Hva betyr det biologiske bånd for en manns vilje og evne – i det lange løp, i medgang og motgang, i krise og sykdom – til å stille opp for et barn? Dette er blant de spørsmål som stilles i denne artikkelen, som tar utgangspunkt i en spesiell barnefordelingssak hvor mor var død og både en stefar og biologisk far ville overta.
En konsekvens av en utvikling med stadig flere samlivsbrudd mellom foreldre og der partene deretter inngår nye parforhold, er at barn kan få mer kontakt med den nye partneren til omsorgsforelder enn med sin egen biologiske far eller mor. En far som opplever å bli fortrengt i sin farsrolle i forhold til sitt eget barn, kan – til gjengjeld – komme til å gå inn i rollen som sosial far for en annen kvinnes barn. En slik sideveis forskyvning av det sosiale farskap er et nytt fenomen.
To godt egnede
Nå har Høyesterett i dom av 10. november tatt standpunkt i en tvist der mor var død og hennes nye mann, den 7 år gamle jentas stefar, og hennes biologiske far begge krevde foreldreansvar og daglig omsorg etter dødsfallet. Høyesterett lot stefaren vinne og omgjorde dermed dommen fra Gulating lagmannsrett som ga biologisk far daglig omsorg. Lagmannsretten la stor vekt på biologisk farskap og fremhevet at deres løsning ville være best for barnet på lang sikt. Høyesterett mente lagmannsretten bygde på en uriktig rettsoppfatning. Ifølge Høyesteretts tolkning av rettskildegrunnlaget vil det biologiske aspekt riktignok være utslagsgivende hvis det er tvil om hvilken løsning som er best for barnet. ”Men hensynet til biologisk tilknytning må vike dersom andre forhold samlet sett gjør at barnet vil bli bedre stilt om andre overtar foreldreansvaret.”
Stefaren hadde bodd med mor fra jenta var 2 år. De fikk en sønn, jentas halvbror. Biologisk far hadde ikke bodd sammen med mor og hadde ikke del i foreldreansvaret. Han hadde hatt regelmessig, vanlig samværsrett de siste 2-3 år før mors død, men før den tid kun sporadisk kontakt. Jenta var velfungerende. Begge de to ”farskandidater” var godt egnet til å ha omsorgen.
Biologien underordnes
Ut fra sitt syn på jussen bygger Høyesterett sin konkrete avgjørelse på de velkjente kriterier fra barnefordelingssaker. Jenta anses å være sterkere tilknyttet sin stefar enn sin biologiske far, uten at kvaliteten på tilknytningen tematiseres. Hensynet til status quo – å ikke rokke ved en etablert tilværelse for barnet – som henger nært sammen med tilknytningsargumentet, synes å ha veid tyngst.
Den sakkyndige mente at barnet de nærmeste årene ville være svært sensitiv for brudd. Dette underbygges ved at jenta ”i liten grad synes å ha vært gjennom en sorgprosess etter at mor døde”, og derfor ville hun sannsynligvis få en reaksjon senere. Herav utledes at jenta har et særlig behov for at omsorgssituasjonen blir stabilisert, slik at hun kan få ”rom til å sørge over mor.” Logikken i dette er diskutabel. Hvis jenta i stedet hadde vist en tydelig sorgreaksjon, ville det ha begrunnet et syn om at hun hadde mindre behov for stabilitet? Neppe.
Det fremkommer at jenta ønsket å bli boende hos stefaren. Dette skal tillegges vekt etter barneloven §31, men blir sjelden avgjørende når barnet er så lite.
Høyesterett kommer biologisk far i møte ved å strekke på ordlyden i barneloven §63 sjette ledd, slik at den blir forenlig med at han får del i foreldreansvaret, noe retten mener er til jentas beste. Han får også samværsrett.
Likevel, dommen er klar i signalet om at biologi er underordnet. I praksis kan dette lede til at biologi knapt blir vektlagt overhodet. For hvor ofte vil situasjonen være at en avveining av alle andre momenter fører til at vektskålen balanserer nøyaktig på vippen, og ikke tipper i noen retning? Sjelden. Det tungtveiende status quo-hensynet vil oftest peke i én retning. Det kan oppveies av andre momenter, som at biologisk far har god omsorgsevne og stefar sliter. Men i så fall er det dette, ikke biologien, som teller.
Askepott-effekten
Er det dette som bør gjelde? Er det i lengden i tråd med barnets beste? Referanse til forskningsbasert kunnskap savnes i dommen. Hva vet en om hvilken betydning det biologiske bånd har for en manns vilje og evne – i det lange løp, i medgang og motgang, i krise og sykdom – til å stille opp for et barn? Høyesteretts dom er i harmoni med det syn at biologi er uvesentlig for omsorgsevne, som står ideologisk sterkt i norske fagmiljøer. Evolusjonær psykologi har argumentert for at dette ikke er holdbart. ”Askepott-effekten” viser til det faktum at det statistisk er mye høyere forekomst av barnemishandling, misbruk og manglende ivaretakelse fra steforeldre enn biologiske foreldre. Tragiske utslag av dette er velkjent for norske avislesere. Men ligger det her noe gjennomgripende viktig som bør informere de overordnete retningslinjer for beslutninger som må tas? I så fall må det – etter denne dommen – skje ved signal fra Stortinget.
Artikkelen er også publisert som kronikk i VG 16/12-2011.
Les også:
