Professor Hege Skjeie har to ganger i løpet av relativt kort tid brukt hele sin spalte i lørdags-DN til å skrive om kvinne-konvensjonen – uten å fortelle med et ord hva konvensjonen faktisk går ut på og hvilken positiv betydning den vil ha. Dette er kanskje – i hennes verden – helt opplagt, så det eneste som fortjener refleksjon, er hvordan et stivbeint byråkrati saboterer implementeringen.
Kvinnekonvensjonen avspeiler FNs bestrebelser for å bekjempe patriarkalsk undertrykking – en svært viktig sak i de fleste land i verden. Det Skjeie og hennes medsøstre slåss for, og som de med ot prp nr 93 (2008-2009) har fått regjeringen med på, er imidlertid at konvensjonen skal ha forrang foran annen lov i Norge, et land som ligger på 1. plass på World Economic Forum’s Gender Gap Index. Det er en svært annerledes virkelighet konvensjonen skal anvendes på hos oss enn i de fleste av verdens land. Er en kvinnekonvensjon med en opphøyet rettslig status hva vi trenger? La oss se litt på dens innhold.
Det mest grunnleggende å notere seg er at konvensjonen kun retter seg mot diskriminering av kvinner – i motsetning til den norske likestillingsloven som også omfatter diskriminering av menn. I Norge vil også kjønnsbasert diskriminering av menn forekomme. Det vil etter det verdisyn de fleste av oss bekjenner seg til, være uakseptabelt. Men kvinnekonvensjonen er blind på dette øyet. At kun fedre ikke automatisk får foreldreansvar ved barns fødsel, vedrører ikke kvinnekonvensjonen. At fedre i motsetning til mødre ikke har selvstendig opptjeningsrett for fødselspenger, heller ikke.
Konvensjonens artikkel 4 tillater særtiltak for det ene kjønn for å fremme faktisk likestilling. I lys av konvensjonens overordnete formål er det ifølge proposisjonen usikkert om tiltak til fordel for menn på områder av kvinnedominans er tillatt. Dette er jo aktuelt å diskutere i Norge for eksempel innen utdannings- og helsesektoren.
Artikkel 10 er opptatt av at kvinner sikres den samme rett til utdanning som menn, noe som bl a konkretiseres til å sikre ”lavere frafallsprosent for kvinnelige studenter/elever”. Som kjent er det i Norge slik at det er blant gutter vi har det største problemet med skolefrafall.
Artikkel 15 nr 4 sier at menn og kvinner skal ha de samme rettigheter i forhold til å fritt å kunne velge bosted. I proposisjonen sier Justisdepartementet at forslaget fra barnelovutvalget om det såkalte ”flytteforbudet” kan være i strid med denne bestemmelsen, fordi det oftest er kvinner som har daglig omsorg for barn, og dette derfor rammer kvinner. At fedre opplever det som en grov diskriminering at mor egenmektig kan fjerne deres barn fra hyppig samvær, er derimot ikke noe problem etter kvinnekonvensjonen.
Klassekampen ved redaktør Bjørgulv Braanen har på lederplass kritisert lovforslaget ut fra at det flytter makt fra demokratiske organer til domstoler og overnasjonale organ. Dette er særlig betenkelig fordi det knapt har vært noen offentlig debatt om konvensjonens innhold. Dette bekymrer ikke maktutrednings-deltaker Hege Skjeie. Viktigere er det at middelklassekvinner med høyere utdannelse – som allerede peker seg ut som en gruppe som her i landet blir heiet, hjulpet og kvotert fram i alle tenkelige sammenhenger – får enda et verktøy i kassen.
Også trykket i Dagens næringsliv 18/5-09