Historien om den bortførte Natascha Kampusch, som vi også møtte på TV, gir oss et slags ”vrengebilde” av livets muligheter. Vår spontane medfølelse vekkes av et barn som fikk 8 år av oppveksten i absurd fangenskap. Samtidig må vi beundre måten hun taklet fangenskapet på, flukten og at hun makter å framstå oppegående kun dager senere. Det er både en grufull og betagende historie.
I tillegg kan noe læres. I blant kan det ekstreme fortelle om det allmenne. I det amerikanske magasinet Time (18/9-06) kan man f eks lese at det skal være en likhet mellom tilfellet Natascha og barn som kommer i ”ilden” ved skilsmisseoppgjør. Om det sistnevnte finnes det en psykologisk teori kalt ”parental alienation syndrome” (PAS), som også brukes i Norge. Teorien går i korthet ut på at en far eller mor kan gjøres til barnets ”fiende”. Det skal skje ved at den ene av foreldrene, f eks moren, lyver for barnet og snakker stygt om den andres (farens) evne eller vilje til omsorg. Med dette skal den ene (f eks moren), få ”taket” på barnet. Barnet kan etter hvert komme til å se på den andre (i vårt eksempel faren) som ”fiende”.
Psykologene referert i Time sier at Nataschas kidnapper brukte samme metode som moren i eksemplet ovenfor. Kidnapperen løy om begge foreldrene og sa: de bryr seg ikke om deg lenger. Med dette skal han ha fått et psykisk ”tak” på den bortførte. Opp mot dette vil jeg reise en påstand om at slike verbale utsagn har begrenset betydning. De er som ”vindpust” sammenliknet med det som skjer på handlingsplanet. Fra foreldrene opplevde Natascha først 10 års omsorg. Så skiller kidnapperen henne fra dem. Det sier seg selv at kidnapperens påstand om at foreldrene ikke lenger bryr seg om henne, blir som et ”vindpust” mot 10 forutgående års konkret foreldrekjærlighet. Imidlertid blir foreldrene utelukket fra barnets liv og kidnapperen blir det eneste mennesket hun kan møte. Overfor denne fysiske realitet må barnet i de påfølgende årene nødvendigvis knytte seg til sin kidnapper og båndene til foreldrene kommer i skyggen.
Hvis vi godtar psykologenes vektlegging av verbal løgn og deres komplekse teori framfor lettforståelige fysiske realiteter, støtter vi oss unødig mye på dem, etter min mening. Jeg vil komme tilbake til dette.
At handling er viktigere enn tale, gjelder for øvrig ikke bare for barn, men i høy grad også for voksne. Hvis noen f eks sier de vil hjelpe deg og samtidig lopper deg for penger – hva gjør mest inntrykk? Eller hvis en nærstående person sier hun/han elsker deg og samtidig mishandler eller utnytter deg?
Ved skilsmisser (i Norge) kan dét skje at den ene av foreldrene, f eks moren, får en overveiende fysisk-juridisk kontroll over barnet. Den andre (faren) ekskluderes eller marginaliseres. Fra en marginalisert posisjon kan en far (eller mor) ikke tilby trygghet. Barnet må nødvendigvis søke tryggheten annet steds. Om den som har kontrollen i tillegg lyver om den andre, vil det selvsagt lage en ekstra vanskelighet. Men ”taket” på barnet har den ene av foreldrene i kraft av i sin fysisk-juridiske kontroll.
Samfunnet kan enkelt hindre ”parental alienation syndrome” ved ikke å tillate at noen av foreldrene avskjæres/marginaliseres. Syndromet kunne da ”skrapes”, og situasjonen rundt samlivsbrudd i Norge ville bli enklere. Psykologene ville riktignok tape en ”eksklusiv forståelse” og visse oppgaver. Men det kan vel vi leve med.
Hva når skaden allerede er skjedd? Det framgår av Nataschas historie at hun opprettholdt varme tanker om foreldrene, og til tider hadde hatefulle tanker om kidnapperen gjennom fangenskapet. Som 18-åring ender hun opp med en sterk ambivalens til kidnapperen, og et ”skyggelagt” kjærlighetsforhold til foreldrene. Ambivalensen vil det ta tid å rydde opp i. Det vil også ta sin tid å normalisere forholdet til foreldrene. På tilsvarende måte vil det være med et skilsmissebarn der foreldrefiendtlighet har fått etablere seg. Barnet vil både elske og hate den av foreldrene som har kontrollen. Da kan det nok være nyttig med litt ”etterarbeid” av psykologer, og i Nataschas tilfelle bør de kunne bidra vesentlig. Men nøkkelen til forandring er i begge tilfeller endring av fysisk/juridisk kontroll.
En detalj i Nataschas utrolige historie er etter min mening interessant, men lite påaktet. 10-åringen, og senere 18-åringen, synes delvis å bebreide seg selv for kidnappingen. Da hun nærmet seg kidnapperens bil den skjebnesvangre dagen hun ble bortført, følte hun at noe var galt. Jeg vil si: Godt gjort! Et sunt menneske, også et barn, kan ofte ane fare selv om det ikke vet. 10-åringen tenkte på å krysse gaten for å unngå bilen, men gjorde det ikke. Hvorfor? Jeg kjenner ikke svaret, men kan gjette: Hun holdt seg til det normale! Hun var kanskje lært opp til å tro at hun levde i et trygt samfunn hvor det går bra så lenge du gjør som ”alle andre”.
Som f eks å støtte seg på psykologer.