Å søke sannhet om kjønn

Vi hører til stadighet om hvilke gode egenskaper kvinner besitter og hvor dårlig stilt det er med mannen. For eksempel anses kvinner å være langt mer empatiske enn menn, jf Jan Kjærstad fra mannspanelet. Videre anses kvinner å ha en langt mer utviklet evne til ”simultantenkning” enn hva menn har. Kvinner anses å være mye bedre på samarbeid og menneskelige relasjoner, de har høyere sosial intelligens. Og de har åpenbart mye større evne til å ha omsorg for barn. Menn blir sittende med de motsvarende dårlige egenskaper.

Vi ser for vår del ikke bort fra at kvinner gjennomgående kommer noe bedre ut enn menn på disse parametrene. Poenget denne gang er imidlertid et annet. Dette handler ikke om hva som er sannheten om menns og kvinners egenskaper. Enhver ”sannhet” på dette området vil være provisorisk, og ethvert forskningsfunn vil kunne modifiseres eller motbevises av nye funn. Men dersom det i utgangspunktet foreligger bestemte ideologiske oppfatninger om kjønnenes egenskaper som styrer hva en kan mene og hva en kan forske på, så innebærer dette et vesentlig hinder for forskningen og den frie, informerte meningsdannelse i samfunnet.

I det ”dannede” sosiale liv og i mediene medfører det ikke så mye som et hevet øyebryn å uttale seg sterkt kjønnsstereotypiserende, så lenge det er kvinnen som tillegges de gode og mannen de dårlige egenskaper. Men hva skjer når spørsmålet reises om det kan være egenskaper som varierer med kjønn, der mannen kommer ut som ”vinner”? Man kunne kanskje tro at dette ikke behøvde å være verken oppsiktsvekkende eller provoserende, i lys av at det faktisk synes å være alminnelig godtatt at det er systematiske forskjeller mellom kjønnene. Men ”mannen er best” provoserer. Og det vet alle som har prøvd seg med utsagn i den retning. Et eksempel er forfatteren Ole Idar Kvelvane, som i en artikkel i Dagbladet i august 2006  argumenterte for at menn er bedre forfattere enn kvinner, fordi menn i større grad iakttar, mens kvinner blir iakttatt. Han hevdet til og med at skriveføre menn blir diskriminert og blir fortrengt av mindre kapable kvinner. Dette ble oppfattet som særdeles provoserende i litterære kretser. Kvelvane fikk tydelig beskjed om hvor håpløs han var. Nå var Kvelvanes utsagn subjektive og argumentasjonen nokså spinkel, men interessant. For hva den nå var verdt, ble imidlertid hans argumentasjon ikke tatt opp seriøst. Han ble bare stemplet.

Det er ellers regelen snarere enn unntaket i kjønnsdebatten at det serveres dårlig underbygde generaliseringer. Og dette er helt ”greit”, så lenge en bare passer på å uttale seg subjektivt og dårlig underbygd i kvinnekjønnets favør.

Men hva om man går fra vanlig, offentlig debatt til vitenskap og forskning? Den artikkelen fra Dag og Tid som vi linker til nedenfor, tyder på at det å være vitenskapelig og grundig ikke nødvendigvis hjelper på aksepten, dersom funnene går i ”feil” kjønnsretning. Tilfellet er fra Danmark, men den politiske korrekthets klamme hånd over forskningen gjør seg ganske sikkert ikke mindre gjeldende i Norge.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *