Far på liv og død

Professor i psykologi ved Universitetet i Bergen, Frode Thuen, har skrevet en bok som skal kommenteres her. Boka heter Livet som deltidsforeldre (2004) og handler om foreldre og barn etter samlivsbrudd. Det nylig nedsatte barnelovsutvalget, hvor Thuen er medlem, gir saksområdet aktualitet. Det kan bli lovendring i 2009.

Forsidetegningen på boka slår an en uhyggelig tone. Vi ser silhuetten av to foreldre, tegnet med hoggtenner, vendt mot hverandre. Mellom dem står ei jente på 10-11 år med blikket vendt mot oss.

Deltidsforeldre kaller Thuen de foreldre som er uten daglig omsorg for sine barn. I Norge er ca 90 % av disse menn. Professor Thuen må regnes som en framtredende representant for familiepsykologien i dag. Han har skrevet flere bøker og har nå ansvaret for Aftenpostens tradisjonsrike samlivsspalte.

I boka bygger Thuen på sin erfaring som terapeut og som megler/sakkyndig i barnefordelingssaker. En psykolog vil naturligvis sine klienter vel. Det ligger i fagets etikk. Samtidig er det et levebrød og en anledning til å følge andres liv, med eller uten engasjement.

Forholdet mellom terapeut og klient kaller Thuen en ”allianse” (s 31). Alliansen er ”noe av det som har størst betydning for utfallet av psykoterapi”, sier han. Tidlig i boka, og som et gjennomgående eksempel, får vi høre om alliansen mellom Thuen og hans klient ”Olav”. Olavs kone, Else, vil skilles. Olav flytter ut. De har felles barn og avtaler at Olav skal ha barna annenhver helg. Men, forteller Thuen, ”allerede den tredje samværshelgen oppsto det problemer” (s 58). Else spør Olav om å avstå fra helgen for selv å dra på hyttetur med barna. Olav er betenkt. Men han sier han går med på det mot å få barna påfølgende helg. Else hadde imidlertid ”lagt opp til et program i helgene som gjorde det uaktuelt å skifte helger”, forteller Thuen oss. Frekkhet, i dette tilfellet fra en kvinne, kan hindre folk, kanskje også psykologer, i å se nettopp frekkheten.

Thuen framholder at han, og andre i hans roller, i blant må ta stilling. Han må vurdere om ”begge parter har rimelige og berettigede interesser og krav” (s 40) og ”velge side”. (Dette sier Thuen ifm meglerrollen. Overfor Olav er Thuen ikke megler, men terapeut. Jeg legger her til grunn at det må være lettere, og ikke vanskeligere, å ta stilling til fordel for sin klient i rollen som terapeut sammenliknet med rollen som megler, under ellers like faktiske forhold.) Olav holdt fast på den avtalte samværshelgen. ”Han virket temmelig overbevist da han fortalte om sin avgjørelse”, forteller Thuen fra den neste timen (s 69). Olav ventet kanskje at hans allierte ville ta stilling og støtte ham. Men, skriver Thuen, ”jeg klarte ikke å dele hans begeistring”. Thuen har tidligere fortalt oss at han ”likte” Olav (s 30). Jeg må si jeg lurer på om Thuen likte Olav slik troll i eventyrene ”liker” folk de får med seg inn i hulen hvor kjøttgrytene står klare. Thuen likte Olav, men delte altså ikke hans begeistring. ”Tvert i mot” viste jeg meg ”forbeholden”, forteller Thuen åpent (s 69).

Thuen bekjenner at når eksperter, som han selv, må ta stilling, kan de bli ”usikre” og føle seg ”ukomfortable” (s 40). I en terapisamtale er det øyenkontakt, må vi regne med. ”Jeg syntes…jeg kunne fornemme en usikkerhet under den bråsikre argumentasjonen”, forteller Thuen – om Olav – og videre: ”Gløden i blikket…forsvant…stemmen ble flat og monoton…han forsvant mer inn i seg selv. (s 69).

Senere forsøkte Olav, etter ytterligere terapi, å ta livet av seg. Da hadde Olav ikke bare mistet gløden i blikket, noe av stemmen og med det trolig selvtillit. Han hadde også mistet barnas tillit, venner og jobb. Thuen skriver at årsaker til selvmord generelt må søkes på det indre plan i det enkelte tilfelle. Man må lete ”i personens forestillingsverden, i forventningene… i drømmene” (s 162).

Thuen besøker Olav på sykehuset. Han så ut som han var ”krympet i vask”, skriver Thuen (s 159). På veien tilbake til kontoret, skriver Thuen, var ”…hodet mitt fylt av tanker…Hadde jeg sviktet da det gjaldt mest?” (s 162). Når en profesjonell forteller om problemer og usikkerhet i utførelsen av eget arbeid, kan dette ses som sunn åpenhet for kritikk. Men slik selv-eksponering har en grense. Å uten videre fortelle om egne misgjerninger er skamløshet.

I den ”evige” diskusjonen om ”barnets beste”, mangler én erkjennelse: det kan finnes mange slags løsninger som er gode for barn så lenge den aksepteres av dem som skal gjennomføre løsningen.

Olavs erfaringer stemmer med mine egne. Jeg satt for 4 år siden i mitt aller første rettsmøte i egen barnefordelingssak og hørte til min skrekk følgende spørsmål reist: Skal barnet overnatte hos faren (meg)? Morens syn var etterspurt. På dette tidspunkt var barnet 6 år og hadde sovet 50 % av sine netter i felles foreldrehjem og 20/30 % hos henholdsvis faren/moren. For tiden sov barnet hos moren. Jeg tillot meg å spørre: Er det noen som lurer på om jeg syns det er ok at barnet overnatter hos moren? Det ble ikke sett som noe godt spørsmål. Jeg hadde ikke forstått min plass. Noen dager senere reiste morens advokat krav om at barnets samvær med faren skulle skje under tilsyn (fra moren). Retten gav kravet medhold. Siden har barn og far ikke sett hverandre.

Historien om Olav forteller oss at foreldre ikke bør gå med på hva som helst. Ofrer man(n) sin person for barnet, får barnet slett ingen far. Når er det nødvendig å beskytte seg selv – og mot hvem? De som ikke beskyttes av andre, må beskytte seg selv.

I barnefordeling bør det etter min mening besluttes flere prinsipper enn bare ”barnets beste”. Marginale og diskutable forskjeller i hva som er bra for barn, er ikke legitim grunn til å marginalisere foreldre i barns liv, for ikke å snakke om å sette dem under administrasjon av den andre av foreldrene. Videre må den frekke sammenblandingen av erkjent maktkamp og klinisk forståelse av konflikt som noe skadelig for barn, brytes. Rett som det er, skrives det åpent om kampen om barna (f eks kapitteloverskrift i Thuens bok), og i neste øyeblikk snakkes det om ”konflikt”. De menn, og enkelte kvinner, som kjemper for en anstendig plass eller likeverd i forhold til sine barn, skaper ikke ”konflikt”. De driver et politisk arbeid der det politiske systemet har ”sovet” i 25 likestillingsår – siden forrige barnelov – med rettssystemet som villig sovepute – eller skal vi si sengekamerat? Hvor stort ansvar har retten i Norge for landets ytterst konservative familieoppløsningspolitikk?

Tilbake til professor Thuens bok, så inneholder den mange synspunkter på til dels kontroversielle spørsmål. Man finner faktisk flere synspunkter for hvert spørsmål. Det finnes noe for enhver smak. I et saksfelt preget av sterke meninger kan det være godt med beskyttelse. Thuen er ikke en kameleon som skifter farge etter omgivelsene, men kler seg snarere i kamuflasjedrakt med én ”flekk” for hver farge i omgivelsene. Enhver finner litt å være enig i. Samtidig antyder historien om Olav noe underliggende. Terapien overfor Olav synes å ha vært svært virkningsfull. Olav krympet som i vask. Bak Thuens kamuflasjedrakt kan vi ane noe målrettet og aggressivt, og mulig representativt, for norsk barne- og familieekspertise i dag. Mot dette trengs et snarlig mannsopprør.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.