Anmeldelse av boka «Knuste hjerter og halve sannheter- Force Manjeure» av Geir Sætre, roman, Comino forlag, 2015
Forsøk på å være mann er denne bokas tema. Samtidig kan vi si at romanen er forfatterens forsøk på å være forfatter. Boka er Sætres første.
Vi møter romanfiguren Edgar Paasche som lagerarbeider med en forkjærlighet for å kjøre truck og i fritida med en forkjærlighet for å hive innpå store mengder alkohol. Sistnevnte gjøres i selskap med kompiser på jakt etter damer. Spesielt Edgar trenger alkoholen for å styrke motet (og for å tåle dårlige resultater).
Men så forandrer alt seg. Kort oppsummert leser vi følgende: 1) Edgar får råd av kompisen, som er rå på sjekking, om å sette seg høyere mål. 2) Edgar viser seg å kjenne til feministisk litteratur, som han ikke har høye tanker om, og om dette forteller han kvinner han møter. 3) Edgar blir kjent med en eldre kvinne, som råder Edgar til å søke kontakt med «den lille gutten» som skal finnes inne i ham.
Etter dette får Edgar et helt annet drag på damene. Han får seg også ny jobb, og bytter ut truckkjøring med utforming av proteser og kundekontakt. Men etter å ha kost seg med et antall damer, slår Edgar seg til ro med én av dem. Har Edgar gjennom dette forandret seg til moden mann?
I jobben på lageret framstod Edgar som en rå egoist, men det pussige for denne leser er at han likevel ikke framstod som usympatisk. Jeg stilte meg heller spørsmålet: Er Edgar en opprører? Er han «den siste mann» i en feminisert verden? Det tør være kjent at også en god mann kan holde en tøff stil. I filmen Gran Torino med Clint Eastwood fra 2008 holder helten (med bakgrunn fra Koreakrigen) en tøff stil, og ikke bare når det faktisk trengs for å holde påviselig plagsomme folk på avstand, men også overfor for eksempel sin frisør. Samtalen mellom Eastwood som white-anglo-saxon-protestant og hans italienske frisør er full av rasisme og gjensidige trusler, men dette er egentlig uttrykk for godmodighet. Vår mann Paasche er kanskje ikke preget av helt den samme selvtillit og overskudd på godhet når han sier at den unge nevøen til sjefens elskerinne skal få truckgaflene hans i ræva og ut gjennom øynene slik at øyelokkene kan vippes opp og ned med spaken han holder i hånda. Men språket er det samme! Kunne det være noe interessant mannlig å ta inn fra Paasche på lageret, slik som fra Eastwoods figur i den nevnte filmen? I så fall synes det interessant mannlige å nærmest gå tapt gjennom historiens videre forløp. I senere tilbakeblikk ses lagerarbeider Paasche som stakkarslig. Han kalte sine arbeidskamerater «apekatter», men selv var han den største apekatten av alle, sies det. Akkurat dette sies faktisk tidlig, så den påpasselige leser kunne allerede fra begynnelsen fått med seg at lagerarbeider Paasche ikke kan være noen opprører. Jeg må trekke den konklusjon at min leseropplevelse og det forløp forfatteren gir historien, ikke stemmer over ens. Min opplevelse av Paasche, slik han beskrives i første del av boka, peker i retning «opprører». Jeg var rett og slett litt spent på hvordan opprøret ville utvikle seg videre. Men framtida synes å være full tilpasning til det feminiserte samfunn. Edgars forsøk på å være mann synes å ende i et gedigent mageplask.
Hva så med forfatterens forsøk på å være forfatter? Boka er til tider spennende! Jakten på damer er for eksempel spennende. Som leser tror man på kontrasten mellom Paasche som «opprører» i første del av boka og de «tamme» arbeidskameratene med «Myggen» som den mest puslete. Edgar fører diskusjoner med kvinner han møter, og selv et besøk i «Lesbenes leir» skyr han ikke. De ideologiske diskusjonene i boka er ikke uten driv! Kanskje forfatteren i likhet med denne leser sympatiserer med «opprøreren» Paasche, men ikke klarte å skrive en bok hvor opprørstrangen førte til noe – det være seg seier, eller et nederlag som kunne fortelle oss noe?
Det finnes også et interessant klasseperspektiv i boka. Paasche lar seg på et tidspunkt lokke til en jazzfestival. Det blir bare et kort besøk. Herr Paasche betakker seg for middelklasse-diggingen som der er å se. Ikke bare nekter han å slutte seg til publikums digging av jazzen, hans vulgære sorti fra en konsert kan også forstås som en reaksjon på middelklasse-publikumets kollektive selvdigging. Også når det gjelder litteratur, skiller Paasche seg fra middelklasse-mennesker han møter. Som gjest i et (for en gangs skyld) «dannet» selskap vekker han forbauselse (faktisk oppsikt) ved å fortelle om sine nordamerikanske favoritter, og sin tilsvarende manglende interesse for «magisk realisme» og europeiske klassikere, som er selskapets foretrukne. Anmelderen må her bekjenne at de nordamerikanske favorittene til Paasche er heller ukjente for ham. (Jeg lider kanskje selv av middelklassebakgrunn.)
Tilbake til boka, kan man spørre om Sætre har ønsket å skrive noe sånt som en «maskulinistisk» roman. Knuste hjerter og halve sannheter er etter denne anmelders mening i så fall ikke vellykket. Forfatter så vel som hovedperson ser ut til å gå seg vill i de ideologiske spørsmålene, og ender, som så mange før dem, i den sosialdemokratiske «fella». (Det gjelder for mannen å bli «snill», så får han det bra.) Uansett hva som måtte være ideologisk mål og mening kan man spørre om hendelsesforløpet, herunder hovedpersonens utvikling, er troverdig. Mitt svar må igjen bli nei. Hvordan kan det f eks ha seg at det på et passende tidspunkt dukker opp en «praktdame» som absolutt vil ligge med stakkarslige Edgar, angivelig fordi Edgar har opptrådt som det helt motsatte i barndommen, nemlig som resolutt helt? Og hvordan kan det ha seg at samme «praktdame» litt senere forlater Edgar til fordel for den mammadalte «Myggen» fra lageret? Her mener jeg boka er mer «sosialdemokratisk» enn virkeligheten selv: Når det gjelder damer, betyr egen innsats lite, men begge de heldige mennene (også Edgar etter hvert) har vist «god oppførsel». Forfatterens belønning er attraktive damer som daler ned fra himmelen!
Til tross for kritikk mener jeg boka kan ses som et forsøk på å gjøre noe viktig. Ingen kan i dag si hvor mannens framtid ligger. For min del vil jeg si at noen god framtid definitivt ikke er å finne i et knefall for det feminiserte samfunn. Skulle jeg også peke på en mulig fantastisk framtid, måtte det være denne: Ta opp den «enkle og kraftfulle» mannen i den «ideologisk og kulturelt reflekterte» mannen – eller omvendt. Geir Sætre kan sies å forsøke nettopp dette. Det er imidlertid ikke så lett å kombinere de to måtene å være mann på. (Det gjelder også her på Maskulinist.no. Er denne anmeldelsen for eksempel skrevet slik at den passer for lesere av «Vi menn», eller passer den heller for lesere av Morgenbladet? Kan man skrive slik at det passer begge steder?) Men lykkes man ikke første gang, kan man prøve igjen! Sætre skriver visstnok på en ny bok. Kanskje vi får se at opprøreren Edgar Paasche ikke var død likevel?
Les også:
