Feminismen er historisk forbundet med akademia og offentlig virksomhet. I akademia ble ideologien utformet og gjennom offentlige tiltak ble livet til kvinner og menn endret. Barnhageutbyggingen er kanskje det mest omfattende eksemplet. Om alt dette har vært til det bedre, står etter min oppfatning til diskusjon. Men uansett er det jo med utgangspunkt i dagens virkelighet at framtida skapes.
Når det gjelder bidrag til framtida, og særlig til Vestens framtid, skal vi imidlertid ikke vente oss mye av feminismen. Ikke om vi skal tro Nina Witoszek i hennes kronikk i Aftenposten 1/12: Feministenes egoistiske korstog. Hun spør: Er det slik i dag at akademisk feminisme, velfødd og velfinansiert, er blitt en kraftløs skygge av sine tidligere internasjonale visjoner og kamp?
Og hun svarer: Det kan være at de siste mohikanere innen den modige feminismen som vil noe, finnes i ikke-vestlige land.
Dessverre stemmer det bildet Witoszek tegner godt med mine egne erfaringer. Den akademiske feminismen, slik jeg har møtt henne i Norge, er først og fremst kjedelig, til dels uforståelig og dessuten temmelig intern. Sist jeg var på feminisme-møte var i norsk sosiologforening med den kokette problemstillingen ”Har sosiologer sluttet å kalle seg kjønnsforskere?”
I rettferdighetens navn skal det tilføyes at den slitsomme akademiske feminismen ikke er det eneste akademiske svakhetstegnet, ifølge Witoszek. Om Universitetet i Oslo skriver hun: Som bønder i utviklingsland tvinges vi nå til på løpende bånd å produsere «genmodifiserte skriverier». Tusenvis av antologier, vitenskapelige artikler og rapporter som er like forgjengelige som papirbleier, ølbokser eller tyggegummi. Et fjell av klipp-og-lim-tekster skrevet uten kjærlighet, uten innsikt, uten modningstid, som vokser foran, rundt og over oss.
Menn bør kunne bidra til å vitalisere feminismen, men da ikke ved å slutte seg til, som gjort hittil. Den nye og framtidige kjønnsbevisstheten for menn er å se seg som både motpol og samfunnspartner til feminismen. Sammen bør kjønnsbevisste kvinner og kjønnsbevisste menn kunne vitalisere hverandre og hele samfunnet.
Les også: Fortsatt diskusjon om kjønnsforskningen
