Nei, takk, ingen av delene, er mitt svar som mann i Norge i dag. Det er en tendens til at menn i Norge får kun to ytterposisjoner å velge mellom. Det samme gjelder kvinner, men saken stiller seg likevel annerledes for kvinner, noe jeg skal komme tilbake til. De to posisjonene vil jeg forsøksvis kalle fornøyd og offer.
Klassekampen brakte i forrige uke synspunkter fra undertegnede og andre som går ut på at menns vilkår i Norge er mindre tilfredsstillende enn det er vanlig å tro. Når du ikke er fornøyd, tilbys du i Norge automatisk posisjonen som offer. Nesten hver dag kan man se et offer pryde forsiden til Aftenposten, Klassekampen eller en annen avis. Ansiktet er vendt mot leseren. Offeret står stille og er passiv. Overskriften kan f eks være ”Flommen tok alt” og i bakgrunnen ser vi den svulmende elven. Eller ”Enslig mor møtte veggen i NAV”. Et verdig offer har krav på hjelp. Hva som er et verdig offer, stiller seg ulikt for menn og kvinner ut fra det to kjønns tradisjonelle roller og stilling. For en kvinne er det å tiltrekke seg hjelp en bekreftelse på hennes verdi. For en mann må nytten av hjelpen og den sympati som kan ligge bak, veies opp mot idealet om å være uavhengig og i stand til å ta vare på seg selv. I den grad disse tradisjonene fortsatt lever, er det å være offer noe menn må passe seg for. En mann risikerer å bli foraktelig offer.
Klassekampen presenterte i forrige uke (30/6) også et stort bilde av en mann som ligger på gata, kanskje en mann uten bosted. Mot ham bakfra kommer en trikk. Overskriften er ”Menn blir overkjørt”. Bildet illustrerte et intervju hvor politikk for menns interesser var tema. Men hvem vil stå politisk sammen med en mann som ligger på gata? Ingen oppegående mann vil det! Menn, som kvinner, vil kunne føle sympati med den bostedsløse, gi ham en mynt og ellers være glade for at det finnes et offentlig hjelpeapparat som forhåpentligvis kan hjelpe ham. Men et politisk kampfellesskap med ham som medlem? Neppe.
Mange menn er så redde for offerrollen at de heller velger å si seg fornøyd. Dette er hva jeg vil kalle benektingsfellen. For å unngå forakt, og for å unngå et annet problem ved det å være offer, nemlig at offerposisjonen og medfølgende støtte har en tendens til å undergrave egne krefter, sier menn seg heller fornøyd. Men man risikerer da å kaste berettiget kritikk av menns vilkår ut med badevannet.
Menns politiske prosjekt er vanskelig å definere, og dette er en viktig oppgave i seg selv. En løsning kan være differensiering. Solidaritet mellom alle nivåer: mellom Jens Stoltenberg, menn som helt eller delvis har mistet sine barn i barnefordeling og menn som ligger i gata, er neppe realistisk. Men vi kan kanskje finne én politikk for økonomisk velstående menn, og en annen for middels velstående menn. Samtidig skal delene utgjøre en enhet. Hvordan? Svaret kan være menns spesielle konkurransekultur. Konkurranse skiller gull fra sølv samtidig som fair konkurranse forener alle aktive.
Også trykket i Klassekampen 7/7-2011
