Torild Skard skriver i Klassekampen lørdag den 9/7 om barnefordeling etter et samlivsbrudd. Overskriften er Barn forsømmes. Hennes innlegg vil jeg karakterisere som kortversjonen av et standard foredrag om temaet sett fra det ståsted som synes felles for offentlige myndigheter, barneeksperter og de fleste kvinner. Vi kan kalle det makthavernes ståsted. Jeg skal svare med et utdrag av min egen historie:
Jeg ble stevnet for retten av min eks-samboer. Fram til dette hadde vi hatt likeverdige foreldreskap. Vi delte bl a fødselspermisjonen likt. Barnet var nå 6 år. Moren ville ha omsorgen alene, sa hun. I det første rettsmøtet spurte dommeren om det var ok for moren at barnet overnattet hos faren. Jeg spurte: Er det noen som lurer på om det er ok for meg at barnet overnatter hos moren? Denne likestillings-holdningen fra min side ble ikke tatt nådig opp. Noen dager etter stilte morens advokat krav om tilsyn ved kontakt mellom barnet og faren. Advokaten fikk rettens medhold i dette. Siden har barn og far ikke sett hverandre. Dette er åtte år siden.
Poenget er at jeg ikke kan være meg selv under tilsyn fra en tredjeperson som skal representere tryggheten for barnet. Da vil jeg nødvendigvis framstå som noe utrygt. Menn er kanskje også mer følsomme for integritetstap enn kvinner. Kanskje spesielt sammenliknet med kvinner på venstresiden, som gjerne lever sine liv nedsenket, vil jeg si, i et ”regime” av offentlige ordninger, institusjoner og fagekspertise. Mange av dem jobber samtidig selv som ivaretakere, og da av andres liv.
Jeg kan imidlertid ikke fungere under slike forhold. Det retten søker å gjøre i barnefordeling, er ikke bare å lage forskjell på mor og far. Den skaper også et forhold. Nærmere bestemt skaper den et over/underordningsforhold mellom tre instanser og rangeringen er som følger: 1) staten 2) moren 3) faren. Faren blir salderingspost. Han kan være så viktig han vil, etter at de to andre har fått dekket sine behov for å være viktige i barnets liv.
Torild Skard sier det er barnet som har rett til samvær, ikke foreldrene. Ja, så langt er det kommet i Norge og i vesten i dag. Barna tilhører staten og ikke foreldrene. Likevel respekteres foreldreskapet i praksis så lenge det er samlet. Mitt forslag er at denne respekten utvides til å omfatte begge foreldrene individuelt. Da kan skilte foreldre forhandle på like fot om hva som er den beste løsningen for deres barn, alt tatt i betraktning. Disse to elsker barnet. Det gjør ikke dommerne, psykologene og advokatene. Båndet mellom barn og foreldre kunne for sikkerhets skyld grunnlovsbeskyttes. Det er et tegn på sivilisasjon når et lands grunnlov beskytter individene mot staten selv.
Det økende antallet barnefordelingssaker tyder på at stadig flere menn kjemper til tross for tidvis kontant motstand, som i mitt tilfelle. Vi får forandring senest når det samlede konfliktnivået er blitt så høyt at gjeldende system åpenbart ikke lenger er til barnas beste. Eller? Dagens nivå på 10 prosent rettssaker er allerede svært høyt sammenliknet med f eks arveoppgjør.
Jeg vil imidlertid ikke avslutte denne artikkelen uten å medgi at kvinnene også har et poeng. Kvinners forhold til barn har lengre tradisjon enn menns. Dette må det kanskje tas hensyn til. Selv har jeg aldri insistert på mer enn å være en god nummer to i mine barns liv. Skal vi si 40 %? Jeg mener det må være på tide at de to kjønn går til forhandlinger. For de profesjonelle forvalterne av barnets beste venter da ledig plass som nummer tre i barnas liv.
Et kortere svar er trykket i Klasskampen 16/7-2011.
Jeg er svært enig i alt du skriver her, og har selv liggnende erfaring med domstol og den «barne eskspertise» de støtter seg på, som svært sjelden evner se noe som helst fra et barns ståsted og beste, selv om de hevder hva som helst de selv har kommet på å være barnets beste for likssom gi det en uangripelig legitimitet. selv om barnet overhodet ikke er med i de faktorer de bygger sin konklusjon på og innholdet direkte er i strid med FN barnekonvensjon omkring hva som er barnsrettighet og minimum av gitte omsorgbetingelser. Du sier » Båndet mellom barn og foreldre kunne for sikkerhets skyld grunnlovsbeskyttes. Det er et tegn på sivilisasjon når et lands grunnlov beskytter individene mot staten selv.» Dette er faktisk grunnlovsfestet gjenom grunnlovens beskyttelse og kraft gitt menneskrettskonvensjonen og FN barnekonvnesjon i Grunnloven § 110c. Der dette båndet helt klart blir beskyttet i FN barnekonvensjonen art 8 og art 9 og EMK artikkel 8. Disse bruddene på disse rettighetene som er gitt beskytelse gjenom grunnloven og dermed gitt kraft slik at annet loverk skal vike om konflikt blir nektet gitt realitet i Norge og en finnes en gjenomgående fornektelse på alle rettsnivåer av disse sytembetingede menneskrettsbrudd gitt barn og spesielt fedre der grunnloven systematisk settes til side.. Har skrevet noe om dette her: FN barnekonvensjonen art 8 og art 9
EMK artikkel 8 gir barn en menneskerett til å ha begge sine foreldre i livet sitt