Er ikke tida overmoden for å stille like store krav til menn som til kvinner i ansvaret for egne barn? Slik innleder Øyvind Håbrekke, representant for KrF på Stortinget og 2. nestleder i familiekomiteen, en kronikk i VG 14/12. Med forfatterens velvillige tillatelse gjengir vi artikkelen.
Barn trenger omsorg. Barn trenger voksne. Derfor må lovene våre mobilisere voksne til ansvar for barn. Er ikke tida overmoden for å stille like store krav til menn som til kvinner i ansvaret for egne barn?
Vi trenger en mer grunnleggende debatt om barn og foreldreskap. Et godt sted å starte er med barnets behov og voksnes ansvar for barn. KrF fremmer nå forslag i Stortinget om en pappastrategi. Det innebærer å sørge for at lovgivningen gir menn det samme ansvaret for barn som kvinner har. Et likeverdig foreldreskap må også følges opp ved at øvrige velferdsordninger legger til rette for fedres deltakelse.
Både bioteknologiloven og barneloven har fortsatt tydelige spor av holdninger som for lengst har gått ut på dato. Når ektepar får barn, knyttes far bare indirekte til sitt eget barn. Mannen er i følge barneloven far fordi han er gift med mor, ikke fordi han er far til barnet. Det er det såkalte pater-est-prinsippet. Et moderne syn på menn og farskap tilsier at det er behov for en endring slik at far knyttes direkte til sitt eget barn.
Sæddonasjon
Tilbudet om sæddonasjon fra fremmed donor ble etablert på 1930-tallet. I en tid med helt andre holdninger til menn, farskap og ansvar. Det var nærmest sosialt akseptert at barnefaren kunne la den gravide jenta i stikken. Siden har det, som også barneminister Lysbakken har påpekt, skjedd en revolusjon. Fedrene har kommet på banen. Stadig flere menn prioriterer omsorg for barn. Det gjelder enten man lever sammen med barnet eller etter samlivsbrudd der foreldrene bor hver for seg.
«Bli sædgiver – Å være sædgiver innebærer å gi av din sæd til en sædbank, slik som du gir blod til en blodbank.» Sitatet er fra websidene til det statlige Oslo Universitetssykehus. Er det et budskap til unge menn vi som samfunn stiller oss bak? Hvor langt er vi kommet? For å sitere filosof Einar Øverenget: «Det er et steinaldersk mannssyn som kommer til uttrykk her» (Vårt Land 27.10). Et moderne syn på menn og ansvar tilsier at denne praksisen bør avvikles. 97-98 % av ufrivillig barnløse par som benytter assistert befruktning har ikke bruk for sæddonasjon.
Barneloven
Barneloven er utformet slik at barnet må ha en mor, men trenger ikke ha en far. Dette kommer særlig frem i paragraf 4. Kvinner har svangerskap, fødsel og amming. På noen områder må de praktiske reguleringer for morskap og farskap være ulike. Men i 2011 bør ansvaret uansett være det samme! Slik bioteknologiloven og barneloven er utformet tillegges mor en status der hennes ansvar er ubetinget. Mannens status og ansvar er betinget. Det moderne syn på menn og farsansvar, fremmet gjennom fedrekvoter og andre tiltak, bør føre til en opprydding i lovverket der menn får ansvar for unger på linje med kvinner. Ut fra barnets beste må vi mobilisere voksne til ansvar. Vi må sikre et likeverdig foreldreskap og legge til rette for at unger som får foreldre ved statens hjelp, ved assistert befruktning eller adopsjon, ikke mister muligheten til en far og en mor.
Trenger debatt
Surrogatidebatten er bare ett av flere eksempler som viser behovet for en nærmere klargjøring av vår tenkning om barn og foreldreskap. Dersom vi ønsker å unngå en trinnvis utvikling der vi tingliggjør det mest verdifulle vi har, må vi diskutere innholdene i begrepene.
Det er mange viktige spørsmål som bør være del av en slik diskusjon. Hvordan blir man foreldre? Hvis vi som samfunn utgjør et felleskap, er ikke foreldre-barn-relasjonen det mest grunnleggende uttrykket for samhørighet – og det sterkeste uttrykket for dette felleskapet? Hvis vi etablerer stadig mer omfattende ordninger hvor denne relasjonen brytes, til fordel for en juridisk forpliktelse – hvilken betydning har det? Dette reiser også et annet spørsmål: Er familie slektskap eller vedtak? Med andre ord: Er familien en selvstendig enhet som eksisterer uavhengig av staten? Eller lever familien på delegert myndighet fra staten?
Vi må besvare grunnleggende spørsmål om barns behov og rettigheter, og om voksnes ansvar for barn. Disse svarene gir oss så rammene for lovverket, og også hvordan vi best mulig kan hjelpe ufrivillig barnløse.
Så langt har hovedregelen vært at foreldreskap etableres på to måter: Å lage barn sammen, eller å adoptere. Å lage barn sammen kan også skje ved hjelp av assistert befruktning. Adopsjon kan skje når det er til barnets beste. Sæddonasjon fra fremmed donor har representert unntaket fra hovedregelen. Dette tilbudet har så blitt brukt, eller forsøkt brukt, som brekkstang for stadig nye steg bort fra dette grunnlaget. Dette er steg som bidrar til å endre samfunnets forståelse av foreldreskap, og som også utfordrer menneskesynet og synet på barn.
Vi trenger en bredere gjennomtenkning av vår forståelse av foreldre-barn-relasjonen. Et godt sted å starte er ved barnets behov og voksnes ansvar for barn. Tiden er overmoden for å gi menn det samme ansvaret for barn som kvinner alltid har hatt.
Les også: Planlagt uten far
