- Likestillingsminister Solveig Horne (foto v/ Thomas Haugersveen, regjeringens nettsider)
Likestillingsminister Solveig Horne er ikke blitt ønsket velkommen til sin nye stilling av alle. Hun har fra dag én møtt motbør fra folk som tolker likestilling som likhet, og som dessuten insisterer på å omskape verden i sitt bilde gjennom påvirkning av barn i barnehager og andre offentlige instanser. Denne påvirkningen kan vi, når den drives langt, kalle for kjønnsnihilisme.
Forfatteren Kai Skagen tar imidlertid Horne i forsvar. Han skriver blant annet:
«Under den unisone utskjellinga av Solveig Horne, med all si uhyggje, dei usanne, medvitne mistydingane og den sterke viljen til å tolka alt i verste meining, ligg trua på at heile verda og menneskenaturen kan endrast med presseoppslag og politiske vedtak, slik at ingen lenger treng å passa seg for noko som helst. Det er den same trua som får forskarar og politikarar til å vilja gjera barnehagane til omskoleringsanstaltar som produserer menneske som stemmer overeins med kjønnsforskninga.»
Kjønnsnihilistene synes å ha hatt åtte gode år under den rød-grønne regjeringen. Vi regner med at den nye likestillingsministeren vil erstatte denne ensrettende politikken med noe annet. Men i den grad det nevnte påvirkningsarbeidet hadde sin rot og drivkraft i likestillingsbyråkrati og kjønnsforskning, snarere enn i regjeringen selv, blir jo ikke disse skiftet ut med statsrådene. Horne kan dermed ha en tøff oppgave foran seg. Det står om kjønnsidentitet. Paradoksalt er kanskje oppgaven å gjøre mindre politikk heller enn mer. Kjønn og kjønnsidentitet er noe som kanskje best utvikles i samfunnet uten den tvang som alltid ledsager statlig aktivitet. Når imidlertid det offentlige apparatet av andre er tatt i bruk i et målbevisst ensrettingsarbeid, er det en viktig politisk oppgave å «slå av» denne maskinen. Vi ønsker lykke til!
