Evolusjonær psykologi – motpol til dagens kjønnsforskning

Forfatterne hever seg over enhver unnskyldende holdning på vegne av mannen.

Bokmelding: Why beautiful people have more daughters.  From dating, Shopping and Praying to Going to War and Becoming a Billionaire – Two Evolutionary Psychologists Explain Why We Do What We Do.  Av Alan S. Miller og Satoshi Kanazawa Penguin Group, New York, 2007

Vi har et annet sted på maskulinist.no presentert foredraget Is there anything good about men? som ble holdt for American Psychological Association i 2007. Innenfor disiplinen evolusjonær psykologi skal vi her omtale en bok som hever seg over ethvert forsøk på en unnskyldende holdning på vegne av mannen. Boka befatter seg nemlig ikke – hevder forfatterne – med hvordan ting burde være, men hvordan de faktisk er. (At dette kan problematiseres, skal vi komme tilbake til.)

Boka handler om menneskets natur, en natur som forklares med grunnlag i Darwins teori om artenes utvikling, evolusjonslæren. Oppdagelsen av genene ga et gjennombrudd for vår forståelse av hvordan evolusjonen virker, nemlig ved at de gener som tjener overlevelse og – fremfor alt – reproduksjon i et gitt ytre miljø overlever og videreføres, de andre forsvinner. Slik skjer det en kontinuerlig seleksjon av egenskaper.

Boka er strukturert som spørsmål og svar på en lang rekke spørsmål. Grepet gjør fremstillingen underholdende og lettlest. Boka preges imidlertid av en viss tilbøyelighet til å søke det spektakulære og salgsvennlige, i tillegg til hva en kunne kalle overentusiastisk nyfrelsthet. Forfatterens fagbakgrunn er sosiologi, og boka er et brutalt fadermord på den sosiologiske tradisjon. At de har denne fagbakgrunn, bidrar også til at man får en viss skepsis til deler av fremstillingen, særlig på de problemstillingene som fordrer et inngående kjennskap til genetikk og evolusjon. Det gjelder for eksempel spørsmålet som har gitt boka dens tittel.

Innledningsvis redegjøres for de overordnede ideene. Grunnleggende for vår art, og for den klasse av dyr vår art tilhører, er at den reproduserer seg ved sammensmelting av kjønnsceller fra hann og hunn. For de to kjønn gjelder ulike vilkår for hva som gir reproduktiv suksess eller fiasko – den ubønnhørlige målestokken for hvilke egenskaper som favoriseres og hvilke som bukker under gjennom det naturlige utvalg.

Kjønnsforskjellen er – hos alle arter der den forekommer – definert ved at hunkjønnscellen (eggcellen) er mye større og færre i antall enn den mannlige kjønnscellen (sperm). Sagt med andre ord: Sperm er billig, egg er dyrt. I tillegg bærer bare hunkjønnet det befruktede egget i sin kropp inntil det er utviklet så langt at det er klart til å skilles ut som et nytt individ. Dette innebærer at reproduksjon (av det enkelte avkom) utgjør en langt høyere kostnad, eller investering, for hunkjønnet enn for hankjønnet. For hannen er det dermed mulig å gi opphav til et meget stort antall avkom, mens det maksimale antallet for hunnen er sterkt begrenset. En nødvendig konsekvens av dette er at et mye større antall hanner enn hunner ikke reproduserer seg overhodet.

For de to kjønn favoriserer dermed evolusjonen helt ulike reproduktive strategier, noe som har gjennomgripende betydning for hvilke egenskaper og adferd som preger de to kjønn. Menn konkurrerer om tilgangen til kvinner. Konkurransen blir hard, fordi den maksimale potensielle gevinsten ved å vinne er så stor (svært mye avkom), mens fravær av reproduksjon, (og sex) kan bli utfallet for den som taper. Kvinner har mye større sannsynlighet for å få barn, men liten mulighet til å få mange barn. Deres gevinst ved å konkurrere er mindre, og derfor favoriseres mindre konkurranseorienterte gener hos kvinner enn hos menn.

At menn oppviser mer risikopreget adferd enn kvinner, er noe en finner over alt, og til alle tider. Det gir seg utslag i at menn – mer enn kvinner – står for store oppdagelser og vitenskapelige gjennombrudd, men også i at menn – mer enn kvinner – kjører seg i hjel på veiene, omkommer i klatreulykker og begår spektakulære forbrytelser.

At det er systematiske kjønnsbetingede forskjeller i adferd, har lenge vært kjent og forstått av vitenskapen – og det har vekket lite anstøt å konstatere det. Det vil si: Så lenge det har vært snakk om utvikling og adferd hos andre pattedyr enn mennesket. Det er når vi kommer til vår egen art, Homo sapiens sapiens, at dette er det rene sprengstoff.

Tenkning om menneskene – i hvert fall alle andre aspekter ved mennesket enn de i snever forstand fysiologiske – har vært samfunnsviternes, humanistenes, filosofenes domene. Innenfor denne tradisjon er biologisk innsikt anvendt på sosiale aspekter ved menneskelig adferd, betraktet som reaksjonært og forkastelig.

Forfatterne summerer opp den herskende tankemodell, ”the Standard Social Scientist Modell (SSSM)”, der mennesket forstås som det store unntaket fra de andre pattedyrene, der kjønnsforskjeller alt overveiende forstås som et produkt av kulturelle faktorer. Modellen kjenner vi godt fra den norske politiserte kjønnsforskningen.

Et eksempel gir et oppslag i Aftenposten nylig om populariteten til sjakkspillet. Når sjakkens fascinasjon er tema, kan en ikke unngå å observere at dette spillet – som har eksistert i 1500 år og er utbredt over hele kloden – alltid og alle steder har hatt langt større utbredelse blant menn enn kvinner. Den typiske, politisk korrekte (og evolusjonsteoretisk uvitende) journalisten kommenterer: ”Kvinner burde være like gode som menn til å spille sjakk. På brettet har ikke mannen noen fordel av sin fysiske styrke. Likevel er mennene fullstendig dominerende i toppen.” Uforståelig, ikke sant. Brikkene er jo ikke tunge i det hele tatt. Simen Agdestein får ordet: ”Det er mange flere menn enn kvinner som spiller, og det er mennene som er best. Det politisk korrekte er å si at det har med tradisjon og kultur å gjøre.” Det er i så fall en tradisjon og kultur som har vist seg fabelaktig upåvirket av de størrelser vi ellers forbinder med disse begrepene så som tidsepoke og geografisk område. Agdestein, som er mer innsiktsfull enn den profesjonelle samfunnsopplyseren i Aftenposten, legger til: ”Jeg vet ikke, men det kan ha med hjerne og psyke å gjøre. Gutter er mer glad i å slåss enn jenter, og sjakk er et veldig brutalt spill.”

At menn både er bedre i, og har større interesse for, sjakk enn kvinner, er ikke overraskende med basis i evolusjonær psykologi. Det er stor forskjell mellom menns og kvinners hjerner, ut fra de ulike oppgavene som menn og kvinner har hatt gjennom de par hundre tusener av år evolusjonen har virket. Forfatterne hevder at menn har en S-hjerne (systematiserende) og kvinner har en E-hjerne (empatisk). Et slikt utsagn vil nok skape trang til å fyre opp bokbål i norske feministkretser, dersom noen forlegger skulle våge å utgi denne boka i en norsk versjon.

Menns og kvinners ulike adferd har blitt belyst gjennom en rekke interessante undersøkelser som omtales i boka. Disse undersøkelsene dreier seg ikke om å spørre folk om deres mening, men om å observere faktiske handlinger hos et stort antall individer. Slik har en for eksempel funnet ut at menn i større grad er disponert for å ”overtolke” signaler fra det annet kjønn i retning av seksuell interesse enn kvinner er. Dette kan forklares evolusjonært med at for en mann betyr det å ta feil på den måten at han tolker positivt fra en kvinne noe som ikke egentlig er det, betyr mindre enn å ta feil motsatt vei, fordi en slik feil fører til at han går glipp av en mulighet som var der.

Forekomsten av såkalt seksuell trakassering har likeledes en evolusjonær forklaring. Det er en biologisk betinget forskjell på hvordan menn tilnærmer seg kvinner og omvendt, og de fleste klarer fint å forholde seg til det i det daglige, selv om det gjøres til et stort problem i den politiske sjargongen. Forfatterne har i den sammenheng et vittig poeng når de påpeker at det ofte spørres om kvinner har blitt utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet for eksempel på arbeidsplassen, mens det aldri spørres om noen har blitt utsatt for ønsket seksuell oppmerksomhet på jobben. Det faktum at svært mange par etableres med bakgrunn i treff på jobben indikerer at det må være en del tilfeller av dette.

Blant andre fenomen som omhandles, er prostitusjon og porno. Uansett kulturelle forskjeller, ulike epoker og ulike land så er kjønnsforskjellene i så måte åpenbare. Skyldes det kvinners opphøyde moral? Eller en rå mannskultur? Det synes som dette er hva det koker ned til hos de mest meningssterke i vårt samfunn.

Når det gjelder porno, er det et interessant fellestrekk bak kjønnsforskjellene. Kvinner og menn har nemlig det til felles at de på et visst plan i sin bevissthet ikke klarer å skille mellom bilder og virkelighet. I den epoken da vi i all hovedsak ble formet genetisk, fantes det ikke bilder som representerte virkelige fenomener på en naturtro måte. Dette er et helt nytt fenomen i menneskenes historie. Derfor reagerer vi på film, herunder pornografisk film, som om det var virkelighet. Kvinner, som uansett ikke kan få mange barn, men må prioritere store ressurser til hvert avkom, er mindre interessert i å eksponere seg for pornografi. Dette fordi det er mindre aktuelt for dem å faktisk gjennomføre sex med et stort antall partnere. Verken menn eller kvinner klarer helt å skille realistiske bilder fra virkeligheten. Forskjellen i innstillingen til billedlig representasjon av sex avspeiler forskjellen i innstillingen til sex som faktisk fenomen. Dette er et godt eksempel på hvor fruktbar den evolusjonære psykologien er for å forstå menneskelig adferd.

Blant representantene for SSSM-forståelsen har en selvsagt lett med lys og lykte etter samfunn der manns- og kvinnerollen er helt forskjellig fra den som av angivelig kulturelle og politiske årsaker er dominerende hos oss. Her figurerer Margaret Meads antropologiske studie av kjønnsforskjeller i Vest-Samoa prominent. Denne studien har spilt en meget stor rolle som referansepunkt for den moderne kjønnsforskningen. Angivelig fant Margaret Mead belegg for at i dette samfunnet var kjønnenes adferd i pubertetsfasen helt motsatt av hva man kjente til fra vesten; her var nemlig jenter de pågående og gutter tilbakeholdende. Jørgen Lorentzen oppsummerer Meads funn slik i ”Kjønnsforskning En Grunnbok” (Universitetsforlaget 2006) på side 34: ”Oppførsel og oppdragelse varierte fra en kultur til en annen, dermed kunne det ikke være biologisk styrt.” Ifølge Miller og Kanazawa var imidlertid faktagrunnlaget til Mead det rene oppspinn. Hun hadde blitt fortalt historier stikk i strid med virkeligheten, men siden det hun fikk vite passet som hånd i hanske med det hun hadde satt seg fore å bevise, slukte hun det ukritisk. Det er oppsiktsvekkende, og forteller mye om standarden på det empiriske fundament for dagens ”kjønnsforskning”, at Mead stadig har en meget høy status som forsker på feltet.

Som sagt innledningsvis insisterer forfatterne på at de ikke tar noe standpunkt til hvordan ting bør være, eller hvordan menn respektive kvinner bør oppføre seg. De bare beskriver den naturbestemte siden ved virkeligheten. En slik tilnærming kan kritiseres for å være med å legitimere en adferd og en tilstand som ikke er ønsket. Handlingsrommet for så vel samfunn som individ fremstår som minimalt, og det kan gis inntrykk av at vi er determinert av våre gener. Forfatterne tar forbehold mot en slik fortolkning. De poengterer også at det er store forskjeller mellom menn innbyrdes og mellom kvinner innbyrdes. Noen kvinner har egenskaper som ellers er mest utbredt blant menn og noen menn har egenskaper som ellers i størst grad finnes hos kvinner. Det berører ikke hovedpoenget om gjennomgående og betydelige kjønnsforskjeller.

Det kan likevel hevdes at bokas budskap, og evolusjonær psykologi i det hele, vil fungere slik at en gitt tilstand sementere og legitimeres. I en artikkel i Dagbladet 29.05.2006, formulerer professor Arnulf Kolstad en kritikk av evolusjonær psykologi på dette grunnlag. Han hevder den fremstiller mennesket som ubegavet og passivt. Hans påstand er at Homo sapiens ikke følger loven om det naturlige utvalg.

Jeg deler ikke Kolstads syn sett som en kritikk av den evolusjonære psykologien som vitenskap. Kolstad har da heller ikke noen reelle empirisk funderte argumenter. Argumentasjon koker ned til at han ikke liker dens implikasjoner. Det er ikke en gyldig kritikk av en virkelighetsforståelse.

Motstanden mot en biologisk basert forståelse av menneskelig adferd sitter dypt i de kretser Kolstad er en representant for. Omtrent som forsvarere av antikkens verdensbilde nektet å kikke i teleskopet som kunne fortelle dem at jorda ikke var universets sentrum, nekter dagens samfunns- og kjønnsforskere å ta til seg kunnskap som ikke passer med deres overleverte trosartikler. Som denne boka viser, er det frembrakt så mye kunnskap at det ikke lenger burde være tvilsomt at en forståelse av de menneskelige samfunn ikke kan etableres hvis en ser bort fra grunnleggende biologiske forhold.

Dette betyr selvsagt ikke at det ikke er store forskjeller på kjønnenes stilling i ulike samfunn, og at det ikke er et betydelig spillerom for politisk og kulturell kamp. Dette skriver ikke forfatterne om, for det er ikke deres anliggende. Boka handler om det som ligger utenfor det politisk styrbare, og forfatterne har helt rett når de begrunner en slik vektlegging med at det er denne form for innsikt som først og fremst er mangelvare i dag. For verken en konstruktiv politikk for likestilling, eller moralske og ideologiske bestrebelser på å forbedre vår adferd, kan baseres på en forestilling om at det egentlig ikke er forskjell på kjønnene, eller at alt er et spørsmål om kultur. Med den romerske dikter Horatius: naturam expellat furca tamen usque recurret (man kan jage naturen ut med en høygaffel, men den vender alltid tilbake.) En politikk som ser bort fra dette, kan ikke nå sitt mål, men den kan skape mye elendighet i forsøket.

Én kommentar til «Evolusjonær psykologi – motpol til dagens kjønnsforskning»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.