“Dette vil jeg ikke trykke, gitt!”

Debattredaktørene er samfunnets og demokratiets moderatorer. De tilhører samtidig det jeg vil kalle demokratiets overklasse.

Demokratiets overklasse

Overklassen vil jeg kalle de som får betalt for å delta i den offentlige debatten. De to andre klassene kan vi kalle proletariatet og mellomklassen. Proletariatet er de som deltar anonymt. De eier ingenting, ikke en gang seg selv. Mellomklassen er de som deltar i debatten under eget navn uten at det er del av deres jobb.

Jeg har en drøm om å anskueliggjøre demokratiets overklasse. Dette kunne gjøres som en kunstnerisk performance. I et frokostmøte i en tankesmie eller på et kveldsmøte i Litteraturhuset ville jeg kle opp overklassen i uniformer: sorte for politikere, grå for ansatte i offentlig sektor, rød for de som er lønnet av fagbevegelsen, grønn for forskere, og endelig blå for ansatte i andre organisasjoner. Hvor mange ”sivile” ville det bli igjen?

Sinte menn

På et politisk kveldsmøte i Forfatterforeningen i mai måned hadde debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen i VG byttet rollen som moderator med rollen som paneldeltaker. Temaet var sinte menn. Hun gav da klart uttrykk for egne meninger, og jeg vil karakterisere dem som mainstream feminisme, kanskje med en aggressiv tendens. De sinte mennene var ifølge henne de som ikke klarer konkurransen når kvinner og menn konkurrerer om de samme jobbene. Disse mennene står igjen på perrongen når likestillingens tog er gått.

På likestillingens vektskål

Er ærlighet en mannlig egenskap? Jeg kan ikke se at det skulle være noen naturlig forskjell mellom kjønnene på dette punkt, men finner det nødvendig å reise spørsmålet. Jeg skal her forsøke å teste kjønnenes sannferdighet opp mot objektiv virkelighet. Jeg bygger på den såkalte korrespondanseteorien om sannhet, som betyr at et utsagn er sant når det stemmer med virkeligheten.

Det snakkes for tiden om menn som er sinte. De sinte mennene siteres gjerne på følgende utsagn: Likestillingen er gått for langt. Det mennene mener, er antakelig at støtten til kvinner er gått for langt. Det skjer altså en sammenblanding av likestilling og støtte til kvinner. Dette kan man forstå, for støtte til kvinner har jo lenge vært synonymt med likestilling.

Før eller siden må imidlertid støtten til kvinner føre til at kjønnene kommer i balanse. Fra da av vil mer støtte til kvinner ikke fremme likestilling, men det motsatte. Når skal vi ta den første målingen? Jeg foreslår at vi begynner med en gang. Jeg mener kjønnenes stilling kan vurderes ut fra to viktige forhold: Deres økonomiske stilling og deres stilling i forhold til barn.

Når det gjelder økonomi, mener jeg kvinner i dag har like god mulighet som menn til å skaffe seg en fullverdig inntekt. Kvinner tjener mindre enn menn, men det skyldes for en stor del at ca en halv million kvinner arbeider deltid etter eget valg. En annen forklaring er at kvinner foretrekker offentlig sektor hvor lønningene er noe mindre og tryggheten noe større.

Når det gjelder barn, har foreldrene den samme posisjon så lenge de to foreldrene lever sammen. Men ca 40 prosent av barna opplever at foreldrene skiller lag. Fra da av er det stor forskjell på menns og kvinners stilling. Det er kvinnene som beholder autoritet i barnas liv, mens mennene kan beholde en viss kontakt. Det skal imidlertid ikke være tvil om hvem av foreldrene som bestemmer, for tvil om dette anses uheldig for barna. Dette post-skilsmisse maktforholdet kan ramme alle, og vil dermed gjøre seg gjeldende også for gifte.

Legger vi sammen kjønnenes forhold til økonomi og kjønnenes forhold til barn, ser vi at vektskålen vipper tydelig i menns disfavør. Balanse + ubalanse = tydelig ubalanse.

Jeg mener de fleste kvinner, fulgt av en del menn, oppviser uærlighet når kjønnenes stilling i samfunnet diskuteres. En sier f eks i forbindelse med barnefordeling at en er opptatt av barnas beste, og at konflikt ikke er bra for barn. Konflikt er imidlertid nødvendig for at menn skal komme i balanse. Med mindre kvinner gjør som det ble gjort mot slutten av andre verdenskrig. Da ble byer som Paris og Roma oppgitt uten kamp av hensyn til det vi i dag kaller verdensarven.

Barnefordeling er et sjeldent eksempel på at folk utsettes for offentlig tvang uten at man har noe forsonende å si til den som rammes. Til skattesnyteren, til tyven og til raneren kan man si at du har selv ansvaret, og velkommen tilbake til samfunnet når du har sonet. I et sivilt søksmål av økonomisk art er det alltid mulig å foreslå et kompromiss. Men i barnefordeling er systemet konstruert for å lage en vinner og en taper, for kompromiss skal være skadelig for barn. Til menn som taper i barnefordeling, kan man bare si: Dessverre – du tapte – vi har ofret deg for dine barns skyld. Eller mer ærlig: Vi har ofret deg fordi kvinner fortsatt har for liten makt på andre områder. Eller ytterligere ærlig: Vi har ofret deg fordi mange kvinner fortsatt jobber deltid, fordi mange kvinner jobber i offentlig sektor og fordi det bare finnes en mannlig Røkke og ingen kvinnelig.

Hvis kvinners ærlighet når det gjelder kjønnsbalansen i samfunnet, og makt i forhold til barn i den forbindelse, er representativ, framstår kvinner som det mindre ærlige kjønn. Om mange menn er med på dette, gjør ikke det saken bedre. Dette forhold kan få en til å lure på hvor mye uærlighet som faktisk finner sted rundt omkring, f eks på de tusen arbeidsplasser. Kanskje er det kjønnsregnskapet jeg har stilt opp, bare toppen av et isfjell. Kanskje har det skjedd tusener av forbigåelser av kvalifiserte menn i de tiårene kvinner har vært på frammarsj. Kanskje er vårt blikk for kvalitet og innsats sløvet av tiårs tilpasning til det kjønnspolitisk korrekte. I forbindelse med de sinte mennene snakkes det om ekkokammer. Men mainstream kan også bli et ekkokammer, bare større. Dette har for øvrig Ibsen skildret som Dovregubbens hall. Forskjellen på et ekkokammer og et sunt miljø er ikke størrelsen, og heller ikke ytringsfriheten, men evnen og viljen til å lytte.

Samfunnets amatører

Avslag fra en debattredaktør er noe alle kan få, selv statsministeren i sort dress. Men jeg hadde en ekstra forhåpning da jeg sendte ovenstående manus, På likestillingens vektskål, under fullt navn til den redaktøren som er omtalt ovenfor. I stedet fikk jeg kontant svar som vist i overskriften til denne artikkelen. Manuset og historien rundt gjengis altså her for deg som leser, med mulighet for bedømmelse og refleksjon.

Demokratiets mellomklasse kan vi også kalle amatørene. Ordet amatør er ikke entydig positivt ladet på norsk, men ordet betyr faktisk den som elsker. Det får være trøsten for oss som tilhører denne klassen. Vi drives av kjærlighet, noe som er fullt forenelig med sinne.

Artikkelen er også publisert på Aftenposten.no 6/6.

Les også:

Lytteplikt for folk med makt

Kjønnsubalansen i Norge

Menn i Norge sover

Én kommentar til «“Dette vil jeg ikke trykke, gitt!”»

  1. Spennende og velskrevet om moderne feminisme og likestilling. Mainstreamens ekkokammer – herlig uttrykk!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.