Er det fint å gråte mens andre ser det? Og er det spesielt fint hvis en mann gjør det? Jeg mener det fins mye forvirring når det gjelder menn og følelser. Det er mulig at menns rom for å vise denne typen følelser var for trangt på 1950- og 60-tallet, og tidligere. Men det vil være å gå fra én tvang til en annen hvis det nå skal være nødvendig for menn å eksponere seg på denne måten for å bli godtatt eller for å bli tatt alvorlig. ”..tidens tegn er at vi skal slippe følelsene løs”, skriver en kommentator i Aftenposten, Vidar Kvalshaug, den 6/11, ”..de skal renne i strie strømmer.” Kommentaren gis i sammen med en gjennomgang av aktuelle TV-serier med fokus på menn, samt romanen Min Kamp av Karl Ove Knausgård.
Jeg så en gang rallykjører Petter Solberg felle noen tårer foran TV-kameraene i forbindelse med en seier. Neppe skadelig for noen. Men vanligvis er det ikke likegyldig hvem en gjør seg sårbar overfor. Å vise sorg åpent er å eksponere seg for andres innflytelse. Det andre da sier til deg, og gir av fortolkning av din situasjon, vil sette spor i deg. Gjør dette bare overfor mennesker som du har tillit til, eller tror du kan utvikle tillit til, kan være et godt råd.
For øvrig er ikke sorg og tårer den eneste følelsen. Heller ikke hvis du legger til glede, er det grunnleggende repertoaret på langt nær dekket. Sinne er f eks også en følelse. Denne følelsen er langt mindre etterspurt, får en si, og her er det ikke spesielt fint om det kommer fra en mann. Kvinner påstås å være gode på følelser, men hva betyr egentlig det? Flere kvinner enn menn har vært på kurs og lært blant annet at det går an å være sint. På kurset har de også lært at det høflige og blodfattige utsagnet ”jeg kjenner at jeg blir sint nå” er den korrekte måten å håndtere denne følelsen på i dag. Opp mot denne kurs-snusfornuften vil jeg stille opp fem påstander om hva som er viktig når det gjelder følelser:
- Å ha dem
- Å merke at du har dem
- Å ha naturlig sammenheng mellom følelse og kraft til handling (emosjon= motion= bevegelse).
- Å gi kunne gi sine følelser uttrykk verbalt og i andre former, og dels spontant og dels kontrollert.
- Å ha selvkontroll nok over punkt 3, slik at du ikke handler på impuls i alvorlige spørsmål.
Hvis du er blant de menn som ikke har vært så opptatt av dine følelser, kan det tenkes at du likevel har et helt ok følelsesliv. Det fungerer uten at du tenker på det. Men det kan også tenkes at punktene 2 og 4 er litt svakt utviklet, med fare for at punktene 3 og 5 også kan være litt svake. I så fall er det bare å begynne å kjenne etter. Jo mer oppmerksomhet du gir dine følelser, og jo mer du tar dem på alvor, jf punkt 3, jo mer vil dukke opp. Følelser gir blant annet informasjon. F eks sinne utløses gjerne av en opplevd trussel, eller skaden er allerede skjedd og det kan være fare for ytterligere skade. En opplevd trussel kan være reell eller fiktiv, eller den kan skyldes at situasjonen minner om noe du før har forbundet med fare. Men den kan også dreie seg om en høyst reell fare i dine omgivelser, som krever din årvåkne oppmerksomhet. Følelser er bærere av informasjon, men informasjonen trenger fortolkning.
Ved å vise og fortelle om dine opplevde følelser, jf punkt 4, kan du få andres tilbakemelding, det vil si korreksjon, men i blant får du villedning, ikke veiledning, på det du føler. Livet er ikke enkelt, men interessant.
Selvsagt må en også ta hensyn til kulturens syn på hva som er passende. Men ingen behøver å være kulturens slave. Hvis f eks åpent sinne er i ferd med å bli forbudt i vår kultur, og kanskje særlig for menn, kan en ikke vise sinne som om forbudet ikke fantes. Men desto viktigere kan det være å merke at man er sint, og evt gjøre noe med det og det som ligger bak.
Evnen til å oppleve glede er for øvrig heller ikke en selvsagt ting. Fra våre omgivelser får vi mange meldinger om hva som skal være bra. Testen på om noe er bra er imidlertid i siste instans at det (til slutt) fører til glede.
