Kvinnenes ordrekatalog

Kvinnepanelet avgav sin rapport den 27/9. Dokumentet kunne etter min oppfatning vært utformet av en profesjonell markedsfører med varekataloger som spesialitet.

Kvinnepanelet ble etablert av statsråd for likestilling Audun Lysbakken 1. februar i år. Panelet har vært bredt sammensatt, ifølge departementets presentasjon, og ledet av Loveleen Rihel Brenna. Departementet forteller på sine nettsider at Målet med kvinnepanelet (var) at det skulle bidra til debatt og modernisering av kjønnslikestillingen i Norge.

 Katalog

Som første punkt, etter innledning og innholdsfortegnelse, kommer katalogens antatte ”bestselger”:

Alenemoren. Nina orket ikke sloss mer. Hun sa opp deltidsjobben i klesbutikken og fikk seg en åtte-til-firejobb i en annen bransje. Nina var ufrivillig deltidsansatt i en kleskjede. Alenemoren var fortvilet over situasjonen. Hun jobbet 60 prosent deltid, men vaktene var fordelt slik at hun ikke kunne ha en jobb ved siden av – for å skaffe seg ei lønn å leve av. Til slutt ga hun opp å få orden på arbeidstiden. Hun sa opp og fikk seg ny jobb hos en rørgrossist. Nina skulle gjerne fortsatt i klesbransjen, men fulltidsstilling, normal arbeidstid og fri hver helg telte mer!

”Katalogpreget” gjelder også resten av innholdet, som spenner over en rekke områder hvor Kvinnepanelet mener at kvinner har det vanskelig. I hvert kapittel har rapporten forslag til tiltak, og etter en rask opptelling kan vi konstatere at forslagene teller 136 punkter.

Vi ser oss ikke i stand til å dekke alle saksområder i rapporten. Med utgangspunkt i alenemoren nevnt ovenfor skal jeg skal gå videre på rapportens drøfting av deltidsarbeid som et eksempel. Kvinnepanelets har sitt spesielle kvinneperspektiv på saken. Etter hvert har vi fått trening her på Maskulinist.no i å se en sak i et ”konkurrerende” mannsperspektiv. Etter en gjennomgang av spørsmålet om deltidsarbeid skal jeg kort kommentere hvordan barnefordeling og vold behandles i rapporten.

Deltidsarbeid som eksempel

Jeg er ikke uten forståelse for situasjonen til Nina, som beskrevet ovenfor. Kanskje burde hennes arbeidsgiver vært mer fleksibel, og kanskje det til og med ville vært lønnsomt for han (?) om han hadde gitt henne fulltids jobb med vakter som passet også for henne. Jeg vil ikke avvise Ninas kritikk. Men mitt spørsmål er: Hva vil Kvinnepanelet med dette? Kvinnepanelet henvender seg ikke til Ninas arbeidsgiver, men til statsråden for likestilling. Det må være meningen at han skal gjøre noe med problemet. Ja, litt lenger ned i rapporten kommer det: Retten til heltid og en lønn å kunne forsørge seg selv og sine barn på er et viktig likestillingskrav.. Rett til heltid må lovfestes.

OK, jeg forstår poenget. Men jeg mener det også finnes et annet poeng: Jo flere fornuftige ting man lovfester, jo mer risikerer vi at folks alminnelige fornuft tar ”ferie”. Ikke all ondskap og heller ikke all ”dumskap” kan forbys ved lov. Hvis Ninas arbeidsgiver er en notorisk utnytter, f eks, hva da? Hvis Nina med loven i hånd krever heltid og får det? Er da alt i orden? Kanskje, hvis arbeidsgiveren føyer seg pent etter loven. Men hvis han er en person som utnytter folk, økonomisk eller på annen måte, kan han finne andre måter å prøve seg på.

Det Nina risikerer å tape med den foreslåtte loven, er at andre krefter tar ”ferie” fra det alminnelige ansvar mennesker i mellom for å fremme rettferd og fornuftige forhold. Det kan konkret gjelde Ninas kolleger og det kan gjelde andre mennesker i Ninas nærhet, som normalt kunne hatt innflytelse på situasjonen. Også Nina selv kan bli svakere enn hun ellers ville vært. Hennes venner kunne kanskje støttet og oppmuntret henne, eller til og med henvendt seg til hennes arbeidsgiver, i en gitt situasjon. Med lovregulering av spørsmålet kan de nøye seg med å si: Gå til diskrimineringsombudet!

For Kvinnepanelet er ikke det sistnevnte noe problem. I rapporten foreslår de: Likestillings- og diskrimineringsombudets (LDOs) veilednings- og håndhevingskapasitet må styrkes på området kjønnsdiskriminering gjennom tilføring av økonomiske og menneske­lige ressurser.

Men mitt spørsmål er om vi ikke allerede er kommet ut på temmelig ”dypt vann” når det gjelder forholdet mellom offentlig ansvar for folks liv, og hva som faktisk blir resultatet. Gad vite hvor mange av Kvinnepanelets egne medlemmer som lever av å legge til rette for andres liv? Hva skjer med folks egne ”muskler”, og hva skjer med venners og kollegers evne og vilje til å ta ansvar når lover og ombud tar over mer og mer? Ninas kolleger har en tilgang på informasjon og innsikt i situasjonen som ingen utforstående byråkrat uten videre kan skaffe seg. Mange av livets problemer løses best av dem som naturlig er knyttet til problemet.

Nyttig informasjon, men …

Kvinnepanelets rapport inneholder nyttig informasjon. Men jeg anbefaler deg å lese med våkenhet for ikke automatisk å trekkes inn i deres virkelighetsbilde. Vi følger temaet deltidsarbeid videre og på side 10 står det:

42 prosent av sys­selsatte kvinner (ca 500.000 kvinner) jobber deltid. 13 prosent av sysselsatte menn (ca 173.000 menn) jobber deltid.

Det er altså langt flere deltidsarbeidende kvinner enn menn. Regner vi da automatisk med at dette er et problem for kvinner? I samme avsnitt heter det videre: Deltid er den viktigste grunnen til at kvinners årsinn­tekt i gjennomsnitt er 64 prosent av menns. Konklusjonen så langt må bli: Deltid er et kvinnefenomen og kvinner tjener knapt to tredeler av hva menn tjener!

Litt lenger ut i samme kapittel får vi imidlertid mer nyttig informasjon: … problemet har alle de som jobber deltid fordi de ikke får mer jobb/flere timer av sin arbeidsgiver (54.000).

Problemet er plutselig redusert til femtifire tusen! Det er ca en tidel av omfanget til det opprinnelige ”problemet”. Kanskje kan kvinners forhold til deltid i arbeidslivet nå reformuleres slik: Kvinner har det så bra at nær en halv million av dem ser seg råd til å jobbe redusert tid. Hvor mange av dem blir forresten ”deltidsforsørget” av en mann?

Kvinnene og likestillingsstatsråden burde kanskje også tenke over følgende: Hvis heltid skulle bli en rettighet, måtte denne retten gjelde alle de 500 000 kvinnene. Retten måtte også gjelde de 173 000 mennene som jobber deltid. Man må altså gi en ny rettighet til 673 000 mennesker for å hjelpe 54 000 av dem. Hvor mange av de 673 000 deltidsjobbene ville da forsvinne?

Dumt eller rått?

Er det slik at rett til heltid kunne være fornuftig, men at det likevel blir feil å lovfeste fordi da hjelper man de trengende litt for mye? Nei, jeg mener det er regelrett idioti å lovfeste rett til heltid med mindre man har som mål å innføre en fullstendig statsdirigert planøkonomi. Min høflige og detaljerte tilbakevisning ovenfor betyr ikke at jeg ser Kvinnepanelets forslag som noe i nærheten av rimelig. Høfligheten og detaljene viser bare at kvinners ”rett” til all slags fordeler er drevet så langt at man må ta argumentasjonen derfra. Faktisk opplever jeg at jeg over tid må starte argumentasjonen lenger og lenger fra der jeg selv står.

Tenk deg f eks en liten privat arbeidsgiver, for ham ville det betydd at han ikke ville ansette en på deltid hvis det var det han trengte, men isteden latt være å ansette. Med en rett til heltid som foreslått av Kvinnepanelet ” ville han måtte tenke følgende: Ansetter jeg en på 15 timer i uka, som jeg trenger, risikerer jeg at hun når som helst krever full stilling og det ville jeg ikke ha bruk for eller råd til. 

Feministisk ”ekstremisme” er dessverre blitt dagligdags.  Kvinnepanelets nestleder, den tidligere SU-lederen Kirsti Baugstø, har kanskje våte drømmer om en fullstendig statsdirigert planøkonomi, men dette har vært et mareritt for folket alle steder det har vært prøvd. Feminismen framstår som tett bundet opp mot antiliberale samfunnspolitiske holdninger.

Kjønnsrelatert?

Hvor kjønnsrelaterte er de innvendinger jeg har reist mot den foreslåtte retten til deltidsarbeid? Kvinnepanelet har fremmet forslaget fordi det store flertallet av deltidsansatte er kvinner. Fair enough. Men er min argumentasjon mot forslaget kjønnsrelatert eller bare allmennpolitisk?

Min argumentasjon framstår vel etter sitt innhold som allmennpolitisk. Men er diskusjonen likevel kjønnsrelatert? Det er ikke så lett å si hva som gjør en diskusjon kjønnsrelatert. Er det slik at dersom det ene kjønn engasjerer seg på én side i et spørsmål, så vil motargumentasjon fra en person med motsatt kjønn automatisk knyttes til hans kjønn? Eller er dette avhengig av den aktuelle saken? Er det noe underliggende i spørsmålet om deltidsarbeid som gjør dette til en sak for begge kjønn? Jeg mener å kunne ane at svaret på sistnevnte spørsmål er ja, men skal ikke komme nærmere inn på det her.

Uansett spørsmålet om underliggende forhold dreier vel dette seg mye om makten til å sette dagsorden. Her må det konstateres at kvinner ligger ”ti hestelengder” foran menn. Et kvinnepanel kan reise et nesten hvilken som helst spørsmål og få det definert som et kvinnespørsmål. Folk som engasjerer seg med motsatt standpunkt blir hengende litt i lufta, eller enda verre: på slep. Vi ser at det ene kjønns kjønnsperspektiv på en sak ikke automatisk åpner for en like klart kjønnsmessig deltakelse fra motsatt kjønn. Mennene er rett og slett ikke i posisjon. For vår del har vi imidlertid tatt til motmæle, og på Maskulinist.no gjør vi jo dette som menn og prinsipielt på menns vegne. Det naturlige ville vært om vi utdypet dette videre og gjorde det klart hvorfor vi som menn er i mot Kvinnepanelets forslag. Men i denne omgang må vi nøye oss med å notere dette som en framtidig oppgave.

Til slutt i vår drøfting av deltid skal vi vende tilbake til historien om Nina. I hennes tilfelle fant hun seg jo en heltidsjobb, selv uten hjelp fra noen lov! Men jobben var i rørleggerbransjen og ikke i klesbransjen, hvor hun helst ville jobbe. Nå går Kvinnepanelet neppe inn for at kvinner også skal ha rett å velge bransje. Men vi ser at det ikke skal mye til for at en historie om kvinners vansker antas å ha politisk appell.

”Gaven” til mennene

Det galante Mannspanelet brukte i sin tid (2008) en stor del av møtetiden sin på kvinners problemer. Dette reflekteres også i deres rapport. Hva gir kvinner tilbake på det området der menn virkelig står svakt, nemlig i forholdet til barn etter et samlivsbrudd? På side 16 finner vi:

Erfaringer fra rettspraksis og utviklingen etter ny barnelov viser at fedre som har tatt ut omsorgsper­misjon i barnets første tre leveår har større andel av omsorgen ved et eventuelt samlivsbrudd.

”Gaven” er altså å påpeke en automatikk som foreligger allerede i dag. Kvinnepanelet fremmer ingen forslag til endring av Barneloven i retning mer likestilt foreldreskap. Såkalt samværssabotasje, der kvinner i strid med lov og rett hindrer at barn og deres fedre møtes, er ikke nevnt.

Kvinnepanelet mener altså at den enkelte mann selv kan bedre sin stilling! Jo mer du tar av fødselspermisjonen, jo sterkere kommer du ut dersom samlivsbrudd skulle inntreffe. Jeg har to innvendinger mot dette resonnementet. Den ene er at erfaringsmessig (statistisk) sammenheng ikke er det samme som årsakssammenheng. Hvis menn i dag tar mer fødselspermisjon (for å sikre seg), vil kanskje noen kvinner reagere negativt, noe som kan få ytterligere negative konsekvenser. For det andre har den automatikken som Kvinnepanelet påpeker, også en negativ side. De menn som har vært mye sammen med barna sine, får riktig nok beholde mest, men de taper kanskje også mest. Tenk deg f eks at alle menn får sin stilling redusert til det halve ved samlivsbrudd. Da vil de mennene som beholder mest, også være de som taper mest.

Når det gjelder barnefordeling, er Kvinnepanelet ellers mest opptatt av å drøfte dette i sammenheng med menns vold. Rapporten inneholder en rekke drøftinger og tiltak omkring dette relativt sett marginale problemet. Jeg er redd dette fokuset bidrar til et skjevt bilde som kan svekke menns stilling i barnefordeling.

Menns vold mot kvinner

Helt kort skal jeg påpeke at hele to av rapportens seks kapitler dreier seg om menns vold mot kvinner. Som et korrektiv til denne vektleggingen, skal jeg referere til en tidligere artikkel på Maskulinist.no. Der har vi vist til forskning som forteller at ca 5 % av kvinnene opplever vold eller fare for vold som et problem. Videre er kvinners vold mot menn like utbredt som vold i motsatt retning, men her skal det tilføyes at volden mot kvinner i gjennomsnitt er grovere.

Too much?

Noen vil nok mene at Kvinnepanelets rapport viser hvor vanskelig kvinner fortsatt har det i Norge. Jeg vil si at noen kvinner er flinke til å framstille livets vansker som kjønnspolitiske problemer. Men om kvinner egentlig er tjent med dette, er en annen sak.

Det forekommer at også kvinner mener at kvinnekrav kan bli ”too much”. En kommentator som har vært inne på dette mer enn én gang, er Inger Anne Olsen i Aftenposten. Vi har før vist til hennes kommentar i forbindelse med loven mot sex-salg. Hennes syn på Kvinnepanelets rapport finner du her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.