Det er min oppfatning at barnevern må skilles fra barnefordeling, og i motsetning til barnefordeling har undertegnede ikke mye erfaring og jeg føler meg ikke særlig direkte berørt av barnevern. Men felles for barnevern og barnefordeling er at ”barnets beste” skal være det offentlige Norges grunnlag for all aktivitet. Bergens Tidende skriver onsdag om de to saksområdene under ett på lederplass, nettopp under overskriften ”Av hensyn til barna”.
Jeg mener det er på tide at prinsippet ”Barnets beste” modereres. Prinsippet følges allikevel ikke fullt ut i praksis. Jeg mener det ville være bedre for alle parter om vi fikk et mer moderat og ”ærlig” system som bekjente seg til flere verdier enn ”barnets beste”.
Aftenposten hadde den 27/4 en reportasje om barnevern. Vi møter barnevernsspørmålene fra fosterforeldrenes side. Tapre mennesker, vil jeg tro, som gjør en jobb for barn som i utgangspunktet ikke er deres. Men etter hvert kaller de barna for ”sine” – i anføringstegn. De mener det offentlige burde redusere de biologiske foreldrenes rolle. Helst ville de adoptere barna. De mener det ville være best for barna. Det er godt mulig at fosterforeldrene har rett. Jeg kan lett se for meg et mindretall biologiske foreldre som gjør mer skade enn gagn for sine egne barn, i sammenlikning med fosterforeldre som er villige til å overta. Men jeg mener vi ikke har rett til å la andre overta fullstendig, selv om det er best for barna. Vi må anerkjenne det biologiske foreldreskap. Det gjør vi jo også, men det må vi fortsette å gjøre, åpent, når barnevernet kommer inn. Det kunne etter min mening mildne voksenkonflikten mellom biologiske foreldre, fosterforeldre og barnevernet.
Tenk deg i en biologisk mor eller fars situasjon under barnevernets ”oppmerksomhet”. Barnevernet sier de er opptatt av barnets beste. Er du? Ja, men du har dine begrensninger. Alle har sine begrensninger, men dine er kanskje større eller ”verre”. I klare øyeblikk ser du dette, i alle fall til en viss grad. I et svært frittenkende øyeblikk kunne du kanskje til og med se at barnet ville vokse opp mer harmonisk og lykkelig med andre som far/mor. Likevel er det ditt barn. (Dessuten hender det at en vanskelig barndom skaper sterke, kreative mennesker.) Du er ikke villig til å gi fra deg barnet. I en slik situasjon kunne du ønske deg anerkjennelse av deg som far/mor. Da ville du ha noe å ”forhandle” ut fra. I stedet møter du et offentlig system som kjenner bare en verdi: barnets beste. Systemet forbeholder seg videre retten til å tvinge gjennom sitt syn på hva som er barnets beste. De hører på deg, selvsagt, men bare som ”vitne” ikke som ”eier” av barnet. Du kan ikke forhandle, for den retten du har, er bare retten til å påvirke andres syn på hva som er best.
I realiteten tar nok det offentlige hensyn utover barnets beste. Har ikke det offentlige ”selvtillit” nok til å erkjenne at det skjer? Andre hensyn er jo ikke urimelige! Vi går ikke til daglig rundt og vurderer om gitte foreldre er best eller ikke best for sine barn. Denne ”moderate” holdningen må fortsette, selv om foreldre kommer i større vansker.
Vi må ha hjerte til å se barn lide, og ikke bare det. Vi må ha hjerte til å se barn lide og åpent erkjenne at vi lar det skje, selv om vi med en gitt lov i hendene kunne hindre det. Paradoksalt kan vi da få et system som skaper mindre lidelse for både barn og voksne. I dag hisser de voksne hverandre opp i en enøyd verbal strid om ”barnets beste” med det offentlige som underliggende ”ene-eier” av alle barn i Norge.
Også trykket i Bergens Tidende 2/5-08
