Foreldreskap gjelder automatisk

Ole Texmo (farsaktivist) skriver at samværsretten til barn etter samlivsbrudd ikke er automatisk (kronikk, Aftenposten 22/10). En velment “klage”, men jeg mener den treffer ikke spikeren på hodet når det gjelder menns stilling som fedre. De fleste foreldre har aldri hørt om ”samværsrett”. Foreldreskap utøves generelt uten. Det er foreldreansvaret som i hovedsak er grunnlaget for utøvelsen av foreldreskapet. Det finnes heller ingen lovbestemmelse som automatisk opphever farskap ved samlivsbrudd slik at man må ”søke på nytt”. Foreldreansvaret gjelder fortsatt.

Menn trenger ikke mer enn kvinner "søke på nytt" for å kunne opptre som foreldre etter et samlivsbrudd

Men til tross for at også menns foreldreansvar gjelder fortsatt, opptrer noen kvinner som om dette ikke var tilfelle. Jeg mener menn med fordel kan hevde sitt foreldreansvar mer aktivt, også i den enkelte familie/samlivsbrudd-situasjon. Spør ikke mor om ”tilllatelse” til å hente barnet i barnehagen! Avhengig av kvinnens reaksjon, kan det da oppstå ”konflikt”. Vi vet lite om hvordan slike konflikter løses privat. Men i rettssystemet ”straffes” konflikt med marginalisering av den ene. Dette skjer på klart ”oppdrag” fra Stortinget. Tankegangen er at foreldre i konflikt gjør barns oppvekst konfliktfylt, noe en vil unngå. Derfor begrenses den enes stilling, og stillingen begrenses desto sterkere ved sterk konflikt.

Marginalisering kan konkret skje ved dom, eller gjennom avtale “påtvunget” under trussel om dom. Det er strengt tatt bare i forbindelse dom at begrepet “samvær” er nødvendig. Marginalisering og “samvær” er ikke sammenfallende, men når foreldre ender opp som marginaliserte, skjer det innenfor rammen av “samvær”.

Selvhevding er i dag uunngåelig risikabelt for menn fordi kvinnen kan bringe saken inn for retten alene, og menn er mest utsatt for marginalisering. Vi vet ikke sikkert hvordan dagens ”regime” virker på dem som ikke kommer i rettssak. Men vi vet at antallet barnefordelingssaker er økende. Fra andre samfunnsområder vet vi også at det som skjer i retten, påvirker folk utenfor.

Til tross for risikoen, mener jeg tilstrekkelig og fornuftig selvhevding er den eneste farbare veien til respekt for menn som foreldre. Vi må ta vår naturlige rett, både i egen situasjon og på samfunnsplan. Det ene kan kanskje ikke lykkes uten det andre. Det ligger i så fall et dilemma i dette. Jeg kjenner imidlertid ingen annen måte å komme gjennom dilemmaet på, enn å trosse det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.