Statsråden for barn og likestilling, Anniken Huitfeldt, er opptatt av livskvaliteten til kvinner og menn i Norge. Under lanseringen av mannsmeldingen sist fredag fremhevet hun at likestilling er noe som hever livskvaliteten for både kvinner og menn. Regjeringens program for likestilling innebærer generelt både hjelp og kontroll/regulering. Jeg mener at fødselspermisjonen nå endres fra i hovedsak hjelp til i hovedsak kontroll. Skiftet henger sammen med omfanget. Inntrykket av et skifte i ordningens karakter støttes også av en mer autoritær tone på det ideologiske plan fra statsråden.
Da ”fedrekvoten” ble innført i 1993 etter forslag fra mannsrolleutvalget, var det et friskt og dristig forlag. Fire nye uker fødselspermisjon skulle bare kunne brukes av mannen. Forslaget møtte motstand, bl a fra Høyre.
Ordningen ble imidlertid en suksess. Generelt mener jeg en regjerning må kunne bruke offentlige midler som ”såkorn”. Eksperimentering i liten skala er nettopp en offentlig oppgave. Suksess eller fiasko, uansett lærer vi. Når det gjelder fødselspermisjonen, har det fra starten til i dag vært rimelig klart at hoveddelen av permisjonen tilhører foreldrene som par og kan fordeles mellom disse. I løpet av det siste års debatt er det imidlertid skjedd en endring. Hoveddelen omtales nå ofte som om den tilhører kvinnen. Mannen har bare sin eksklusive del.
Spørsmålet er om ikke både menn, kvinner og arbeidsliv nå er best tjent med at fødselspermisjon i hovedsak diskuteres og forhandles av de nevnte tre partene selv. Det kan nok være krevende. Men det gir eierskap til resultatet. Økt livskvalitet gjennom statlig dekret er etter min mening ikke spesielt troverdig. Mannsmeldingens forslag om hele 14 ukers tilnærmet obligatorisk fødselspermisjon for mannen gjør at ”fedrekvoten” ikke lenger fremstår verken som begrenset kvote eller som gave.
Skuffende er det også at NHO går inn for en modell som bare overlater en tredel av permisjonen til familienes valg, og ellers deler likt mellom mannen og kvinnen (Islandsmodellen). Enkelt, men faktisk også et lettvint standpunkt! NHO framstår ikke som noen forsvarer av personlig frihet og ansvar.
Den autoritære tendensen i Huitfeldts virksomhet for å ”hjelpe” mannen kom til uttrykk under en konferanse om mannsforskning for en måned siden. Huitfeldt holdt der en tale, hvor hun hevdet at det er i ferd med å bli et tegn på ”dårlig karakter”, også i arbeidslivet, hvis en mann ikke benytter fødselspermisjonen – at han ikke tar seg av barna sine, som hun uttrykte det. Himmel og hav! Er det ikke mulig å forestille seg en mann (eller kvinne) som velger å arbeide inntektsgivende i 40 timer, og som trofast støtter opp om familien, inklusive den andre av foreldrene, resten av uka, ja i grunnen hele tiden? Er man far/mor, er det noe man er hele tiden, uansett aktivitet.
Hvis du er i en familie som ønsker mindre enn 14 uker på mannen, og mest mulig på kvinnen, kan jeg ikke uten videre anbefale deg å rett og slett droppe permisjon til en økonomisk verdi på 5-10000 kr/uke. Men jeg har hørt at enkelte menn, som slett ikke vil konkurrere med kvinnen om spedbarnsomsorgen, legger inn en større oppussing. Sinnrike kombinasjoner med ferie og opphold i varmere land er også lovlig. Jeg vil imidlertid, ut fra egen erfaring, anbefale at du i det minste prøver litt. Tenk om f eks moren blir syk! Du må kunne spedbarnsstell! Du kan vel i det minste ta den opprinnelige fedrekvoten på fire uker?
Moderne menn takler det tradisjonelt lite mannlige som en utfordring, og gjøre det til en erfaring.
Lynkurs i maskulin
spedbarnsomsorg