Familievold – det ”rene” kjønnsproblem?

Av Arild Brock og Øivind Østberg

Sammendrag: Tall tyder på at rundt 5 % av befolkningen utsettes for vold fra ektefelle/samboer. Forekomsten er omtrent den samme for begge kjønn, men andelen grov vold innenfor de 5% er vesentlig høyere for kvinner. Etnisitet/kultur synes i høy grad å spille inn. ”Innvandret” kultur har ti ganger så hyppig bruk av krisesentrene som ”norsk”, viser statistikken. Vi utfordrer innvandrermiljøer til å ta et særskilt ansvar for dette. Men vi understreker samtidig at norsk-kulturell partnervold finnes, og det er ikke grunn til å bagatellisere denne. Faktoren etnisitet/ kultur og dens betydning er i dag ikke oppfattet, for ikke å si regelrett benektet, i offentlig politikk. Dette viser vår gjennomgang. Det er kanskje derfor denne faktoren også stor sett glimrer med sitt fravær i forskningen? Et slags unntak, men bare et slags, utgjør den feminstiske forskeren dr Purna Sen fra London School of Economics. Hun tar opp kulturfaktoren for så å kaste den på skraphaugen. Ifølge hennes intervjuundersøkelser er norske ansvarlige instanser ”kulturfikserte” (stikk i strid med det de hevder offentlig). Dr Sen tar avstand fra ”kulturfikseringen” og vil lede oppmerksomheten vekk fra kultur – etter vår mening en politisk handling uten grunnlag i data. Når kultur synes å ha stor betydning for partnervold i Norge, kaller det etter vårt syn på kontakt mellom ”ansvarlige kulturer”. Vi tar videre til orde for dialog mellom kjønnene. Det er behov for både ”kulturbasert ansvar” og dialog mellom kjønnene fordi staten ikke er ”allmektig” og justisministeren ikke omnipotent. Strafferettspleien og annen generell (kulturfri), offentlig innsats vil ha sine begrensninger mot vold og andre misforhold i privatsfæren, tør vi mene, i alle fall om ”vår egen” norsk-kulturelle del. Når det gjelder dialog mellom kjønnene, vil vi ta opp menns anliggender, og ser det som naturlig at vi, som norsk-kulturelle, snakker ut fra eget kulturområde. Her etterlyses ”maskulinister”. Maskulinisme –  et nytt begrep – er det etter vår mening behov for. Maskulinisme kan trengs som motsats til feminisme. En ”maskulinistisk” forståelse og selvhevding kan videre trengs f eks fordi menn er på frammarsj i privatsfæren, ikke minst når det gjelder ansvar og innflytelse i forhold til barn. I den sammenheng er det etter vår mening behov for press overfor kvinner. I lys av frammarsjen kan følgende spørsmål stilles: Finnes det i dag en generell følelse av at ”mannen” er overveiende mektig og en mulig/sannsynlig overgriper når motsetninger tårner seg opp i parforhold? Ut fra vår erfaring er svaret ja. Det er en oppgave for ”maskulinister” å ”avsløre” og motvirke denne følelsen der den gjør seg gjeldende uten påviselig ”lokal” grunn. I en rettslig sammenheng kan feiloppfatninger slå særlig katastrofalt ut og kravet om kjønnsnøytralitet og individuell behandling må her gjelde kompromissløst. Samtidig må menn kollektivt ta et ansvar i samfunnet for maskuline misgjerninger.

Innholdsfortegnelse

1. Meninger og myter om familievold. 1

2. Bak hjemmets fire vegger – fakta, egenrapportering og ”mørketall” 2

3. Tall og taushet om det etnisk-kulturelle. 2

4. Klar forskertale m det sosioøkonomiske. 3

5. Familievolden påstås å øke, men …… 3

6. ”Restbetydningen” av kjønn. 4

7. Feminisme og ”maskulinisme” 4

Litteraturliste. 5

1. Meninger og myter om familievold

”Som feministar er sanninga vårt fremste våpen”

Martine Aurdal, politisk redaktør i Fett[1]

En konferanse ved Likestillingssenteret den 3. oktober sist høst hadde som tema ”Mishandling og rettssikkerhet: Utfordringer for en antirasistisk feminisme.” En av innlederne var dr. Purna Sen fra London School of Economics. Hun slo til å begynne med fast at man i Norge særlig vektlegger kultur og ikke kjønn (gender) som faktorer som ligger til grunn for kvinnemishandling. Denne ”norske” vektleggingen tok doktoren avstand fra. Purna Sen mente kjønn burde vektlegges i stedet. Dette punktet i forskerens foredrag må best forstås som en tilråding om valg av politisk fokus og handling. Rent empirisk er det nemlig ikke tvil om at kultur har stor betydning for familievold, noe vi skal komme tilbake til.[2]

Men stemmer det at norske aktører vektlegger kultur, slik det sies? Dr Sen forteller hun har dybdeintervjuet representanter for offentlige og andre instanser som jobber med temaene. Disse har imidlertid også ytret seg offentlig. I Bondevik II-regjeringens familiemelding heter det[3]:

Det hersker mange myter om vold i familien, ofte «servert» og vedlikeholdt i mediebildet. En utbredt oppfatning er at vold mot kvinner og barn bare finner sted i befolkningens lavere sosiale lag, og at voldsutøveren er alkoholisert, arbeidsledig eller innvandrer. Det er viktig at mytene ikke danner utgangspunkt for politikken på feltet. Uheldige følger av eksistensen av myter bør bekjempes. Undersøkelser viser at både kvinnemishandling og seksuelle overgrep mot barn finner sted i alle sosiale lag og i familier med ulik kulturell bakgrunn. Myter om vold flytter oppmerksomheten bort fra det allmenne og typiske. Moderne media spiller dessverre en sentral rolle i slik «erkjennelsesforskyvning».”

Her er faktisk budskapet at kultur (og sosial bakgrunn) ikke er en viktig faktor.

Den offentlige utredningen fra Kvinnevoldsutvalget uttrykker seg på samme måten[4]. Nevnes bør også Amnestys store kvinnevoldskampanje, som bl a ved bruk av sterke visuelle virkemidler hamrer inn at kvinnemishandling ikke har noe med andre kulturer å gjøre, men er så norsk som bunad og budeier. Dette stemmer altså ikke med dr Sens oppfatning av hva som er dominerende tenkning blant beslutningsfattere og kampanjedesignere i Norge. Sen har formodentlig ikke kjent til disse kildene. Hun har ikke drøftet motsetningen mellom det som ytres offentlig og dybdeintervjuene.

Vi kan også merke oss at stortingsmeldingen (som Kvinnevoldsutvalget), i likhet med dr Sen, polemiserer mot andres feilaktige eller uheldige forståelse. Som man kan se, kritiserer regjeringen mediene. Standpunktet, som regjeringen tillegger ”andre”, er imidlertid det samme som dr Sen tillegger ”andre” – det at kultur er viktig. At (fremmed-) kultur er viktig i forbindelse med familievold, framstår som et syn flere tillegger andre, men som ingen vil ”eie”. Om så regjeringens ”videresparking” av ballen er holdbar, kan også diskuteres. Familiemeldingen gjør ikke noe forsøk på å underbygge dette. I mediene kan man finne mange eksempler på et helt annet bilde enn det regjeringen kritiserer disse for å skape. Aftenposten har f eks flere ganger rapportert om kulturelt norske menns vold mot kvinner, også mot fremmedkulturelle kvinner. Den 24. august 2005 omtaler f eks avisen tiltak mot såkalte serieekteskap. Oppslaget kobles sammen med en reportasje fra krisesentrene om de mange utenlandske kvinner som ender opp som voldsofre for kulturelt norske menn som ”serieimporterer ektefeller.” Oppslaget gir inntrykk av at her ligger en hovedårsak til at det er mange utenlandske kvinner på krisesentrene. (Vi kommer tilbake til hva statistikkene viser om dette.)

2. Bak hjemmets fire vegger – fakta, egenrapportering og ”mørketall”

Når det i politisk sammenheng snakkes om den faktiske forekomst av vold i parforhold i Norge, ser en svært ofte at det snakkes om ”mørketall”. Uttrykket formidler et omfang som antas å være høyere enn det man har belegg for gjennom undersøkelser. Videre synes det ofte å være et uuttalt premiss at all rapportert vold er uttrykk for faktum. Dette er f eks ståstedet til kvinnevoldsutvalget. Vi mener imidlertid at man må ta høyde for at både underrapportering og overrapportering kan være realiteter, og skal begrunne dette nærmere. Men for å få et begrep om forekomsten, skal vi først referere tall fra en av de sentrale kilder på området: Forskningsrapporten ”Vold i parforhold – Ulike perspektiver” fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) i 2005[5]. Den forteller at 27 % av kvinner og ca 22 % av menn har på ett eller flere tidspunkt i sitt liv opplevd vold fra en nåværende eller tidligere partner når vold defineres vidt. For grov vold er kjønnsforskjellen stor: 10 % for kvinner og 2 % for menn. Tar vi vold definert vidt innenfor de siste 12 måneder, synker forekomsten naturlig nok vesentlig til 5 % for kvinner og samme tall for menn. Ved tidspunktet for undersøkelsen sier 4 % av kvinnene at de er urolige for vold i familien, mens 40 % oppgir uro for vold fra fremmed person.

Det er tre typer av kilder/materiale som er i bruk: spørreundersøkelser, registrerte besøk hos krisesentrene og materiale fra domstolene. Begge de to førstnevnte innebærer egenrapportering. Dette alene kan tilsi at en ikke uten videre tar rapportert vold som faktisk vold. Videre kan omfangsvurderingene problematiseres som følger: 

1)     For det første har vi ”psykologisk-moralske” faktorer. Vold mellom (tidligere) partnere, finner sted i et samspill mellom to mennesker som har en spesiell, personlig og privat relasjon til hverandre. De to kjenner hverandres spesielle styrker og svakheter (ømme punkter). Tilsynelatende tilforlatelige eller bagatellmessige handlinger kan rent faktisk virke krenkende, og motsatt: ellers krenkende handlinger kan inngå i partenes forhold på en spesiell måte som ut fra parets historikk eller av andre grunner gjør handlingene mindre krenkende eller på annen måte uegnet for iretteføring fra samfunnet. Blir den sistnevnte typen opplevelser rapportert? Bør de rapporteres og telles sammen med andre tilfeller, som klart faller innenfor samfunnets interesse og ansvar? Problemene gjelder altså ikke bare observasjon, men også definisjoner og grensene for samfunnets ansvar. Vi ser at disse psykologisk-moralske faktorene kan gjøre det rapporterte omfanget både større og mindre i forhold til det ”samfunnsrelevante”. Problemene nuller ikke hverandre ut. 

2)     For det annet skjer egenrapportering ikke i et vakuum, men i en sosial setting. En må ta i betraktning at påstander om vold, herunder påstander framsatt overfor et krisesenter, kan komme i en situasjon der det er klare interesser knyttet til dette. Dette kan være tilfellet ved oppløsning av samlivsforhold hvor det er tvist om barnefordeling og skifte, og hvor det å beskylde den andre for vold kan gi en betydelig taktisk fordel. Beviskravene for rettslige beslutninger om besøksforbud og varetektsfengsling er i dag langt lavere enn for å straffedømme. Det samme gjelder i praksis beviskravene for å legge til grunn en påstand om vold i forbindelse med barnefordeling. Dette kan føre til overrapportering. Kun sjelden gjøres noe ”anmelderansvar” gjeldende i disse spørsmål. Dette trekker også i retning overrapportering. På den annen side kan skamfølelse knyttet til eksponering medføre underrapportering når det oppleves som eksponering å melde om slike opplevelser.

3)     Strafferettslig statistikk vil, på grunn av beviskravene, naturlig innebære en viss underrapportering. Men kan slike tall sammenlignes over tid? Ikke nødvendigvis. Endringer i slike tall kan reflektere endringer i påtalemyndighetens oppmerksomhet og arbeidsmåte.

4)     Gamle, men fortsatt levende, forestillinger om forskjellen på de to kjønn – om mannlig aggressivitet og tilbøyelighet til vold og kvinnelig mildhet og svakhet – kan gi systematiske føringer for hvordan konfliktsituasjoner tolkes, både av utenforstående og av de involverte. Det faktum at menn, som gruppe, i noe større grad bruker vold enn kvinner, som gruppe, kan føre til feiltolkning, også hos de involverte selv, i tilfeller hvor stereotypien ikke stemmer.

Etter vår oppfatning må vi ikke la oss skremme av påstander om ”mørketall” til å tro at problemet nødvendigvis er større enn dagens tall indikerer. Det motsatte kan være tilfelle. Usikkerhet på tall er bare usikkerhet på tall og bør ikke misbrukes, verken mot enkeltpersoner eller mot det ene eller det annet kjønn. Undersøkelser vil fortsette, og vi må både i dag og i framtida unngå konklusjoner og tiltak som kan oppfattes som straffende eller krenkende på usikkert grunnlag.

3. Tall og taushet om det etnisk-kulturelle

Hvem bruker krisesentrene? Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress lager en kommentert statistikk fra krisesentrene. I statistikken for 2003 kan vi lese:

”I de senere årene har andelen brukere med utenlandsk bakgrunn økt ved krisesentrene… For å synliggjøre forskjellene mellom brukergruppene, har vi valgt å dele brukerne inn i 2 kategorier, ”norske” og ”utenlandske” brukere.”

Det framgår så at 55 % av krisesenterbeboerne var av norsk opprinnelse. De utenlandske er inndelt ytterligere. 33 % kom fra land i Afrika, Asia eller Sør-Amerika, mens 9 % kom fra Øst-Europa og 4 % fra vestlige land og Norden[6].

Mens innvandrerne i Norge totalt utgjør drøyt 8 % av befolkningen, utgjorde de altså en så høy andel som 45 % på krisesentrene i 2003. Når det gjelder ikke-vestlige innvandrere, er deres andel av totalbefolkningen ca 4,5 %. Krisesenterandelen var 33 %. For denne gruppen er det altså en svært markert overrepresentasjon[7]. Den relative bruken av krisesentrene er mer enn ti ganger så høy som for befolkningen ellers.

Hva forteller statistikken om problemstillingen utenlandsk offer – norsk overgriper? I 2003-statistikken oppsummeres det slik: ”Overgriperne kommer i hovedsak fra de samme områdene som krisesenterbeboerne[8]”. Vold ”på tvers av kulturer” er altså ikke det typiske. Vi kan dermed skyte inn at heller ikke det ”mediebildet” vi refererte til i avsnitt 1 ovenfor, om norsk-kulturelle menn som ”serieimporterer ektefeller”, holder. Hilde Lidén ved Institutt for samfunnsforskning, som på oppdrag fra UDI har undersøkt dette, sier det slik: ”Noen få drittsekker bruker innvandringsreglene til å utnytte kvinner fra utlandet. Medieoppslag har fremstilt dette som et relativt stort problem, men nå viser det seg at omfanget er begrenset[9].”

Forskerne ”blanke” på etnisitet/kultur: Foruten statistikk fra krisesentrene foreligger to mer omfattende undersøkelser. Den siste er NIBR-rapporten, som vi refererte fra  ovenfor, og som er blitt mye referert til i media. Rapporten er basert på en spørreundersøkelse, med spørreskjema med 67 spørsmål, sendt til et landsrepresentativt utvalg av 7800 kvinner og menn i alderen 20 – 55 år. Svarprosenten var ca 60. Blant innvandrere var svarprosenten imidlertid vesentlig lavere. Kun 136 innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn svarte, og denne gruppen er dermed sterkt underrepresentert i undersøkelsen. Når det i rapporten oppsummeres at blant kvinner og menn med ikke vestlig innvandrerbakgrunn er samme andel som har opplevd maktbruk fra partner som blant etniske nordmenn, er dette derfor uten statistisk verdi, noe det heller ikke legges skjul på. Men forskerne reflekterer ikke over det store bortfallet av respondenter med innvandrerbakgrunn. Bortfallet kan skyldes at spørreskjemaet forutsetter gode kunnskaper i norsk og en grad av selvstendighet i parforhold, som nok ikke er realistisk. Metodikken er etter vår vurdering nesten som skreddersydd for ikke å fange opp kvinner i innvandrerbefolkningen – trolig de mest utsatte. Det er etter vår mening også svakt, for ikke å si påfallende, at rapporten ikke identifiserer dette som tema for videre forskning. Blikket for forskningsbehov preges vel i noen grad av den politiske og finansieringsmessige etterspørsel. Dette kommer vi tilbake til.

Den andre rapporten er ”Den skjulte volden? – en undersøkelse av Oslobefolkningens utsatthet for trusler, vold og seksuelle overgrep”, utgitt av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og skrevet av Hilde Pape og Kari Stefansen. Her presenteres en undersøkelse av Oslo-befolkningens utsatthet for trusler, vold og seksuelle overgrep, altså ikke bare vold i parforhold. Også denne undersøkelsen er basert på spørreskjemaer (38 spørsmål) sendt ut til et utvalg på 8000 av Oslos innbyggere i alderen 24 – 55 år. Svarprosenten var 56. Av de som svarte, hadde bare 11 % ikke-vestlig etnisk bakgrunn. Bare 5 % hadde oppgitt islam på spørsmål om religiøs tilknytning. Dette er klart lavere andeler enn i Oslo-befolkningen som helhet. Representativiteten er likevel atskillig bedre enn i NIBR-rapporten, og dessuten gir undersøkelsen opplysninger fra et langt høyere antall innvandrere, på grunn av Oslos store innvandrerbefolkning. Likevel leter man forgjeves i kapittelet ”Vold og krenkelser i parforhold” etter analyser av noen mulig sammenheng mellom etnisitet og voldsutsatthet. [10]

4.    Klar forskertale m det sosioøkonomiske

Som man vil huske fra sitatet i avsnitt 1, hevdes det med bred penn i Familiemeldingen fra Bondevik II at det er en myte at familievold har sammenheng med sosiale forhold. Det samme gjelder Kvinnevoldsutvalget. Både i disse offentlige dokumentene og i svært mye av det som ellers kommuniseres om familievoldsproblemet, legges det stor vekt på at ”volden er over alt”, som det het i TV-aksjonen 2005. Statsråd Karita Bekkemellem skriver i Dagsavisen 27.10.05: ”Volden rammer på tvers av sosiale klasser, utdanningsnivå, raser, seksuell legning, evner og inntektsnivå.” Sagt på en annen måte: Det er et kjønnsproblem, ikke et sammensatt samfunnsproblem, vi står overfor. Dette kan føre til at ”mannen” føles som en mulig/sannsynlig overgriper når motsetninger tilspisses i et parforhold.

Hva forteller forskningen? Både NIBR-rapporten og Osloundersøkelsen forteller – stikk i strid med de dominerende politiske budskap – om en sterk sammenheng mellom voldsutsatthet – også i parforhold – og ofrenes og gjerningsmannens sosioøkonomiske plassering. Partnervolden er mye mer utbredt i grupper med ulike typer levekårsproblemer. Osloundersøkelsen påpeker dessuten at mye av tidligere forskning på feltet har hatt som sin underliggende intensjon å synliggjøre kvinners undertrykte posisjon i samfunnet. Forfatterne kritiserer en forsker som Kristin Skjørten som hevdet, i sin doktoravhandling fra 1988, at forekomsten av partnervold er omtrent den samme på tvers av sosioøkonomiske skillelinjer. Det påpekes også at selv om omfattende internasjonal forskning har avdekket at dette ikke er tilfellet, hevdes det av Kvinnevoldsutvalget i 2003 at foreliggende forskning er ”tvetydig.”  Pape og Stefansen slår derimot fast at en rekke studier viser at disse funnene er alt annet enn tvetydige. Sine egne funn oppsummerer de slik: ”Forskjellene mellom grupper med ulik sosioøkonomisk status var markante…..”[11].  I den senere NIBR-rapporten kom ytterligere solid statistisk belegg for det samme, og rapporten slutter seg uttrykkelig til Pape og Stefansens konklusjon[12]. Rapporten har også et annet viktig funn som går i samme retning. Rapporten finner at det er stort sammenfall mellom partnervold og annen vold, og forfatterne betegner dette som et ”overraskende og viktig funn” som ”utfordrer den utbredte oppfatningen at partnervold og familievold like gjerne opptrer i alle samfunnslag og alle typer familier”[13]. Vi bemerker at for de som ikke har basert sin oppfatning på feministisk tenkning, er vel dette knapt overraskende. Disse funn står altså i klar kontrast til et perspektiv som tolker partnervold kun som kjønnsmakt og kvinneundertrykking, på tvers av sosiale og kulturelle kategorier. [14]

5.    Familievolden påstås å øke, men …

Vi hører ofte fremtredende aktører hevde at familievolden øker. Tidligere barne- og familieminister Laila Dåvøy hevdet dette bl a i Dagsavisen 17.12.04, hennes etterfølger skriver i Dagsavisen 27.10.04 at ”vold mot kvinner (er) blitt normalt.” Ebba Haslund skriver i Klassekampen 5.11.05: ”Her hjemme øker familievolden, enten barna blir mishandlet eller de må se på at pappa banker opp mamma.” Og så videre. Som om dette var et etablert faktum.

Men ingen undersøkelser underbygger at det over tid har foregått en slik utvikling. Vi har ikke eldre undersøkelser tilsvarende NIBR-rapporten og Oslo-undersøkelsen. Levekårsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå indikerer ikke noen økning i volden over tid, jf referat fra Velferdsprogrammets seminar om voldsforskning i juni 2003[15]. I innlegg fra voldsforskerne Pape, Haaland m.fl.  i Dagbladet 15.11.03 (”Misbruk av forskning”) sies det samme. Krisesentrenes statistikker gjennom flere år viser snarere at det har vært en nedgang i antall besøk i løpet av årene 1992-2004. Det høyeste antall var i 1994 (2979), mens tallet i 2004 var 2358[16].

6.    ”Restbetydningen” av kjønn

Hvilke konsekvenser får det for betydningen av kjønn at også kultur og sosio-økonomiske forhold er statistiske årsaker? Det reduserer ikke nødvendigvis viktigheten av kjønn. Men kunnskap om dette gir mulighet for å stille spørsmålet om kjønn på en mer innsiktsfull måte.

Det er her på tide å minne om at kjønnsrelatert vold ikke bare finnes som menns vold mot kvinner. Det finnes også menns vold mot menn og kvinners vold mot menn/kvinner. Tar en utgangspunkt i offerets kjønn, er vold mot menn et langt større problem enn vold mot kvinner. Men det sistnevnte dreier seg jo mest om intra-gender vold. Intra-gender vold har i dag ikke samme politiske interesse som inter-gender. Heller ikke kvinners vold mot menn, som slett ikke er bagatellmessig, har stor oppmerksomhet. Vi velger å holde fast ved menns vold mot kvinner som tema. Men denne avgrensningen bør etter vår oppfatning ikke være noen selvfølge.

Det statistiske utslaget av etnisitet/kultur er, som vist i avsnitt 3, formidabelt. Et så stort utslag kan tolkes slik at vi står overfor to (eller flere) ulike fenomener : ”norsk” vold mot kvinner og ”innvandret”.[17] De ulike kulturer kunne arbeide med hvert sitt problem, men med en viss kontakt. Dette er vår utfordring til innvandrermiljøer i Norge! Problemene har imidlertid det til felles at de finner sted på norsk territorium og dermed innenfor den norske stats jurisdiksjon. Det er naturligvis dette som i utgangspunktet har ”brakt de ulike problemene sammen”. Også staten kan imidlertid forholde seg til problemene på en differensiert måte, selv om f eks straffelovgivningen selvsagt til enhver tid må være ens.

For vår del skal vi gå videre med det norsk-kulturelle problemet. Problemets omfang er redusert, men ikke forsvunnet, når ca 40 % er ”re-eksportert”. Vårt første skritt er å spørre om den påviste sammenhengen mellom vold og sosio-økonomiske forhold fortsatt gjelder for vårt ”norske” problem. Statistisk er dette er ikke selvsagt, da hele eller deler av den sosio-økonomiske sammenhengen kan skyldes sosio-økonomiske forskjeller mellom ”norsk” og ”innvandrer”[18]. Vi vil her etterlyse forskere – og politikere som kan sette forskere i arbeid! En re-analyse av Oslo-undersøkelsen bør kunne gi viktig informasjon – selv uten nye data.

Hvis den sosio-økonomiske faktoren skulle gjelde tungt innenfor norsk-kulturelt område, kan vi håpe at regjeringens fattigdomsprogram vil løse det hele. Men dette ville nok være for optimistisk. Volden skyldes trolig også psykologiske og sosiale forhold som kan bestå, selv under gunstige sosio-økonomiske forhold. Vi vil her vise til det som kalles systemteori. Den går i korthet ut på at begge parter har betydning når noe skjer mellom dem. Teorien har stor utbredelse i psykologisk/terapeutisk virksomhet, ikke minst i familieterapi. Det før nevnte Kvinnevoldutvalget gjorde en ”visitt” til denne teorien i sin innledning[19]. Men det var bare en ”høflighetsvisitt”. Utvalget lar systemtanken ligge når data skal analyseres og tiltak drøftes.

Med utgangspunkt i ”systemtanken” kan man spørre: hva er kvinnens ”bidrag” når mannen slår? (Slik man også kan spørre om mannens ”bidrag” når kvinnen slår.) En hypotese kan være at kvinnen sårer psykisk/verbalt. Et ferskt eksempel er en sak fra Sogn tingrett[20], kjent fra media, hvor en mann sparket og spyttet på kvinnen eller at hun hadde ljugd seg gjennom en weekend med elskeren. Er kvinner i dag ”sterkere” på psykisk/verbal såring enn menn? Staten må i det vesentlige holde seg til forbud og straff for fysisk vold, selv om ”privat” verbal såring i prinsippet også kan være straffbart, jf straffelovens § 246. Løsningsorientert arbeid i et systemperspektiv kaller etter vår mening på kjønnsdialog, ikke på utvidet statlig intervensjon. Videre kunne kontakt mellom kulturene, som vi har antydet ovenfor, ikke minst være interessant i lys av systemperspektivet. Hvordan deltar mannen og hvordan deltar kvinnen under familiemotsetninger i ulike kulturer?

7.    Feminisme og ”maskulinisme”

Det feministiske paradigmet gjennomsyrer i dag både den statlige og den frivillig baserte politikken innenfor feltet vold i nære relasjoner. Dette kan se ut som gjennomslag og suksess. Men det som hevdes av feminismens sentrale meningsbærere, viser seg på mange punkter å mangle forankring i realitetene. Realiteter bør kunne fornye tanker og ideer, ikke bare omvendt. Kan en radikal bevegelse (nå flere tiår ”gammel”) tape sin en gang så friske evne til å tenke nytt?

Vi har påpekt behovet for kjønnsdialog. En slik dialog kaller på åpenhet. En kjønnsdialog kaller videre på to deltakere. I dag ser vi bare én på banen. Et fåtall menn har riktig nok vist aktiv interesse for kjønnsspørsmål, men ofte rett og slett som feminister. F eks skriver den framtredende mannsforskeren Jørgen Lorentzen under den muntre vignetten ”Feminist – ja, visst!” i Klassekampen[21]. Vi etterlyser ”maskulinister”. Vi trenger flere maskulininister som kan hevde menns interesser der det er på sin plass, og som kan ta menns ansvar. Dette kunne også stimulere kvinnebevegelsens ansvarlighet. I dag framstår feminismen som en offensiv kraft uten (organisatorisk) evne til selvbegrensning. Vi mener også å ha registrert et fravær av vilje fra feministisk hold til å forholde seg til ytringer i det offentlige rom som tar til motmæle mot feministiske ideer. En ren ”boikott-strategi” kom eksplisitt til uttrykk fra sentrale akademiske feminister overfor boka ”Kveldseta” av Nils Rune Langeland som utkom i 2003.  Et seriøst tilbakespill fra våre ”motparter” i forhold til denne artikkelens tema vil overraske positivt!

Å ta menns ansvar må innebære å ta et visst kollektivt ansvar for maskuline misgjerninger, bl a vold mot kvinner. Samtidig må vi insistere på individuell behandling i visse sammenhenger, og absolutt i rettslige. I retten skal ingen mann straffes eller mistros pga andre menns handlinger. Videre er det, etter vårt syn, et sterkt behov for å styrke menns stilling i privatsfæren. Dette dreier seg dels om å styrke stillingen, mentalt og psykisk, direkte overfor motsatt kjønn f eks i barnespørsmål. Men det dreier seg også om statens rolle, dvs statens regulering og påvirkning av forholdet mellom ”partene”. Ut fra kjennskap til dagens realiteter, f eks i barnefordeling, mener vi menn med god grunn kan stille krav om forandringer i de mønstre staten er med og opprettholder, uansett om kvinner i vårt samfunn fortsatt skulle ha grunn til å føle seg undertrykt i arbeidsliv og offentlighet.

En del av det vi tar opp her, mener vi lenge har vært tabu å behandle i en seriøs offentlighet. Dette kan knyttes til et respektabelt motiv, som å sikre mot rasisme. Men nører vi opp under rasisme ved å ta inn over oss et differensiert bilde av hvem som fyller krisesentrene her i landet? Vi mener en prinsipiell holdning til det å ha respekt for ethvert individ uavhengig av hudfarge og kulturell bakgrunn må kunne forenes med differensiert kritikk av undertrykkende holdninger og praksiser som er kulturelt bestemt. For øvrig bør vi vel heller være glad dersom familievolden i stor grad kan forklares med kulturelle og sosiale faktorer. Slike forhold er jo mulig å forandre, og de forandrer seg faktisk hele tiden. Egenskaper som er forbundet med biologisk kjønn, derimot, forandrer seg kun over enormt lang tid. Å feie ideologiske uønskede realiteter under teppet, er knapt i noe tilfelle noe alternativ. Det er i dypeste forstand reaksjonært, dvs i strid med bestrebelser på gjennom økt innsikt, innlevelse og fornuftig tenkning å oppnå sivilisatorisk framgang. Herunder likeverd mellom kjønnene.

Arild Brock (1949) er sosiolog og organisasjonsrådgiver (konsulent) med tilleggsutdanning i psykoterapi. Har bakgrunn fra Statskonsult og personlig erfaring med barnefordeling. Far til to barn. Har skrevet artikler i dagspressen og holdt foredrag om konflikthåndtering og om barnefordeling i NRK.

Øyvind Østberg (1959) er advokat i Advokatforum. Har vært redaktør i ”Kritisk juss” og er siden 2001 medlem/underutvalgsleder i Disiplinærutvalget for Advokatforeningen. Far til tre barn. Har skrevet en rekke artikler i Kritisk juss og i dagspressen, blant annet om voldsproblematikk og kjønn.

Litteraturliste

Thomas Haaland, Sten-Erik Clausen og Berit Schei:” Vold i parforhold – Ulike perspektiver” NIBR-rapport 3:2005: (Norsk institutt for by- og regionforskning)

Hilde Lidén: ”Transnasjonale serieekteskap. Art, omfang og kompleksitet.” ISF Rapport 2005:011 (Institutt for samfunnsforskning)

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress: Notat nr. 1/2004 og notat nr. 1/2005, kommentert statistikk fra krisesentrene for henholdsvis 2003 og 2004, forfatter: Wenche Jonassen . Rapportene finnes på www.nkvts.no. (Krisesenterstatistikken)

”Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap”, St.meld. nr. 29 for 2002-2003 (familiemeldingen)

Hilde Pape og Kari Stefansen: ”Den skjulte volden? – en undersøkelse av Oslobefolkningens utsatthet for trusler, vold og seksuelle overgrep”, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Rapport nr. 1/2004 (Osloundersøkelsen)

”Retten til et liv uten vold – Menns vold mot kvinner i nære relasjoner”, NOU 2003:31, (Kvinnevoldutvalget)


[1] Morgenbladet nr 43/2005

[2] Sens synspunkter er referert i Klassekampen 29.10.05 og på http://kilden.forskningsradet.no

[3] Familiemeldingen, pkt 6.2.4

[4] Kvinnevoldutvalget, pkt 3.2.1.3

[5] NIBR-rapporten, se litteraturliste

[6] Vi bruker her tallene for 2003 da statistikken for 2004 ikke er differensiert etter kulturell bakgrunn.

[7] Krisesenterstatistikken (se litteraturlisten). Statistikken for 2004 viser en fortsatt utvikling i retning av økt andel med utenlandsk opprinnelse (48 %). I dette notatet gjøres ikke lenger noe skille etter hvor de utenlandske beboerne kommer fra (vestlig/ikke-vestlig). Det er lite trolig at andelen fra ikke-vestlige land har blitt lavere enn i 2003.

[8] Krisesenterstatistikken (se litteraturlisten). De nøyaktige tall er som følger: I 89 % av tilfellene var de norske beboerne utsatt for vold eller trusler fra norske menn, mens 11 % var utsatt for vold fra menn med utenlandsk opprinnelse. 71 % av de utenlandske beboerne var utsatt for vold eller trusler fra menn med utenlandsk opprinnelse. 29 % av denne gruppen var utsatt for vold fra menn med norsk opprinnelse. I statistikken for 2004 finner vi små endringer i dette bildet. Den endring som kan sees, går likevel i retning av økt vold ”på tvers av kulturer.” Dette går imidlertid begge veier. Det er altså også økning i andelen av norske brukere som hevder seg utsatt for vold fra menn med utenlandsk opprinnelse.

[9] Når det gjelder ofrene for voldelige nordmenn som serieimporterer ektefeller, har Hilde Lidén funnet at i tiårsperioden 1994-2003 hadde 389 menn med norsk statsborgerskap giftet seg to eller flere ganger med kvinne med utenlandsk landbakgrunn. Av disse var for øvrig 1/3 ”minoritetsmenn” (”utlendinger”). I disse ekteskapene er vold mot kvinnen utbredt. Likevel er problemet totalt sett av et svært begrenset omfang, og Lidén er på den bakgrunn meget forbeholden med å anbefale generelle tiltak fra innvandringsmyndighetene. Dette korrigerende ”bildet” er for øvrig også formidlet oss av ”mediene”, faktisk samme avis som hadde oppslaget om serieimport av ektefeller, Aftenposten, 25/10?05. Vi bør kanskje slutte å snakke om ”medieskapte bilder” på dette området, og se etter andre ”billed-ansvarlige”?

[10] Heller ikke i denne rapporten pekes dette spørsmålet ut som noe det bør forskes videre på.

[11] Osloundersøkelsen, side 70

[12] NIBR-rapporten, side 69.

[13] NIBR-rapporten, side 54

[14] For vår del skal vi tilføye at graden av sammenheng her må være viktig. Er sammenhengen moderat, blir sosio-økonomiske forhold en slags ”hjelpefaktor”, nyttig for å planlegge offentlige tiltak og annen politisk handling. Men er sammenhengen svært sterk, kan den sosioøkonomiske faktoren gjøre kjønnsrelatert vold til et rent ”fattigdomsproblem” eller dele problemet i to: et fattigdomsproblem og et annet (middelklasse?) problem.

[15] Se http://www.program.forskningsradet.no/vfo/nyhet/nyhet353.php3.

[16] Http://www.krisesenter.com/statistikk/statistikk.html.

[17] En ”todeling” er selvsagt en grov forenkling. Verken norsk kultur eller – enda mindre – ”innvandret” kultur, er ensartet. Dette er antropologisk elementært. Videre undersøkelser og analyse kunne f eks (hypotetisk) tilsi at en står overfor mer enn to fenomener f eks ett norsk kulturelt og en videre inndeling i ulike fremmedkulturelle. Dette er ikke bare et spørsmål om statistikk, men om det kulturelle innhold. Vi er likevel sikre på at vi peker på en vesentlig realitet, og i denne artikkel kan vi ikke gå inn på en sterkere nyansering.

[18] Dette vil også kunne forklare deler av, eller, i teorien, hele, utslaget av etnisitet/kultur i statistikken fra krisesentrene for 2003. Vår utfordring til innvandrermiljøer står likevel ved lag inntil videre. Etter vår oppfatning kan de best svare for den statistiske realitet som uansett foreligger, og bl a bidra til å etterspørre statistikk som skiller etter både kultur og sosioøkonomiske forhold samtidig.

[19] Kvinnevoldutvalget, kap 3.2.2.1

[20] Dom av 13.10.05

[21] Se også Klassekampens nettartikkel om ”Den nordiske mannen” fra 2002 hvor det bl a sies  ”For Lorentzen er mannsforskning et feministisk prosjekt.” http://www.klassekampen.no/kk/index.php/news/home/artical_categories/kultur_medier/2002/august/den_nordiske_mannen.

2 kommentarer til «Familievold – det ”rene” kjønnsproblem?»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.