsker å få Aksel til å lide. ”Men jeg stopper deg og jeg gjør det konsekvent. Du kan derfor like godt begynne å stoppe deg selv” er mitt budskap (fiktive navn).
Den feminine framgangsmåten gir kanskje empatiske mennesker. Empatiske mennesker gjør hva andre liker. Min maskuline framgangsmåte håper jeg skaper siviliserte mennesker som tør å tenke tanker andre ikke liker, men som også vet å kontrollere sine handlinger. Begge kjønns foretrukne framgangsmåte må ha sin berettigelse. Også når det gjelder kos og hygge, kan jeg se kjønnsforskjeller. Kvinnene hygger med barna gjennom samtale og sang. Det kan bli i søteste laget for meg. Jeg foretrekker fysisk kontakt med barna. I blant føler jeg meg som et klatrestativ.
En særskilt utfordring gir enkelte 5-6 årige jenter i naboavdelingen meg. I den avdelingen er jentene de mest framfusne, i motsetning til hos oss, hvor det er guttene. Ved 5-6 års alder har kanskje verbale/sosiale ferdigheter allerede fått stor betydning, og der ligger jentene foran. Med imponerende presisjon leter de seg fram til mine ømme punkter og erter meg så jeg merker det. Løsningen er igjen at jeg aksepterer jentenes lyst til å plage. Etter denne erkjennelsen finner jeg nødvendige mottiltak.
Kjønnsrettferdighet
For meg er det selvinnlysende at kjønn og kjønnsforskjeller er berikende. Tradisjonelle forskjeller kan diskuteres, nyanseres og forandres. Men tradisjonen gir oss en utfordring på hva det vil si å være mann, henholdsvis kvinne. Denne utfordringen leder den rådende kjønnsforskningen oss bort fra. Deres budskap er at kjønn kan være alt, og dermed ingenting. Jeg mener vi da ledes bort fra den mest relevante agendaen som finnes i spørsmålet om å bli et voksent menneske. There is no such thing as a human being. Det finnes bare kvinner og menn.
Det er videre det spesielle med kjønn at ingen får prøvd det motsatte alternativ. Kanskje er det et ”helvete” av en kraftanstrengelse for en gjennomsnittelig kvinne å skjære gjennom på et styremøte, hva vet jeg? Kanskje overvåker en kvinne femten unger uten å forbruke en eneste kalori, hva vet jeg? De psykiske ”musklene” kan være ulike. Dette må det tas hensyn til når det gjelder kjønnsrettferdighet.
Politikk kan «overstyre» genene
Politikk kan ikke endre folks gener. Men når det gjelder sosial utjevning, er det ingenting i veien for at politikk kan ”overstyre” genene. Man kan f eks gi lite rom i samfunnet for folks ulike evne til å tjene penger, i den grad dette er genetisk bestemt, gjennom beskatning og andre tiltak. Men kan man overstyre genene også når det gjelder kjønn? Ja, man kan insistere på kjønnsnøytralitet. Prisen er at verken kvinner eller menn kan leve ut de sider ved personligheten som er knyttet til kjønn. Kjønnsnøytralitet er som nøytronbomben. Den dreper alt liv.
Også trykket som kronikk i Bergens Tidende 27/3-10
