Grunnlovsbeskyttelse av forholdet barn-foreldre

Mange foreldre synes i dag å mangle autoritet i forhold til sine barn. Skyldes dette at autoritet overfor barn ikke lenger er så viktig som før? Eller undergraver offentlig ansvarsovertagelse foreldrenes stilling? Eller ønsker rett og slett foreldre mindre ansvar?

Foreldrerollen

Foreldrerollen kan vi si har et omsorgsaspekt og et kontrollaspekt. Begrepet omsorg nevnes ofte. Det nevnes så ofte at man skulle tro foreldrerollen bestod bare av omsorg. Men foreldrerollen må også dreie seg om kontroll, nødvendig begrensning av barna og irettesettelse. Det er rimelig å definere omsorg slik at det omfatter hjelp, støtte, trøst og annet som barn umiddelbart er glade for. Kontroll, begrensning og irettesettelse er imidlertid også nødvendig, selv om det ikke begeistrer.

Feminint og maskulint

La meg fortelle en historie. En familie var på biltur. Far kjørte mens mor, og datter på tre år, satt i baksetet. Barnet skulle sove, men sovnet ikke. Vil du ikke sove nå, ”Hilde”? sa moren. Utsagnet virket ikke (til tross for at barnet absolutt var trøtt). Vi stoppet, og foreldrene byttet plass. Så prøvde far sin versjon: Sov nå, Hilde! Barnet sovnet.

Innerst inne mener jeg barn er glade for å bli styrt og satt på plass i rimelig grad. Omsorg kan vi si er en feminin side ved foreldrerollen. Kontroll/styring kan regnes som en maskulin side. Det er ikke dermed sagt at kvinner skal utelukkes fra det maskuline. Men det kan jo tenkes at kvinner og menn har ulike ”beste talenter”.

Kulturen former og gir muligheter og begrensinger til de talenter vi har. Åpenhet for femininitet hos menn og tilsvarende for kvinner er vel og bra. Men det blir feil om åpenheten slår over i ”motsatt lukking” slik at menns og kvinners beste talenter ikke blir brukt. Hvilke muligheter har menn for å utøve en maskulin foreldrerolle i dag?

Foreldremyndighet

I 1981 ble begrepet foreldremyndighet fjernet fra barneloven. Mer alvorlig er det kanskje at for 30-40 % av alle barn som fødes inn i en familie med begge foreldrene, skiller foreldrene senere lag. Da får over 80 % av mennene bare ”besøksstatus”. Dette er ikke å vise menn tillit. Det er en sammenheng mellom tillit og selvtillit, og en videre sammenheng mellom selvtillit og autoritet. For øvrig er det et spørsmål om besøksstatus objektivt sett gir grunnlag for å utøve autoritet. Jeg mener det i blant kan være behov for å slå i bordet overfor tenåringsbarn. Men besøksfedre må kanskje nøye seg med å sende en sms hvor det f eks står Vil du ikke komme hjem nå?

Hvis mennene taper autoritet, er det da noen som overtar? Tar kvinner en større del? Får skolen og lærerne økt autoritet? Hva med de som baserer seg på fagkompetanse?

Skolen og lærerne sliter jo selv, og etter alt å dømme mer enn før. På barneinstitusjoner opplever velutdannede fagfolk voldstrusler og andre problemer. I samfunnet synes autoriteten overfor barn samlet sett å være i underskudd.

Penger og fagkompetanse

Autoritet overfor barn kan ikke uten videre skaffes med penger. Hva betyr i det? Det betyr bl a at fagkompetanse ikke er nok. Tenåringer er ”rå” på dette. Det som duger er personlig autoritet. Eksamenspapirer har ingen verdi, du må stå for noe som menneske for å bli respektert. Like lite duger formell stilling. Formell stilling kan gi makt, men gir ikke automatisk autoritet på det menneskelig plan.

Offentlige instanser har penger, de utdanner faglig ekspertise og innenfor det offentlige system bygges institusjoner med posisjoner og regelverk. Det offentlige har det som ikke trengs! Foreldreskap bygger på kjærlighet og en personlig relasjon. Foreldre har i utgangspunket det som trengs. Men etter min mening ser i dag alt for mange foreldre ser seg rundt etter andres svar på spørsmålet hva gjør jeg nå? når bølgene går høyt i forhold til barna.

Grunnlovsbeskyttelse

Gyldendal akademisk utgir i disse dager antologien ”Utfordrende foreldreskap” redigert av Bennedichte Olsen og Bente Puntervold Bø ved Høgskolen i Oslo. Undertegnede har gleden av å bidra med en artikkel om ”Menns og kvinners foreldreskap etter et samlivsbrudd”. I artikkelen foreslår jeg grunnlovsbeskyttelse av båndet mellom foreldre og barn. På individplan kan beskyttelse av relasjonen ses som beskyttelse av både barn og foreldre.

Et ypperste kjennetegn på sivilisasjon er når statsmakten er klok nok til å begrense sin egen makt. Vi har i dag grunnlovsbeskyttelse av eiendomsretten og vi har grunnlovsbeskyttelse av ytringsfriheten. I begge tilfeller beskytter grunnloven ikke minst mot staten selv. Formuleringen ”Trykkefrihet bør finde sted” er bejublet gjennom tidene (senest av Dag Solstad i Samtiden 2/2008). Jeg vil foreslå en ny paragraf i grunnloven som gir borgerne beskyttelse på området barn og familie. Foreldreskap bør finde sted – slik kunne første setning lyde. En ny paragraf om foreldreskap måtte gi adgang statsinngrep i unntakstilfeller (barnevern). På den annen side kunne noen konkrete sider ved foreldreskapet gis eksplisitt beskyttelse, som f eks at personlig stil og kulturelle variasjoner i foreldreskapet ”ere enhver tilladt”.

Norge foregangsland

Norge kunne bli et foregangsland på dette området. Den europeiske menneskerettskonvensjonen har bestemmelser på området barn og familie, men de er uryddige og etter min oppfatning mangelfulle. Uttrykket foreldre er ikke en gang nevnt. I FNs barnekonvensjon får barn en viss beskyttelse, også båndet mellom barn og foreldre, men konvensjonen har begrenset oppmerksomhet på mulige overgrep fra statsmakten. Norske domstoler mener seg i dag å ha ”blankofullmakt” til å beslutte en hvilken som helst ordning den mener er bra for barn, uansett konsekvenser for hver enkelt far eller mor når disse ikke lever sammen. Blankofullmakter kan medføre overgrep.

Tynt historisk grunnlag

De moderne europeiske nasjonalstater er stort sett noen få hundre år gamle. Foreldreskapet er mange millioner år for kvinner, og individuelt foreldreskap for menn er i alle fall 2-3000 år. Staten står på tynt historisk grunnlag når den i dag med simpel lovgivning gjør foreldre – med autoritet – til besøksfedre.

Også trykket som kronikk i Bergens Tidende 17/11

Les også Hvem svarer for statsmakten?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *