Svenskfødte Anna Anka, gift med popsangeren Paul Anka, har gjort furore i likestillingsdebatten. Hun har alle ytre tegn på ”dum blondine”, inklusive utseendet. Hun viser grov kunnskapsmangel (NRK, Skavlan, 27/9) om f eks skilsmisser i Skandinavia (75 % skiller seg!). Hun forsvarer kokett sin bruk av tjenerstab ved å si at i USA er alle hus så store! Herlig!
Likevel har Anna Anka rett i noe viktig. Hun sier at kvinnens oppgave er å tilfredsstille mannen! Konfrontert med det uhyrlige i dette synspunktet tilføyer hun elegant at mannens oppgave er å tilfredsstille kvinnen. Livets viktigste drivkrefter rommes i disse to utsagnene.
Enda viktigere er det kanskje at Anna Ankas uforferdede framferd retter velfortjente ”kordestøt” mot den tradisjonelle feminismens verste sider. En av disse er forsuring av seksuallivet. Som en australsk undersøkelse viser, har feminismen skapt den misforståtte holdning at sex fra kvinners side bare skal finne sted etter nøye overveielse og når hun er helt sikker på at hun har lyst akkurat nå. Tenk om det samme prinsippet skulle gjelde ved andre initiativer, som for eksempel en tur på kino! Ved sex som ved kinobesøk kan den enes initiativ utløse den andres lyst og glede uten at lysten nødvendigvis ligger i dagen på forhånd. Hurra for det gode initiativet!
En annen av feminismens skyggesider er tendensen til at kvinner og menn skal være like. Det er ikke minst ”statsfeminismen” som har fremmet dette. Tendensen til likhet har bl a ført til en avmaskulinisering av menn. De som har lite av sitt kjønns spesielle egenskaper kan tjene på denne misforståtte ”utjevningen”. Anna Anka flagrer imidlertid uforferdet med sitt kjønns forføreriske egenskaper, f eks et smil så uimotståelig at selv tøffe medsøstre, som Ellen Ørjasæter i samme Skavlan-program, hemmes i sin kritikk.
Pene kvinner gift med rike, eldre menn (og omvendt) kan mistenkes for luksusprostitusjon. Jeg mener man skal aldri si noe sikkert om et konkret par, og hvor grensen går mellom komplementaritet og prostitusjon kan være vanskelig å trekke. Men grensen finnes.
«har feminismen skapt den misforståtte holdning at sex fra kvinners side bare skal finne sted etter nøye overveielse og når hun er helt sikker på at hun har lyst akkurat nå.»
Jeg er overbevist om at om kvinner hadde tatt dette innover seg så hadde skilsmissestatistikken sunket dramatisk. En mann som føler seg attraktiv og begjært i et forhold, ved at kvinne tar INITIATIV til sex er en lykkelig mann, så enkelt er det…..
Jeg synes Christopher Lasch skriver interessant om 70-tallets feminisme i sin bok «den narsissistiske kultur». Våre bestefedre hadde sine klart definerte oppgaver i husholdningen som ansvarlig for familiens inntekter. Kvinnene hadde oppgaver i hjemmet og for barna. Arbeidsfordelingen var klart definert, og mann og kvinne respekterte hverandre for hverandres kompetanse, og var gjensidig avhengig av hverandre. Men dette var selvsagt ikke bare idyll. Begge roller innebar både privelegier og byrder. Feminister i dag derimot, har en tendens til å trekke frem kvinner som utelukkende offer og menn som utelukkende hesynsløse overgripere. Dette er en krigersk innstilling som ikke er med å fremme et positivt forhold mellom kjønnene – jmf begrepet kjønnskrig som feministene selv har skapt.
Tidligere da hvert kjønn hadde sin rolle kunne menn, ifølge Lasch, dempe de konflikter som kunne oppstå i forskjellen mellom kjønnene ved å bruke ridderlighet, høflige fraser og etikkette som oppriktig gjorde ære på kvinnen. Kvinne godtok mannen som han var, fordi de gode sidene maskuliniteten innebar veiet opp for de mindre heldige. Kjønnene var pga arbeidsdelingen mer adskilt i hverdagen, slik at man slapp å omgås hverandre timevis hver dag. Dette gjorde det lettere å holde ut med irriterende sider ved partneren.
I dag er det en tendens i samfunnet at partneren må være perfekt for at forholdet skal holde. Det er en kultur som fokuserer på rettigheter og impulsivitet, ikke plikter og ansvarlighet. Mannen er redusert til et kjønn kvinner ikke er avhengige av, selv ikke til reproduksjonen. Å få barn er nå en rettighet for kvinnen, ikke en familiesak som innebærer en kontakt med slektenes gang, det som Lasch kaller «den historiske bevissthet». Kvinner forventer at mannen er perfekt og tilfredsstiller alle hennes behov umiddelbart, ellers går hun til en ny partner.
Nå skal man være forsiktig med å generalisere for mye om at alt var bedre før, og at dagens kjønnsrollemønster er utelukkende ille. Hver tid har sin nevrose. Spørsmålet er om dagens narsissistiske personlighetskult er bedre eller verre enn den protestantiske pliktetikken som også hadde sine uheldige sider.
Jeg begynte også å gruble en del etter utsagnet til Anna Anka om at kvinner skal tilfredsstille mannen, – og omvendt. Jeg har tro på å begrense fokuset på våre egne behov, og heller forsøke å legge litt mer vekt på partnerens behov. Samlivet vil bli bedre da, tror jeg.