Barnefordeling og voldtekt (debatt i KK)

Til Ebba Haslund og andre kvinner,

I offentlig debatt bør det etter min mening skilles mellom spørsmål som innebærer bruk av statens tvangsmakt og andre spørsmål. I førstnevnte type forhold må alle for det første kunne forvente rettferd. Videre er det rimelig at den som besitter denne typen makt i større grad enn ellers svarer for seg og er tilgjengelig for diskusjon. I barnefordeling brukes statens tvangsmakt. Det skjer ikke bare i ekstremtilfeller, men rutinemessig, gjennom mer enn 1500 rettssaker pr år.

Når det gjelder voldtekt, hva venter dere av menn? Neppe at vi skal ta til orde for endret bruk av statens tvangsmakt, slik jeg etterlyser fra dere i barnefordeling. Kravet dreier seg vel snarere om at vi skal forholde oss til forbrytelsens sosiale og ”kulturelle” sider.

Aksepterer man at bruk av statens tvangsmakt kommer i en klasse for seg, vil dette ikke omfatte voldtekt når det gjelder denne forbrytelsenes sosiale og ”kulturelle” sider. Man kan altså snakke om en ”klasseforskjell” mellom menns krav til kvinner i barnefordeling og kvinners krav til menn i voldtektspørsmålet.

For så å gå videre på ”vårt” krav: Hvem svarer for dagens maktbruk rundt barn? Barne- og likestillingsministeren? Karita Bekkemellem igangsatte som statsråd et utvalg med mandat som pekte mot en kjønnsbalansert barnelov. Men hvor mye makt hadde hun? Bekkemellem ble som kjent kastet. Av hvem – av statsministeren? Når skal vi få høre en statsminister mene noe om barnefordeling? Eller står andre bak statsministeren? Bekkemellem ble på siste landsmøte i Arbeiderpartiet kastet som leder for deres kvinnenettverk. Noen måneder senere falt hun altså som statsråd.

Påstanden om at ”barnets beste” ligger til grunn for dagens barnefordeling har kanskje mistet noe troverdighet. På den annen side: Bekkemellem ble kanskje presset av folk som er spesielt opptatt av barn, dvs at barn skal ha det maksimalt bra?

For så å vende tilbake til kvinners krav til menn. Jeg mener at menn, til tross for ”klasseforskjell” når det gjelder forpliktelse, kan ta et visst kollektivt ansvar for voldtekt. Kan vi gjøre noe relevant med kultur/holdninger? Jeg skal her komme med et lite bidrag i form av en kommentar til den tyske filmen ”Den frie vilje” fra 2007.

Filmen viser overfallsvoldtekt. Den aktuelle mannen framstår som absolutt farlig og ”handlekraftig” når han begår sin forbrytelse. For øvrig framstår han som patetisk og uten evne til å forsvare seg sosialt i sin jobb som oppvaskhjelp. Han ”kompenserer” altså med sin forbrytelse. En slik mann ville jeg tilby ”prøvemedlemskap” i det gode selskap av menn. Han trenger anerkjennelse fra menn som skjønner at man kan være fullverdig mann som oppvaskhjelp. Det er nettopp noe av det typisk mannlige, vi kan gjøre en hvilken som helst oppgave ”som et stunt”. Å gjøre oppgaven godt gir da mannlig ære, uansett innholdet i oppgaven. Derfra kan man(n) arbeide seg videre, om ønskelig.

Jeg vil tilføye at noen menn må vi regne med vil si nei til ”tilbud” av det slaget jeg beskriver ovenfor. Et relativt stort rom for (vilkårlig) valg er kanskje også et maskulint trekk. Noen velger da å gå ”veier” som er til skade for andre og seg selv. Beklageligvis kan vi derfor ikke avskaffe voldtekttrusselen helt. Kanskje kan straff/forvaring skjerpes, men det hjelper trolig bare lite.

Å gå i følge med en person du stoler på, f eks en mann, vil trolig forbli relevant.

Også publisert i Klassekampen 17/1-08

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.