Jeg går en sen kveld mot Oslo S sammen med en kvinne. Kvinnen har bedt om følge, og arrangøren av selskapet vi kommer fra, har oppfordret til ikke å gå alene gjennom det litt belastede området. Operaen lyser over sjøen og bekrefter at jeg nå opplever Fabian Stangs drøm, nemlig å egenhendig følge en kvinne til trygghet. Kvinnen forteller at hun har utstyrt seg med joggesko og dermed tar ansvar selv. Jeg blir nesten rørt når jeg oppfatter at hun gjør dette uten beklagelse – fordi jeg så sjelden opplever å ha selskap når jeg mener at alle, også kvinner, bør ta et visst ansvar for egen sikkerhet.
Tillit eller ikke tillit
Historien ovenfor står i grell kontrast til Aftenpostens intervju med et voldtektsoffer den 5/11. Kvinnen hadde vært ute på byen og ble gjentatte ganger forsøkt sjekket opp av en mann hun ønsket å unngå. Da hun skulle hjem i drosje, ber mannen om å få sitte på. Kvinnen svarer ja! Og ikke nok med det. Vel hjemme vil mannen gjerne bli med inn og låne toalettet. Kvinnen svarer igjen ja! Det ender med forferdelse. At en kvinne mangler evnen til å avvise, er ille nok. Men hvorfor bringer Aftenposten dette intervjuet uten å spørre om det kvinnen gjorde egentlig var så lurt? Å skille mellom folk man har tillit til og folk man ikke har tillit til, er noe av det mest effektive et menneske kan gjøre for å beskytte seg selv. Med intervjuet normaliserer Aftenposten påfallende svak evne og vilje til dette. (For ordens skyld: Dette fritar ikke gjerningsmannen.)
Kulturelt ansvar
Justisminister Knut Storberget (nå avgått) oppfordret ”gutta” til å komme på banen i debatten om voldtekt. Jeg mener det må skilles mellom ansvaret for enkelttilfeller og kulturelt ansvar. Å ta seg av enkelttilfellene må først og fremst være politiets jobb. Når det gjelder kulturelt ansvar, kommer spørsmålet om ulike kulturer inn. Her vil jeg si at de respektive kulturer i Norge i første rekke må ta ansvar for egen kultur. Jeg har verken kunnskap eller moralsk autoritet til å forholde meg til f eks pakistanske eller afrikanske menn. Når det gjelder størstedelen av overfallsvoldtektene, må dette være mitt svar til Storberget.
Når det gjelder den delen av voldtektene som gjøres av folk fra egen kultur, er jeg imidlertid som norsk-kulturell mann villig til å ta et visst ansvar. La oss se på overfallsvoldtektene først. Kan disse tilbakeføres til noe kulturelt? Mannskulturen som jeg kjenner (og gjelder ikke det på tvers av religioner og etnisitet?) handler om å beskytte kvinnen. Overfallsvoldtektene representerer en pervertering av dette, som begås av et svært lite mindretall av menn, og som det er lite treffende å knytte til gjeldende mannskultur. Det er som å si at det er kvinnekulturen som er problemet når kvinner mishandler sine barn, noe som også forekommer i spesielle tilfeller. Men den tyske filmen Den frie viljen, som gikk for et par år siden, antyder noe mer. Som tittelen viser, står det individuelle ansvaret sentralt, men i filmen skjer en voldtekt kort etter at gjerningsmannen er blitt utsatt for en ydmykelse. Generell ydmykelse av menn kan være et kulturelt moment. Hva er dagens bilde av menn i f eks reklamen og i såpeserier? Jeg mener vi får servert latterlige menn begge steder. Ydmykelse av menn svekker evnen til å beskytte, og de menn som fra før står svakest, kan falle så dypt at de voldtar.
Selv-ydmykelse
Om menn ydmykes i såpeserier og reklame, er det ille nok. Men et hakk verre var det å lese en kronikk i Aftenposten den 1/11 skrevet av fem menn. De maner menn til å ta et nei for et nei. Dette vil jeg kalle kollektiv selv-ydmykelse snarere enn et konstruktivt bidrag. Opp mot overfallsvoldtekter er meldingen irrelevant. Gjerningsmannen har slett ikke tenkt å spørre, langt mindre lytte til noe svar. Når det gjelder det man kan kalle nachspiel-voldtekter, er grensen mellom voldtekt og ikke voldtekt faktisk flytende. Er da problemet å ta et nei for et nei? Ofte er vel problemet snarere at verken kvinnen eller mannen har artikuleringsevnen i behold. Spørsmålet om ja eller nei bør derfor stilles på et tidligere stadium. Vil jeg drikke meg full sammen med denne mannen/kvinnen? Som man ser, er dette et spørsmål man først og fremst stiller til seg selv. Da er det et poeng å ta et nei for et nei. Men når det er sagt, kan det tilføyes at andres beruselse selvfølgelig ikke skal utnyttes, verken seksuelt eller på annen måte.
Overmot
Skal noe gjøres på det kulturelle plan, må det etter min mening dreie seg om å styrke menns selvfølelse heller enn at menn skal være mer ydmyke. Men det finnes samtidig noe som heter overmot. Overmot bygger gjerne på en overlegen situasjon, men stiler samtidig høyere enn det er grunnlag for. Men hvilket kjønn kan dette gjelde i dag? Jeg mener kvinner i dag er det kjønn som lider av både seksuelt og generelt overmot. Dette gir seg bl a utslag i falske voldtektsanmeldelser. Strafferammen for dette er lav mens straffen for voldtekt er streng – overfor kvinner skal alt gjøres med mildhet. Seksuelt overmot vil jeg også kalle det når kvinner vil hisse opp menn seksuelt og samtidig ha rett til trygt å trekke seg når som helst. Å tirre folk er imidlertid risikosport. Et eksempel på denne typen overmot mener jeg Marte Fjelldal gir uttrykk for i sin kronikk i Aftenposten den 24/9.
Kvinners styrke
Kvinners styrke kan deles i deres sterke stilling i samfunnet og deres personlige styrke. Det er imidlertid vanskelig å fastslå hva som er hva. Jeg mener vi i dag har en stat som hjelper kvinner langt forbi balansepunktet der begge kjønn har like muligheter. Det samme kan gjelde samfunnskulturen. Det blir da vanskelig å se hvordan det egentlig står til med kvinners styrke som personer og mennesker.
Etter min oppfatning har vi uansett behov for mindre stat og mer direkte kontakt mellom kjønnene i Norge. I 2010 hadde vi et kvinnepanel og i 2008 et mannspanel som begge var rettet mot staten. Hva om de to kjønn i stedet organiserte møter med hverandre? Alle samfunnsspørsmål, for ikke å si alle livets spørsmål, går i dag til staten, og alt blir en konkurranse om å være det største og verdigste offeret. En stat som skal løse alle problemer, passer utmerket for mennesker som velger et upersonlig liv som utøvende funksjonær og som mottagende klient vekselvis. Opp mot dette vil jeg stille et samfunn som ikke fyller opp rommet mellom menneskene med profesjoner, regler og offentlige ordninger. Personlig kontakt mener jeg er langt mer effektivt for å skape både trygghet og lykke. Gode møter mellom kvinner og menn styrker begge kjønns selvfølelse.
En forkortet utgave av denne artikkelen er trykket i Aftenposten 15/11-11.
Helenes første avsnitt finner jeg ganske uklart, selv om det sies med trykk. Mitt poeng er at du er ansvarlig for hvem du sovner full sammen med, selv om du ikke har kontroll over hvem som kommer til selskapet etter hvert. For du har kontroll over hvor du blir værende og hva du drikker. Hvis du mister evnen til å ivareta deg selv, må du spørre hva du gjorde før dette skjedde. Vil jeg drikke meg full i denne leiligheten?
Jeg skjønner at dette kan virke litt hardt overfor festglade mennesker. Jeg vil spørre om vi kan sammenlikne kvinners «risikoadferd» på dette området med menns risikoadferd på visse andre områdeer. Å klatre i fjellet virker helt ok inntil det skjer en ulykke. Men ved en ulykke kan det plutselig virke helt meningsløst. Likevel vil man ikke avstå fra risikosport, for det har noe for seg også. Ok, men da tar vi en risiko. Kanskje må vi si om (fylle)festrisikoen med ukjente mennesker: Ok, men det er en risiko som ingen andre enn du kan ta ansvaret for.
Den enes ansvar reduserer heller ikke alltid den andres. Gjerningsmannens ansvar blir ikke mindre ved at folk bes ta ansvar for ikke å slippe gjerningsmannen til. Man kan kalle det primært og sekundært ansvar. Men det sekundære ansvaret kan omvendt bli større hvis det primære ansvaret er vanskelig å iretteføre. Glemmer du lommeboka på bussen, ligger ditt håp kun hos en ærlig finner, ikke hos politiet. Taper du penger på dette, må du 90 % klandre deg selv.
Så langt har jeg snakket om det vi kan kalle ansvaret for handlinger. Men vi forsøker jo også å finne kulturelle sider ved voldtekt, og hvilket ansvar menn og kvinner kan ta for dette. Å beskytte seg, er kanskje et kulturelt ansvar i tillegg til et handlingsansvar. En kultur for våkenhet, vil kanskje avskrekke noen potensielle gjerningsmenn. Men kan det finnes et kulturelt ansvar som kan rettes mer direkte mot de potensielle gjerningsmennenes vilje til å voldta? Dette må vel være et spørsmål om moral. For å kunne heve moralen, må man snakke om ting og søke kontakt med de potensielle, enten i private samtaler eller via massemedier. Et grunnlag for kontakt er gjenkjennelse. Overfor potensielle økokrimmere kan man f eks by på forståelse fordi vi alle kan være fristet til å skaffe oss verdier illegalt eller på kanten. Vi har kanskje også selv smuglet noe en gang. Grunnlaget for kontakt og dermed påvirkning er der. Vi kan si: Jeg forstår deg, men å underslå penger (f eks) er over grensen. Du bryter ned tilliten mellom mennesker osv. (Vi vet ikke nødvendigvis hvem de potensielle er, men slike spørsmål kan også komme opp i generelle samtaler.) Men hva med potensielle voldtektsmenn? Jeg ser små muligheter. I likhet med X skjønner jeg ikke hvordan overfallsvoldtektsmenn kan rettferdiggjøre sine handlinger for seg selv. Kanskje vi skulle mobilisere noen tidligere og «omvendte» gjerningsmenn? Neppe lett å få dem til å stille opp. Han som Natt og Dag har intevjuet, se lenke fra X sin kommentar, virker jo ett hundre prosent upåvirkelig. Som en psykopat i dress. I så fall kan han bare stoppes, ikke overtales. Vi kan håpe at intervjuet er en bløff. Men hvis det ikke er en bløff, er hans kompiser interessante. Disse er formodentlig moralsk tilregnelige, og svikter grovt ved ikke bare å godta, men også ved å vitne falsk, skal vi tro intervjuet. Å hevde moral overfor gode venner er faktisk ikke enkelt. Men nødvendig etter min mening. Hvis vi ikke kan stå for noe der, hvor skal vi da stå for noe?
Helene har nok rett i at straffen for falsk anmeldelse gjennomgående er mye mindre enn for de forbrytelser det gjelder. Rimeligheten av dette avhenger kanskje av oppklaringsforholdene, og de vil variere mellom ulike typer kriminalitet. Jeg ser jeg ikke er helt på linje med samfunnet her. Jeg mistenker også samfunnet for å overdrive sin egen evne til å klare opp og dermed undervurdere risikoen for at falske anmeldelser fører til at feil person straffes.
Jeg vil imidlertid forsvare tanken om høyere straff, opp mot straffen for voldtekt, for falsk anmeldelse i voldtekssaker. Situasjonen er gjerne symmetrisk og privat. Enten er voldtekt brukt som våpen, eller falsk anmeldelse er brukt som våpen, i en privat krig mellom to mennesker. Det er ikke vitner og tekniske bevis mangler gjerne også. Sex kan beviselig ha funnet sted, men spørsmålet er om det var voldtekt. I utgangpunktet er både voldtekt av denne typen og falsk anmeldelse vanskelige å bevise. Vi må regne med at begge typer forbrytelse i denne typen situasjon oftest vil gå fri. Men kvinnen er den som fristes mest, for hun står overfor en vesentlig mindre straff om hun blir avslørt. Noen slik forskjell ser jeg ikke noen grunn til å gjøre.
Til det siste kan det kanskje sies at til kvinners «utskeielesrisiko» for å bli voldtatt, svarer en «utskeielesrisiko» for falsk anklage, som menn løper. Det finnes jo eksempler på menn som har tapt mye på grunn av anklager, selv om anklagen ikke har ført til straff. Jeg har sagt at kvinner bør spørre seg selv om de vil drikke seg full sammen med denne mannen. Menn bør kanskje også spørre seg selv om de vil ha sex med denne ukjente kvinnen. I begge tilfeller kan man velge å si ja til fest og ja til risiko.
Til slutt skal jeg si at X sin private statistikk over venninner som har blitt utsatt for noe, har gjort et inntrykk på meg. Jeg måtte tenke etter blant mine venner. Jeg har hørt om to tilfeller. Det syns jeg er et høyt tall, for jeg er ikke typen som har et enormt nettverk, og det kan finnes tilfeller blant de mennesker jeg har kjent, som jeg ikke vet om. Voldtekt og voldtekstsforsøk er kanskje et mer utbredt fenomen enn vi som ikke en gang kan fatte poenget, forestiller oss. Vi får derfor fortsette diskusjonen om hva som kan gjøres.
Jeg er enig i at alle må ta ansvar for egen sikkerhet. Menn som er beruset har f.eks. høyere risiko for å bli slått ned eller ranet. Og alle er nødt til å tilpasse seg realiteten av omgivelsene, man oppfører seg ikke likt i Oslo som i Johannesburg f.eks. Jeg synes urettferdigheten først og fremst ligger i at det er kvinner og ikke menn som konstant blir påminnet om at de må passe seg selv.
Det er mange menn som får juling på vei hjem fra byen. Den som starter slåsskampen kan argumentere med at mannen stirret på ham, skumpet borti ham, var frekk etc. Slike slåsskamper kan i verste fall føre til døden. Bare tenk på han som ble skutt i hodet på Bislett, fordi han i et beruset og bekymringsløst øyeblikk dro opp døra til noe han trodde var en pirattaxi. Likevel hører jeg menn svært sjelden bli påminnet om farene av å gå ut, bli beruset og ikke tenke på alle mulige konsekvenser.
Jeg ønsker et samfunn der folk tar vare på seg selv, men kan tillate seg å feste og ha det moro, flørte med hverandre uten å være redd for at noen skal tråkke over grensene deres, utnytte eller krenke dem. Det er lett å lese en avisartikkel og bedømme hva som har skjedd ut i fra noen få detaljer, det er noe helt annet å høre en venninne beskrive hva som har skjedd. Det sørgelige er at jeg, i en alder av 27, er en av de få i venninnegjengen min som ikke har opplevd å bli grovt trakassert eller vært i truende eller seksuelt ydmykende situasjoner. Ingen av mine venninner passer inn i denne karikaturen av den flåsete, naive, lettkledde og overstadige berusede jenta som blir med skumle, fremmede menn hjem på nachspiel. De er svært forskjellige fra hverandre, og de negative opplevelsene deres er svært forskjellige også. Det kan være alt fra å bli dyttet inn i et doavlukke av en kelner som har fulgt etter dem på stedet de nettopp har spist til å sovne på en fest (hvor det er venner til stede) og våkne av at noen prøver å ha analsex med dem, til fullbyrdet voldtekt på et utested.
Jeg synes også fokuset på kvinners manglende ansvar og skyld til tider kan virke naivt og ensporet. Jeg vil ikke leve i et samfunn hvor menn demoniseres, men jeg lurer jo på hvorfor vi, i stedet for å diskutere hvorvidt alkoholkonsumet hennes var avgjørende eller ikke, ikke heller stiller oss spørsmålet om hva det er med samfunnet og mentaliteten vår som gjør at disse mennene som overfaller på gata, antaster på utesteder, eller utnytter bevisstløse kvinner på nachspiel, eller bare snur en hyggelig flørtesituasjon til noe som kan oppleves som traumatisk, klarer å rettferdiggjøre dette for seg selv?
Jeg er enig i at den politiske styrken kvinner har kan være problematisk, og jeg føler ofte at den bidrar til å undergrave min personlige intelligens og integritet.
Men realiteten jeg forholder meg til som kvinne i Oslo i dag, er et resultat av flere faktorer. Bare det at jeg ikke har råd til å eie bil, eller har en mann som kan kjøre og hente meg gjør meg straks mer sårbar. Sånn sett kan man også knytte voldteksproblemet til klassetilhørighet. Listen er uendelig, og det er ikke alltid lett å vite hvor man skal begynne å ta fatt i problemet.
Jeg går sjeldent med høye hæler, fordi jeg synes det er ubehagelig og bevegelsesinnskrenkende. Men noe er alvorlig galt, når jeg en kveld er på vei til et julebord i høye hæler, og straks blir svært oppmerksom på at dette senere vil bli kunne bli snudd mot meg.
Ingen vil ikke noensinne kunne helgardere seg mot fare, og dette er et prinsipp jeg prøver å leve etter. Jeg synes bare det er fryktelig urettferdig at den største fare “jeg utsetter meg for”, er å vente på trikken kl. 07.30 når jeg skal på jobb hver lørdag morgen.
Jeg har alltid vært klar over potensielle farer ved å leve i byen, men nå frykter jeg minst like mye som at en mann skal hoppe på meg og voldta meg, spørsmålet om hva jeg kunne ha gjort for å unngå det, og behandlingen av rettsvesenet og mediene i ettertid. Derfor er jeg glad for dette ensidige fokus på kvinners uskyld.
Så hvor skal vi begynne? Kanskje ved å faktisk behandle det som et reelt samfunnsproblem, og ikke avskrive det som en enkelt kvinnes dumhet og uflaks.
X – Dette er et av de aller beste svarene jeg har lest på et innlegg!
Til selve innlegget, jeg synes det som skrives om å «ta nei for et nei» er oppsiktsvekkende. Spørsmålet «vil jeg drikke meg full sammen med denne kvinnen/mannen» er noe av det mest tåpelig og naive jeg har hørt. For det første er det ikke slik at noen gutter har en lapp i panna der det står VOLDTEKTSMANN, med hemmelig skrift som en bare ser i edru tilstand. For det andre er det gjerne ikke slik at en planlegger hvem man skal på nachspiel med, før en begynner å drikke, og for det tredje så har en sjeldent kontroll over hvem som kommer og ikke kommer på fester og nach, med mindre man selv eier leiligheten.
Greit nok at du avrunder avsnittet med at du ikke mener at en skal utnytte andres beruselse, men denne typen retorikk bidrar til å legitimere en oppfatning om at hvis jenta er drita og har sovnet, så er det faktisk litt selvforskyldt også.. Hvilket er med på å skape en diskurs der det åpnes for en større gråsone.
Til det du sier om at falske voldteksanmeldelser ikke straffes like hardt som voldtekter så ser jeg ikke problemet. Etter min oppfatning så har ikke det noe med at det dreier seg om voldtekt. Uten å ha satt meg inn i det vil jeg tro at rettsystemet har en gjennomgående policy om at falske anmeldelser straffes svakere enn faktiske kriminelle gjerninger. Jeg ser for meg at falske anklager for fx vold eller tyveri har lignende tendeser, der faktiske handlinger har høyere strafferammer? Og dersom en mann blir utsatt for en falsk anmeldelse så kan han vel anmelde for æreskrenkning og få erstatning?
Vel, å gjennomføre voldtekt (av mann eller kvinne) eller incest er faktisk noe av det mest skamfulle en mann kan gjøre, og bli anklaget for. Hage-saken er et godt eksempel på det siste (som viste seg å være falsk). Tyveri, mord og vold blir nesten barnemat i forhold til å bli anklaget for voldtekt eller overgrep ovenfor barn.
En mann som anklages for voldtekt vil bli av andre menn dømt nedom og hjem på alle plan. Sosial utstøtning, jobbproblemer, familieproblemer vil være av total karakter. Dermed er det en stor forskjell å bli anklaget for seksualkriminalitet enn å bli tatt for å ha stjelt fra sin arbeidsgiver. Ordtaket «ingen røyk uten ild» gjelder til de grader ovenfor temaet tatt opp her.