- Hanne Nabintu Herland
Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter, tar et hardt oppgjør med dagens feminisme i sin bok Alarm fra 2010. Boka var bestselgende debattbok det året. Med forfatterens velvillige tillatelse gjengir vi her kapittelet om feminisme. Nederst på siden finner du en kort omtale av boka.
En historisk gjennomgang av kampen for kvinners rettigheter viser at frem til et visst punkt bidro feminismen konstruktivt. Den tyske forfatteren Dietrich Schwanitz påpeker at den kulturradikale feminismebevegelsen på 1960-tallet tok kampen ett hakk videre. Nå gikk man ikke bare inn for kvinnenes politiske og sosiale likeverd, men også for en revidering av de kulturelle symbolsystemene og av holdningene som var preget av disse. Ved å angripe språkets kategoriseringssystemer, vanetenkning og verdier skulle man det patriarkalske til livs.
Her skjøt likestillingskampen seg selv i benet. Ved å trekke kampen mot mannen et skritt til, falt kvinnen for fristelsen å diskriminere særtrekkene ved sitt eget kjønn. Fra nå av ble det ansett som nedverdigende å være feminin og kle seg pent. Feminister fnøs av sine medsøstre som gikk med høye hæler og angrep dem for det. Det gjaldt å ikke gi mannen noe pent å se på, som kjent er han fascinert av det visuelle. Slik skulle han presses fra kjønnsmakt og kvinnen overta tronen.
Forsøket på å strippe språket for de såkalt nedverdigende kvinnekarakteristikkene slik som femininitet, skjønnhet og omsorgsrollen i hjemmet, fratok dermed kvinnen stoltheten over flere av hennes særtrekk. Det kulturradikale likestillingsidealets evige aggresjon har dermed utilsiktet medvirket til en kvinnefiendtlig utvikling. Kravet om at hun skal bli lik mannen har gjort henne til dobbeltarbeidende både ute og hjemme. Hvor er hennes fritid? På 1950-tallet kunne hun i det minste tilrettelegge dagen sin og lese en avis med en kopp kaffe. Hun mistet ikke samfunnets respekt av den grunn. I dag har hun liten tid til seg selv, begrenset tid til mann, barn eller gamle foreldre. Konsekvensen er haltende ekteskap, overarbeidede kvinner og misfornøyde menn.
Kampen for likestilling, forstått som doktrinen som ikke anerkjenner de biologske kjønnsforskjellene, men ser disse som sosialt konstruerte, var dermed i gang. Nå gjaldt det at kvinnen skulle bli lik mannen. Kampen om å undertrykke kjønnsforskjellene kom dermed både innad i familiene så vel som utad i samfunnsinstitusjonene. Opprøret besto i å erobre den offentlige debatten og tvinge samfunnet til å innrette seg etter en ny, feministisk merkelapp.
Dagens utfordring er at feminismens opprinnelig konstruktive fokus på stemmerett, likeverd og avsentimentalisering av kvinnen er i ferd med å bli trukket for langt. Det evinnelige maset om likestilling — at kvinnen skal bli lik mannen — har fostret krevende feminister som fremsetter knallharde krav overfor mannen, men påfallende få til seg selv. Betegnelsen likeverd er i den sammenheng et bedre begrep fordi det åpner for en høynet respekt for de genetisk-biologiske forskjellene mellom mann og kvinne.
Det kritiske spørsmålet om grenseverdien for den aggressive likestillingskampen rører ved et underkommunisert kompleks i den mannlige delen av befolkningen. Femininiseringen av mannen og maskuliniseringen av kvinnen er i ferd med å forringe dynamikken mellom kjønnene, ikke minst gå det seksuelle plan. Likestilling er blitt ensbetydende med en aggressiv kamp mot mannen.
Den kulturradikale overidealiseringen av myke kvinneidealer skaper i lengden en ubalanse i kulturen der sårt tiltrengte maskuline verdier evaporerer. Vi trenger i dag en reetablering av respekten for det klassiske mannsidealet. Tradisjonelle maskuline idealer var villighet til å gå i krig for å forsvare landet, beskyttelsen av nasjonale interesser, en sterk seksualitet, samt vernet av kvinner og barn. En velrespektert mann skulle være til å stole på, preget av integritet, strategisk tenkning, ærlighet og hardt inntektsbringende arbeid. Han skulle være maskulin og ikke vise for mange følelser. Nettopp her beviste han sin fysiske og mentale styrke. Han gikk i krig og drepte sine fiender.
En liste som denne vekker antagelig avsky blant feminister, i tråd med den kulturradikale forakt for alt som tilhører fortidens tradisjoner. Like fullt, i et samfunn som gjennomsyres av en mangel på respekt for mannlige trekk, æreskodeks og kald strategisk tenkning vil det på sikt oppstå frustrasjoner blant den mannlige delen av befolkningen. Den gryende feminismekritiske debatten har vært med på å synliggjøre nettopp dette.
Bokomtale v/Maskulinist.no: I boka Alarm – tanker om en kultur i krise av Hanne Nabintu Herland er feminisme og forholdet mellom de to kjønn et av flere temaer. Boka var Norges bestselgende debattbok i 2010. Den tar opp spørsmål som multikulturalisme, religionsfrihet i samfunnsdebatten og hvilke verdier som skal prege det 
norske samfunnet. Ikke bare dagens feminisme, men også dagens norske kirke og konsekvensene av 68-generasjonens opprør, blir kritisert. Sekstiåtterne kalles det nye borgerskapet. Det gis referanser til en rekke norske og internasjonale samfunnskritikere som f eks Sigurd Skirbekk, Jürgen Habermas og Noam Chomsky. Bemerkelsesverdig er det at all denne kritikkene leveres med godt humør! Forfatteren peker imidlertid også på ting i vår historie vi kan være stolte av. Europa har bidratt til sin egen og verdens utvikling med arbeidsomhet, markedsøkonomi og menneskerettigheter, alt med utspring i kristen etikk, mener Herland. Det er en modig bok som pløyer nye spor i det som også etter vår mening er et heller vassent norsk kulturlandskap. Det gjøres med konsekvens og forfatteren viker ikke en tomme, heller ikke når hennes resonnementer leder fram til enkelte klart upopulære synspunkter. En medvirkene årsak til denne kritiske frimodigheten kan være at kvinner i dag, vil vi hevde, i visse henseender har et større sosialt rom enn menn. Risikoen for utdefinering er mindre. I så fall sier vi oss glade for måten rommet her er benyttet på i forhold til vårt nettsteds tema, altså kjønn og likestilling.
