For ca to måneder siden døde en mann i forbindelse med sauna-VM i Finland. Dommerne avbrøt konkurransen, men for sent. Menns konkurranselyst kan altså gå så langt at det slår over i det tragiske. I filmen ”Den nakne mannen” er vi imidlertid over på den motsatte ytterlighet. Filmen finner også sted i finsk sauna, men her konkurreres det ikke. Det vi får se, er menns indre, såre side slik det kommer fram gjennom samtaler. Mennene heller vann over seg, svetten renner og det gjør tårene også.
Filmen ”Den nakne mannen” er blitt sammenliknet med den norske filmen ”Heftig og begeistret” fra 2001. Likheten er at begge filmene er dokumentariske og dreier seg om menn. ”Heftig og begeistret” dreier seg om menn i hverdagen og som deltakere i et mannskor. Den halvdokumentariske sjangeren var ny og spennende i seg selv den gangen, og menn er selvsagt et spennende tema. Det var nok å vise fram en manns hverdagsrefleksjoner i badekaret, så var det noe å se og høre på. ”Den nakne mannen” går imidlertid lenger i å vise fram. Her snakkes det om menns mest traumatiske historier.
Det er umulig å ikke bli grepet av filmen. Jeg så filmen i forbindelse med nordisk filmfestival i Oslo nylig, og i kinoen fikk vi også høre et intervju med regissøren Joonas Berghäll. Nesten samtlige scener er tatt opp i badstue av godt finsk merke med glovarme steiner, vanndamp og høy temperatur. Berghäll fortalte at fimteamet hadde valgt å ”solidarisere” seg med mennene som skulle filmes. Teamets ”arbeidsantrekk” ved opptakene var som badstuebadernes: 100 % uten klær. Mennene vi møter forteller like nakent om sine sorgfulle erfaringer som vi ser dem sitte der på benken. Vi hører om en mann som har en kriminell fortid, vi hører om en som har fått barn, vi hører om en som har ”mistet” sitt barn i barnefordeling og vi hører om en som er blitt mishandlet under oppveksten. Det er mye tap. Den siste av de i alt ca 15 historiene fortelles av en mann som mistet det ene av sine to tvillingbarn i en ulykke.
Etter å ha sett filmen, er det stemningen som sitter igjen, mer enn de enkelte historiene. Hvilken stemning? Det er vanskelig å si med ord. Filmen er etter min mening svært vellykket på sine premisser og uttrykker noe som ikke så lett kan sies med ord.
Men hva er poenget med å lage en slik film? Fra regissøren fikk vi ikke noe klart svar på et spørsmål om hvordan mennene var valgt ut. I festivalbrosjyren står det at finske menn ikke nødvendigvis er innesluttede og uten følelser. De som har hatt det motsatte bildet, lærer altså noe. Større realisme om menn, i Finland og ellers, må være nyttig. For min del vil jeg dessuten håpe at det å få innsyn i menns innerste, ikke blir noen ”rettighet” for andre. Folk bør etter min mening behandles med respekt og humanitet, selv om de ikke viser fram sitt innerste.
Filmen avsluttes med at alle aktørene i filmen samles og som mannskor framfører en spesiell barnesang. De framfører den sangen som den nevnte datteren til en av dem, hun som døde i en ulykke, hadde et spesielt forhold til. Mannskorets sang utgjør en sterk scene. Minnet om denne scenen blir ikke mindre sterkt når Berghäll senere forteller at dette innslaget i filmen ikke var planlagt, men kom som en idé etter at alle opptak var gjort. I samsvar med ønske fra faren til den avdøde jenta ble alle de nærmere 40 badstuebaderne fra rundt i Finland samlet for å framføre sangen.
Jeg spurte regissøren om filmens budskap var at menn må ”overgi seg” (surrender). Jeg mener det kan være naivt å oppfordre menn til kritikkløst å åpne seg (om enn aldri så i pakt med tidens krav om ”deling” og ”transparens”). Svaret var overraskende. Berghäll viste til filmens åpningsscene, som opprinnelig var planlagt som sluttscene. Der var det ikke bare en mann i badstua, men også en kvinne. Det framgikk at de to hadde holdt sammen i 51 år. Altså: Mannen trenger en kvinne.
”Den nakne mannen”, finsk film nominert til Nordisk råds filmpris
Regi: Joonas Berghäll og Mika Hotakainen
Filmen vises på kinoer i Norge tidlig neste år.
Terningkast 5