Hånd i hånd ved rakettavfyring

Anmeldelse av Jan Guillou: Madame Terror, Piratforlaget, 2006

Jan Guillou har skrevet bøker om barske menn før. Men i denne boka finner vi en mannlig helt og en kvinnelig helt side ved side. Når disse to skal avfyre den avgjørende, knusende salven mot fienden, griper de til og med hverandre i hånden!

Vi er om bord i ”den palestinske flåtens” flaggskip. Du visste nok ikke at palestinerne hadde noen flåte, men i denne fortellingen har de leid inn en russisk ubåt. Avansert våpenteknologi er utviklet av eksilpalestinske forskere og russere i samarbeid. I tillegg har båten titanskrog, en fortreffelig defensiv egenskap som gjør ubåten vanskelig å oppdage. Oppdraget er å knuse den israelske flåten. Et oppdrag verd å dø for, mener palestinerne om bord. Pengene gjør risikoen verd å ta, mener den russiske delen av besetningen, som mottar relativt fyrstelige lønninger. Det røpes ikke om det er arabiske oljepenger eller norsk bistand som setter den palestinske regjeringen i stand til dette.

Vi forteller om boka fordi Guillou ikke bare har et utenrikspolitisk “program”, men også et kjønnspolitisk. Og det virker både artig og troverdig når han beskriver hvordan en ubåt – tradisjonelt en mannsbastion – fungerer glimrende med både menn og kvinner om bord.

Historien starter imidlertid uten påmønstrede kvinner. Det siste vi hørte før ”likestilingsgrepet” ble tatt, var at en russisk marinegast med vold forsøkte å stappe en halv svinestek ned i magen på en kar fra det palestinske mannskapet (muslim). Kulturkonflikt! Russerne har fått mer enn nok av “muselmenn” i Tsjetsjenia, får vi vite.

Noe måtte gjøres. Kvinnelige lærere blir så rekruttert for obligatorisk fremmedspråkopplæring i begge leire. Maten om bord får en nivåheving og gjøres flerkulturell med kvinne-ekspertise fra palestinsk miljø i Libanon. Kvinnelig lege og kirurg hentes. Det hele organiseres av en kvinnelig palestinsk brigadegeneral (Mouna al Husseini) som senere får tilnavnet ”Madame Terror”. Til å erstatte dyktig, men tradisjonell, russisk skipssjef, framskaffer generalen en mann (Carl Hamilton) som er tidligere palestinsk agent og i tillegg merittert i russiske tjeneste. Generalen og skipssjefen utgjør en lederduo. Fra disse får vi etter hvert demonstrert henholdsvis feminine og maskuline lederegenskaper: Han framstår med maskulin klarhet, er ekstremt velorganisert og skaper med sin avbalanserte, rasjonelle stil stabilitet om bord. Hun kommuniserer effektivt med verdensmediene når det sensasjonelle angrepet senere skal skaffes støtte. Men de to sjefene ”fusker” også i hverandres kjønnsmessige spesialiteter: Han er ikke bare ”saklig”, men også en empatisk personalsjef. Hun er ikke bare i stand til å føre folk bak lyset (hele den britiske etterretningstjenesten), men kan også konfrontere åpent og ærlig, f eks om sin status som kvinne og sin status som landkrabbe – hva er verst? – i samtale med ramsalte russiske sjøoffiserer.

Boka anbefales. Etter vår mening artig å lese om hvordan et “blandet” miljø kan organiseres og erstatte ensidighet. Forfatteren “eksperimenterer” med feminine og maskuline egenskaper på tvers av biologisk kjønn, samtidig som kvinner er gjenkjennelige som kvinner og menn som menn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.