Peer, du lyver. Slik begynner som kjent Ibsens drama. ”Den stille piken” av Peter Høeg kunne gjerne begynt med en liknende karakteristikk av bokas hovedperson, klovnen Kasper. Kasper lyver seg gjennom bokas nær 500 sider.
Kasper har imidlertid også en forbløffende evne til å oppfatte sannhet med sin ekstreme hørsel. Han kan peile inn et sted i byen ved hjelp av klang fra tre ulike kirkeklokker, hørt som bakgrunnslyd i en telefonsamtale. Med hørselens hjelp kan han også oppdage om det er ”hull” i et menneskes personlighet. Vi kan ta den ekstreme hørselen som et bilde på ditto intuisjon, men uten å overse at musikk er det som kommer nærmest til en ideologisk forståelsesramme i Kaspers verden. Boka har et utall referanser til musikk.
Siden dette er en roman, og ikke som Peer Gynt et drama, identifiserer vi oss lett med hovedpersonen. Kan det være dette som får oss til å føle Kasper som mer ”helt” enn Peer? Pluss kanskje at Kasper har en motstander ved navn Kain, altså noe så sjeldent som en navnebror til drapsmannen fra 1. Mosebok.
Nøkternt sett er det imidlertid mye skurkeri fra Kasper. Ikke bare lyver og bedrar han, men han begår også maktutøvelse av klassisk, tvilsomt slag fra menn: vold, til og med mot kjæresten. Det skal sterke og gode hensikter til for å ”balansere” dette. Men gode hensikter har Kasper. Ikke minst leter han etter en bortført pike han har lovet å hjelpe.
Vårt anliggende med denne anmeldelsen er å få fram hva boka kan si om kjønn. På et tidspunkt sier hovedpersonen at da han var barn, og sjefer var menn og ”alle mødre kvinner”, hadde han ønsket at ”verden kunne være regjert av et feminint prinspipp”. Men nå, da det hadde begynt å gå i oppfyllelse, som han sier, hadde han kommet i tvil. Vi tillater oss å spørre: Mener dagens kvinner at makt skal medføre ansvar? Kasper uttrykker sin tvil i et ensomt øyeblikk, preget av kvinners forsvinning, selvstendighet og selvtilstrekkelighet. Det sistnevnte er kanskje det verste.
Kasper møter flere sterke kvinner i boka. I særdeleshet møter han en klosterleder (abbedisse). De to har intellektuelle sammenstøt, de inngår en forretningsmessig avtale og de deler dessuten fortrolige tanker. Kasper får også åndelig veiledning og han beføler hennes bryster. Sannelig et sammensatt møte!
Det er for øvrig ingen tilbaketrukket verden abbedissen leder. Klosteret og nonnene viser seg å ha formidable ressurser, inklusive fysisk styrke, og de deltar i ”action” ute i verden når de vil. Men klosterlederen er først og fremst religiøs, og det skulle jo bare mangle. Religiøs er for øvrig hele boka. Det bes, rett og slett, på annenhver side, og ”Gud” nevnes titt og ofte. Gud, hun har her navnet FruHerre. Også løgneren og bedrageren Kasper ber. Men det er intet påtrengende ved all religiøsiteten og noe annet ville vel vært utenkelig i en moderne roman. Kanskje leseren berøres på dette planet likevel. Også Kain, Kaspers motstander og enda verre skurk, slutter seg til det spirituelle mot slutten. Klosterlederen etterlyser en fornyelse av kristendommen, ja hun sier fornyelse er en forutsetning for dens overlevelse. Det som gjør boka fantastisk, er imidlertid ikke bare slike ambisiøse tanker, heller ikke ambisiøse forsøk på åndelig utvikling, som foregår, ikke minst hos de to mennene. Det fantastiske er at de mange dypt filosofisk-religiøse betraktningene passer inn i bokas intrikate ”plot”, som er både rått realistisk og sublimt surrealistisk.
Handlingen er også rå. Boka er, kloster til tross, hele veien som et sammenhengende, brølende bilrace. Å lese denne boka er en jobb. Dette er ikke en ”koselig” grøsser eller ”hyggelig” krim. Kanskje er dette en stor bok. Kontraster bærer boka. Vi tror på det fantastiske fordi det som foregår er realistisk og sant. Hovedpersonen vasser i tusenlapper og straffeforfølges for skattegjeld han ikke kan eller vil betale.
Tilbake til spørsmålet om kjønn så har historien en forskremt ”guttehelt” ved navn Franz Fieber. Han er ”trollmann” på elektronikk. Han starter trolig en bil raskest uten nøkkel. Vi har en staut, mannlig departementsråd i justisdepartementet som kjemper utrettelig mot det onde i form av kriminalitet. Disse to er likevel ”smågutter” mot bokas tre store: Kasper, Kain og klosterlederen. Sistnevnte har i likhet med Kain et symboltungt navn: Mor Maria.
Hvem er så ”størst” – vår tvilsomme helt Kasper, den etter hvert ”konverterte” Kain, eller den kvinnelige klosterlederen? Mor Maria framstår som fullkommen. Hun er den hun skal være. At klovnen Kasper et par ganger klarer å rykke henne ut av balanse, rokker ikke ved dette. Til dels tilbaketrukket i klosteret, til dels ute i verden, gjør Mor Maria nettopp det hun skal. Kasper og Kain, derimot, må begge kjempe for å bli den de skal være, og det skjer ikke minst i kamp mot hverandre.
Ved slutten av boka dukker bokas slektskap til Peer Gynt opp med fornyet styrke. Begge mennene synes å bli reddet av kvinner! Kanskje kjempet mennene egentlig for å nå fram til kvinnen – og fortsatt være mann? (Og nå fram til familie – vi sier ikke mer.) Kain reddes av en relasjon til Mor Maria, som verken Kasper eller vi helt forstår. Kasper reddes i bokas aller siste linjer fra sitt besluttsomme, og samtidig fortvilte, liv av kjærligheten til en gamlekjæreste, som har dukket opp. Hun har forresten en gang drept en mann som øvet vold mot henne. Hun kan begjærlig ta i mot en mann, og hun kan ”stikke av” og skjule seg med eget liv i årevis, med egen karriere og andre egne planer. Kontrastfylt hun også. Ved slutten av boka er Kasper 42 år. Han har, i motsetning til Peer, tid igjen. Kasper gir seg gladelig hen til sin store, nyoppdukkede kjærlighet og hun gir seg til slutt til ham. At to får hverandre til slutt, lyder nok kjent. Men likevel, et par som dette har vi ikke sett før.
Kaspers framtid beskrives tvetydig som ”vakker og besværlig”. Boka kan sies å handle om vår tid som en rennesansetid hvor mye redefineres, også kjønn.
