Djevelsk god!

Så du den dansk-norske filmen «Barbara» da den gikk for noen år siden? Undertegnede så den, og jeg både gledet og gruet meg til å se den igjen da jeg fra en venn mottok en lenke som gav meg muligheten i en lock-down tid.

Barbara ror inn i tåka
Filmen er sannelig også blitt frimerke på Færøyene!

Jeg gledet meg fordi dette er en film jeg har tenkt på ofte. Filmen har et interessant «filosofisk høydepunkt», som jeg straks skal komme tilbake til. Videre spiller filmen på Færøyene med sin vakre, spesielle natur, og vi hensettes til 1700-tallet med seilskuter og kort avstand mellom homo sapiens og de omgivelser han kommer fra. Jeg ferierte en gang på Færøyene, og mot alt jeg har kunnet se i verden skiller det lille øyriket seg ut som spesielt. Robåten er Færøyenes sykkel!

Jeg gruet meg samtidig til å se filmen på nytt fordi gjensyn med ting du har tenkt mye på, lett kan bli en skuffelse. Jeg vil ikke si at filmen ble en skuffelse. Men det viser seg at et gjensyn også på annen måte kan by på noe overraskende, og kanskje mer, enn det du opprinnelig opplevde.  Mitt blikk på kvinner og menn har skjerpet seg (ytterligere) på de ca 10 årene som er gått.

Jeg blir derfor nødt til å gå en ny runde med refleksjoner. La oss ta det filosofiske høydepunktet først, som jeg husket godt. Det er tittelfiguren og hovedpersonen Barbara som (på sin litt barnlige måte) målbærer tanken. Du kan ta ansvar for din uansvarlighet! Hvis du er tilbøyelig til å opptre uansvarlig, kan du ta ansvar likevel ved å innrette deg deretter. Konkret har Barbara lett for å forelske seg, også når hun ikke vil. Dette vet hun, og hun ber derfor sin kjære mann om å «passe på» henne. Mannen er prest, så også yrkesmessig er det en oppgave for ham å hjelpe andre med deres moral. Han påtar seg uten diskusjon ansvaret for å «passe på». Men prestegjerningen på Færøyene på 1700 tallet innebærer reising over havet i lunefullt vær. Mannen, som for øvrig heter Poul, kommer ikke hjem i tide og «syndefallet» inntreffer.

Dermed er vi inne i filmens tema som er forholdet mellom kvinner, menn, kjærlighet og moral. Jeg vil si at filmen på sine to timer byr på en mengde «krutt». Rekkefølgen i filmens vektlegging av de fire momentene kan for øvrig presiseres til  1) menn 2) kjærlighet 3) kvinner og til slutt 4) moral. Hele  tre menn spiller en viktig rolle i filmen og alle tre kretser (naturligvis) om den éne viktige kvinnen. Filmen bruker mye tid og kløkt på å vise oss mennenes karakter, mens Barbara bare framstår som enkel og naturlig.  Det er flere bifigurer i filmen som også bidrar til å tegne et bilde av de to kjønn den gangen. Siden filmen jo er laget i vår tid, må vi imidlertid regne med at dagens kjønnsdebatt er med i bildet, kanskje til og med hovedsaken.

Ingen av de tre nevnte mennene ville jeg ønske som mann til min voksne datter i dag. Allerede når dette er sagt, er vi på vei mot en vurdering av filmen som heller kritisk i forhold til menn og det mannlige.  Men la oss se nærmere på innholdet.  Presten og ektemannen Poul kommer til kort når Barbara forlater ham og prestegården til fordel for en sexy (!) færøysk student som kommer hjem fra København på besøk (og med et oppdrag). Poul starter riktig nok (ganske) bra med resolutt (eller bare fortvilet) å oppsøke den forsvunne kvinnen  – bedre å «passe på» sent enn aldri. Men når denne “opphentingen” ikke lykkes, bryter han nærmest sammen og  vakler rundt i uklart håp og fortvilelse. Han vet ikke sin arme råd, og filmen slutter uten å antyde noen vei videre for ham. Den «sexy» studenten kommer også til kort, først ved å mislykkes totalt arbeidsmessig. I stedet for å skrive en avhandling om Færøyene, som selveste Kongen har bedt ham om å skrive, hygger han seg med kulturelle aktiviteter og med Barbara. Som en konsekvens av denne manglende evnen til å kombinere arbeid og kvinne må han til slutt forlate Færøyene. Dette skjer i hemmelighet og i skam. Den tredje mannen, som er sorenskriveren på Færøyene,  er den som påfører den flyktende studenten skammen og samtidig redder ham fra en skam som studenten tydeligvis ser som enda større. Sorenskriveren er eldre enn sine medbeilere og kanskje mindre passende som seriøs beiler til den relativt unge Barbara, men det kunne vel gått på 1700-tallet. Uansett forteller han oss nesten direkte at han frykter kjærligheten. Som substitutt for det ulevde kjærlighetsliv manipulerer han andres. Sorenskriveren er studentens onkel og har i all stillhet skrevet avhandlingen for ham. Han «bytter» så denne mot at nevøen straks reiser fra Færøyene OG fra Barbara. I filmens nest siste scene ser vi studenten om bord i båten til København mens han hører Barbaras skrik inne fra land i det hun oppdager den elskedes plutselige avreise. I filmens siste scene ser vi Barbara på håpløs ferd i robåt etter skipet inn i tåka.

Alt ovenstående husket jeg ganske godt fra forrige gang jeg så filmen. Det nye er det bildet som tegnes av de to kjønn, og særlig helhetsbildet av mennene. De tre beilerne utgjør altså en fin «bande». De andre mennene vi treffer er heller ikke gode. Verst er kanskje prosten, som (kanskje på en litt klisjeaktig måte) demonstrerer det iskalde og menneskefiendtlige i streng moral. Jeg tror dessverre at det store flertall i dag har «kjøpt» denne klisjeen og ikke reflekterer så lett over dennes troverdighet, det være seg historisk eller som et spørsmål om hvorvidt det å være «streng» alltid er menneskefiendtlig. Noen mannlig helt eller ideal er ikke å se. Den eneste det kunne være et slags håp for er Poul, hvis han kunne få «overgang» til vår liberale tid. Den som mener at frihet i betydningen liberalitet løser alle menneskelig problemer, kan se for seg Poul, og gjerne også Barbara, flyttet over i vår tid. Poul ville da kanskje ikke brydd seg så mye om Barbaras lille «eventyr». Seksuell og kjærlighetsmessig utroskap er uansett Barabaras «spesialitet». Hun kan med letthet elske to menn samtidig, ser vi, bare de ikke er fysisk til stede samtidig.

Hva slags moral er dette? Filmen stiller seg i alle fall ikke dømmende til Barbaras forhold til kjærligheten.  Hun framstår bare som et vakkert «naturbarn». Det ender imidlertid ikke bra for henne heller. Hvem har ansvaret for det? Hun selv, mannen som ikke kom hjem i tide eller «mannssamfunnet» rundt henne? Mange som ser filmen vil nok «forelske seg» i Barbara og fordele skylden i motsatt rekkefølge. Mange vil holde «mannsamfunnet» for hovdansvarlig. Dermed er vi kanskje fått bekreftet mistanken nevnt tidligere, altså at filmen gir et entydig, negativt bilde av menn og det mannlige?

Dog har filmen mye realisme. Noe av det mest «brutalt realistiske» er et vakkert skildret besøk av den franske marine. Barbara danser med admiralen. Men admiralen er gammel og stygg, så hun ligger heller med kapteinen. Et større antall seksuelle møter finner sted, og senere oppsummeres resultatet av besøket til et nær tosifret antall graviditeter. Jeg mener dette er svært realistisk fordi det ligger et dypt instinkt i oss til å ivareta gen-poolen. På Færøyene på 1700-tallet er alle i slekt med hverandre. For å holde genene noenlunde friske, er en viss «import» helt nødvendig.

Det franske besøket inntreffer relativt tidlig i filmen og slår således an hva en kunne kalle en seksual-realistisk tone. Hvordan kommer Barbaras utflytende kjærlighetsliv ut i lys av dette og hva med de ulike, mannlige strategiene?

Filmen har nok mye realisme også når det gjelder Barbaras karakter. Hun får riktig nok sitt pass påskrevet av eldre kjønnsfeller. Men menn elsker henne, og dette tror jeg er svært realistisk. Det er nettopp denne utflytende «søtheten» som menn elsker hos kvinner. Menn kan nok være fortvilet over en kvinnes utflytenhet, både i forhold til mulige rivaler og for eksempel i form av manglende fasthet i barneoppdragelsen. Men det er likevel dette vi elsker. En kvinnes hjerte legger seg «ukritiske» som et varmt, vått håndkle om en manns stressede sjel når han kommer hjem fra jakt eller jobben der ute.

Den beskrevne opplevelsen for mannen inntreffer i alle fall når kvinnen kan og vil. Man kan spørre om en kvinne kan dette også i dag, og om hun vil. Som kjent er ikke dette noe kvinner oppmuntres til. For min del tror jeg at i alle fall evnen har overlevd likestillingen.

Av disse grunner tror jeg skaperne av «Barbara» neppe har fått kritikk (ikke undersøkt) for den kvinnelige rollefiguren og for hva filmen sier om kvinner. Det får den heller ikke fra denne kommentator.

Jeg vil si at filmen også er kunstnerisk god. Alle figurene framstår som  troverdige (selv prosten som «levende klisje»!) Teamet må ha hatt en fin tid på Færøyene da de lagde fimen! Morsomt for en kvinne å kunne spille uhemmet på sitt kjønn, for en gangs skyld! Og de mannlige skuespillerne spiller vel mer enn gjerne «håpløse menn»? Selv er de nok helt andre, og i vår tid attraktive, mannstyper?

ELLER- er kanskje Barbaras håpløse ferd inn i tåken på jakt etter mannen dypt symbolsk for hva kvinner føler nettop i dag? HVOR ER MANNEN HUN KAN ELSKE?

Som begynnelsen på et svar vil jeg påpeke at det menn forventes å beherske i dag, faktisk er vanskelig. Hjemme skal de være feminine, myke og barnevennlige. Samtidig forventes de å bringe hjem rikelig med goder tilkjempet i hard konkurranse der ute. Som om dette ikke kunne være en vanskelig nok kombinasjon, skjer konkurransen der ute under forhold som i seg selv rommer den samme dobbeltheten. Du skal være vennlig og hensynsfull (ikke minst overfor kvinner) og du skal samtidig vite når dette plutselig ikke gjelder lenger. Du skal vite når det er riktig på en diskret måte å slå om i hemningsløs fremming av bedriftens, avdelingens eller organisasjonens interesser. Jeg vil si at helheten i dette ikke blir en blanding av feminint og maskulint. Snarere blir alt et skuespill opp mot et manuskript som er så uklart at den eneste måten det kan «følges» på, er ved at alle følger dirigenten. Og hvem er dirigenten? Det er han (eller hun)  som står på podiet til enhver tid. Borte er personlig autoritet og styrke. Borte er også den selvstendige og personlige følgeren som er stand til å se det når en leder er bedre enn han selv.

Vanskelig, ja, men det er MOT DETTE at det trengs menn! Mannligheten er neppe utryddet, men i dag desorientert. Samfunnskulturen utvikler seg i feil retning og menn trengs som kan vise en bedre vei. Forsøk ikke å leve opp til umulige “idealer” – finn heller andre og lag om nødvendig nye!

Tilbake til filmen, så gir den klart nok menn skylda. Men det står fullstendig åpent hva som skal til for at folk skal kunne leve et bedre liv enn det som tegner seg i forlengelsen av siste scene. Filmen gir oss kvinnens utflytende kjærlighetsliv, men ingen mann til å holde henne fast i sine armer.

På dette nettsted har vi imidlertid noen forslag. Kort fortalt går disse ut på at menn må redefinere sin maskulinitet og ikke oppgi den, slik mange gjør i dag. Videre er menns verste motstander ikke kvinnen, men de upersonlige krefter som har fått slikt stort spillerom i våre samfunn. For menn er det eneste inspirerende ved filmen «Barbara» således tittelfigurens pupper samt drømmen om hennes omfavnelse. Men ved siden av de tanker som finnes på dette nettsted, er det kanskje nok?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.