Torhild Skard, leder av Norsk Kvinnesaksforening, skriver om barnefordeling i klassekampen 9/7. Vi gjengir her innlegget med forfatterens velvillige tillatelse. Innlegget kom noen dager etter Arild Brocks artikkel Kjønnsubalansen i Norge i samme avis.
En uke hos mor og en uke hos far. I løpet av de siste årene velger stadig flere foreldre delt bosted for barna etter samlivsbrudd. Politikere har tatt til orde for at dette bør bli normalen. Men om foreldre synes delt bosted er greitt, er det til beste for barna?
Det er lagt til grunn at en god likeverdig kontakt med begge foreldre etter et samlivsbrudd er til barnets beste. Foreldre har derfor i flere år kunnet avtale at barn skal bo fast hos begge. Men tallet på barnefordelingssaker ved domstolene øker, fordi foreldre ikke blir enige. Tidligere kunne ikke domstolene fastsette delt bosted ved dom når foreldrene ikke var enige. Fra sommeren 2010 fikk de adgang til dette når det ”ligg føre særlege grunnar”. Men kan det være til barnets beste å skulle bo fast hos begge foreldrene når disse ikke makter å bli enige seg imellom om en slik ordning?
Vi har ikke tilstrekkelig kunnskap og forskning om barns liv og trivsel i
situasjoner med samlivsbrudd mellom foreldrene. Hva er en gunstig ordning for ulike barn, på ulike alderstrinn og under ulike forhold?
Kristin Skjørten, Hilde Lidén og Rolf Barlindhaug har undersøkt delt bosted basert på 527 foreldre og 42 barn mellom åtte og atten år. Forskerne konkluderer med at delt bosted kan fungere bra for mange barn, men ikke nødvendigvis for alle eller de fleste. Skal delt bosted virke positivt, må foreldrene bo nær hverandre. De må samarbeide godt, og barna må selv ønske en slik ordning og trives med to hjem. Videre må barna få en selvfølgelig plass og bli inkludert og anerkjent i begge hjemmene. Begge foreldrene må stille opp i forhold til skole og fritidssysler, og det må være åpenhet for å endre ordningen dersom barnas situasjon og behov forandrer seg. Undersøkelsen forteller mest om skolebarn. Hva med de som er mindre?
Delt omsorg har økonomiske konsekvenser som ikke er nok kjent. Når et barn skal bo likt hos begge foreldre, er det ingen av foreldrene som betaler – eller mottar – barnebidrag. Delt-bosted-undersøkelsen i 2007 fant at mødre til barn med delt bosted kom økonomisk dårligst ut blant skilte foreldre, mens fedre kom best ut. De dårlige levekårene til mødre med barn med delt bosted gir grunn til bekymring, både for kvinnene og barna.
I barnefordelingssaker framsettes ofte anklager om vold eller overgrep. Forskning viser at slike anklager sjelden får betydning for utfallet av rettssaken. Her står prinsippet om at enhver er uskyldig til vedkommende er funnet skyldig, mot prinsippet om barnets beste. Ikke sjelden får en forelder det er fremsatt slike anklager mot, omsorg for barn eller blir tilkjent rett til samvær. Prinsippet om barnets beste tilsier at det er barnet – og ikke foreldrene – som har rett til samvær, og at et barn som ikke vil ha samvær med en forelder, ikke må tvinges til dette.
Norge er tilsluttet FNs barnekonvensjon og er forpliktet til å etterleve den. Her blir det slått fast at barnets beste er et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Det gjelder foreldrepermisjon, barnehage, samvær og bosted.
Samlivsbrudd er blitt stadig vanligere. Det forhindrer ikke at dette er en dramatisk hendelse i ethvert barns liv. De voksne må gjøre sitt ytterste for at barnets beste – hvert barns beste – likevel blir ivaretatt. Barn kan ikke fordeles mellom partene som hus, bil og TV. Makter ikke foreldrene å sikre barna et kjærlig og stabilt miljø med frihet fra frykt og vold, må de få hjelp, fortrinnsvis av egnete fagfolk. En domstol er ikke nødvendigvis det mest hensiktsmessige. Uansett må barnets beste være avgjørende ved beslutninger om barnefordeling og bosted for barn.
