”Barne-ekstremisme” dømt i Strasbourg

Den norske stat kan ikke gjøre hva som helst, heller ikke når den mener det er ”best for barn”. Dette er en konklusjon vi kan trekke av en fersk dom fra Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (4/10-07).

En Bergens-mann ble ved dom i Gulating lagmannsrett i 2002 nektet ethvert samvær med sine barn. Barnas mor hadde reist mistanke om seksuelt misbruk av barna. I dommen uttrykker Gulating seg slik: det er ”mye som kan tyde på at overgrep har funnet sted”. Men i neste setning: ”for sin avgjørelse (har retten) ikke funnet det nødvendig å gå nærmere inn på dette, eller å ta stilling til det”. Tankegangen synes å være: Vi har besluttet å ”for sikkerhets skyld” ta fra deg barna, vi trenger ikke konkludere i overgrep-spørsmålet.

Retten sier ikke hvordan den vurderer barnas tap av faren, i fall han er uskyldig. Men tapet synes ikke å ha veid særlig tungt. Jeg mener det må være en grov fornærmelse mot menn, og også mot kvinner, om man regner med at tap av én av foreldrene ikke gjør barn så mye. Dessverre er nok dette en vanlig holdning ved norske domstoler, og også i de ”barnefaglige” miljøer rettssystemet støtter seg på. I tillegg kommer følgende: Det er faktisk ingen bagatell å miste et barn! Bergens-mannen mistet begge sine to. Skal foreldrehensyn ignoreres? Hvordan ville du foretrekke å bli uskyldig dømt – 5 års fengsel eller 15 års avskjæring fra dine barn? Norsk barnefordeling kan karakteriseres som overlagt ”barne-ekstremisme”.

Gulating hadde ikke mer å anføre mot mannen i 2002 enn den nevnte mistanken. Reaksjonen fra Strasbourg, som kom for tre uker siden, er altså at dette holder ikke! Det er ikke akseptabelt å la anklager i seg selv spille med som bakgrunnsmusikk for å begrunne at foreldre avskjæres fra sine barn. Slikt går vesentlig ut over menn og deres barn, selv om det også kan ramme kvinner.

Den europeiske menneskerettsdomstolen

Bergens-mannen og hans to sønner, begge nær starten av tenårene, får nå forhåpentligvis mulighet for å ta igjen litt av det tapte. Andre menn i Norge kan ta Strasbourg-dommen som en oppmuntring til ikke å finne seg i alt. Foreldres rettigheter som individer, og ikke bare som par, utgjør et hull i vårt blikk for naturlige menneskerettigheter. Den europeiske menneskerettsdomstolen har så smått begynt å fylle dette hullet. Resten er opp til våkne menn og forstandige kvinner.

Artikkelen er også trykket i Bergens Tidende samme dag.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.