Voldtektsanklage avvist

I Tyskland har det i mer enn et år ver­sert en vold­tekts­sak for ret­ten. Saken har fått stor opp­merk­som­het for­di til­tal­te i saken, Jörg Kachelmann, er kjent fra TV. I dag mor­ges stod folk i kø i håp om å kom­me inn i retts­sa­len i Mannheim hvor dom skul­le avsies. Ikke minst var det man­ge menn som vil­le høre med egne ører om de lev­de i en retts­stat, eller om de når som helst kun­ne bli dømt for vold­tekt for­di en tid­li­ge­re kjæ­res­te, en nabo, en sek­re­tær eller kol­le­ga fin­ner det for godt å anmel­de. Grunnlaget for ankla­gen var nem­lig skritt for skritt blitt til­bake­vist i pro­ses­sens gang. En fri­fin­nel­se var ven­tet.

Etter dom­men, som alt­så falt i dag, kan menn i Tyskland trek­ke et ald­ri så lite let­tel­sens sukk, men de kan ikke slap­pe av, skal vi tro den libe­ra­le avi­sa Die Zeit. Der opp­sum­me­rer en kvin­ne­lig jour­na­list at akto­ra­tet har gjort ”alt” for å sann­syn­lig­gjø­re den angi­ve­lig for­nær­me­de kvin­nens påstan­der. Videre har dom­mer­ne mot­stre­ben­de fri­fun­net Kachelmann og i dom­men uttryk­kes tvil. Dette kal­les en ”annen­klas­ses fri­fin­nel­se”. At det tross alt ble en fri­fin­nel­se, beskri­ves som et resul­tat av Kachelmanns egen iher­di­ge (og kost­ba­re) for­svars­inn­sats, ikke som et resul­tat av rett­fer­dig dom­stol og objek­tiv påtale­myn­dig­het.

En mann­lig jour­na­list i den venstre­ori­en­ter­te avi­sa Tageszeitung har en annen fram­stil­ling. Han nøy­er seg med å fram­stil­le man­nens og kvin­nens ver­sjon. Ifølge kvin­nen tru­et man­nen hen­ne med kniv og til­tvang seg sam­leie. Dette skal ha skjedd da hun gjor­de for­hol­det slutt etter at hun fikk høre om man­nens diver­se side­sprang. Mannen sier at de had­de (fri­vil­lig) sex tid­lig den aktu­el­le kvel­den og at de sene­re krang­let, noe som før­te til at han gikk fra ste­det. Ellers refe­re­rer avi­sa dom­men uten kom­men­tar. Saken fram­står her som uopp­klart.

Reportasjen til Die Zeit

Reportasjen til Die Tageszeitung

Sett med norske øyne

For min del er jeg for­bløf­fet over den kvin­ne­li­ge Zeit-jour­na­lis­tens reso­lut­te opp­gjør med de bøl­ger av mis­tan­ke som synes å ha skyl­let over Kachelmann i mer enn et år. Noe lik­nen­de vil­le jeg ald­ri ven­te å fin­ne i en norsk avis, uan­sett sakens kon­kre­te inn­hold. Men, som i Norge, kan det vir­ke som at en kvin­ne­lig jour­na­list for­sva­rer menn og menns for­hold med stør­re lett­het enn om vi ten­ker oss at en mann prøv­de å for­sva­re eget kjønn. Det er et kjent para­doks fra det poli­tis­ke liv at venstre­si­den i posi­sjon med stør­re tro­ver­dig­het enn høyre­si­den kan gå til (nød­ven­di­ge) kon­ser­va­ti­ve skritt og vise ver­sa. Men når det gjel­der kjønn, synes det­te para­dok­set å nær­me seg det eks­tre­me. Menn kan ikke med tro­ver­dig­het frem­me menns inter­es­ser mot kvin­ners, og bare få prø­ver.

Av retts­li­ge detal­jer kan frem­he­ves at fler­tal­let av de medi­sins­ke sak­kyn­di­ge (her har det vært en omfat­ten­de bevis­før­sel) mener kvin­nen selv had­de påført seg ska­der. Men and­re sak­kyn­di­ge har ment noe annet. Jeg har ikke sett noen spør­re om den aktu­el­le kvin­nen bur­de ankla­ges for falsk anmel­del­se.

Hva kan gjøres med reelle voldtekter og hva kan gjøres med falske anklager?

Det er lett å snak­ke om ”vold­tat­te kvin­ner” og om ”vold­tat­te kvin­ner som ikke blir trodd”. Begge dis­se grup­pe­ne eksis­te­rer. Disse kvin­ne­ne for­tje­ner i utgangs­punk­tet all mulig sym­pa­ti og støt­te, slik menn som vold­tar, for­tje­ner straff. Vi vet bare ikke hvem dis­se er — før det evt er bevist.

Like lett kun­ne det vært å snak­ke om ”menn som er offer for fals­ke ankla­ger” og ”kvin­ner som står bak dis­se straff­ba­re hand­lin­ge­ne”. Også dis­se grup­pe­ne fin­nes, som abs­trak­te grup­per. Men det snak­kes bare sjel­den om dis­se og de ”mørke­tall” som hvi­ler over dem.

Menn er i utgangs­punk­tet fysisk ster­ke­re enn de fles­te kvin­ner. Men er opp­fat­nin­gen av den­ne for­skjel­len over­dre­vet i dag? For å kun­ne vold­ta er det vel ikke nok å være litt ster­ke­re? Man kan fore­stil­le seg at menn som vold­tar kla­rer å gjen­nom­føre sitt for­sett for­di de også vin­ner et psy­kisk over­tak. Kvinnen føler at hun vil tape, og gir opp. Mannen ven­ter at kvin­nen vil gi seg, og tren­ger bare stå på i kort tid. Er det slik? Men i det sosia­le og retts­li­ge spill er det kan­skje omvendt. Kvinnen ven­ter å bli trodd, og det blir hun kan­skje i utgangs­punk­tet? I affekt ”kli­ner” hun kan­skje til med en anmel­del­se, og etter det er det vans­ke­lig å trek­ke seg. Da kan det være let­te­re å tro på sine egne løg­ner! Sympati og støt­te til kvin­nen som den sva­ke part er i utgangs­punk­tet beret­ti­get. Men bare i utgangs­punk­tet. Hvis sam­fun­nets sym­pa­ti og retts­ve­se­nets opp­merk­som­het over­kom­pen­se­rer for en begren­set for­skjell, er den sva­ke blitt den ster­ke. Da er det på tide å snu.

Intimitet ikke ufarlig

Noe av det som gjør nær­het fint, er at man til­la­ter seg å være sår­bar, og kom­mer fra det med en god opp­le­vel­se.

Men er man sår­bar, kan man bli såret. I den aktu­el­le saken i Tyskland står det uimot­sagt, så vidt jeg vet, at Kachelmann had­de side­sprang som hans kjæ­res­te ikke viss­te om, og hun skal ha opp­fat­tet det­te som et svik som for­and­ret hen­nes liv. Parforhold med gjen­si­dig tro­skap (som kan omfat­te mer enn sek­su­ell tro­skap, f eks øko­no­misk) er en insti­tu­sjon som verd­set­tes av man­ge og som bør kun­ne respek­te­res av alle. Denne form for par­for­hold eksis­te­rer som en sam­funns­mes­sig insti­tu­sjon der­som omver­de­nen aner­kjen­ner for­hol­det og rea­ge­rer på løfte­brudd. Jeg mener de for­tje­ner støt­te og sym­pa­ti som blir sve­ket i et slikt par­for­hold. Den som svi­ker er en svi­ker.

Men hvem har sve­ket? I noen til­fel­ler er det lett å si. I and­re til­fel­ler er det vans­ke­lig, selv for nære ven­ner. Det er ikke all­tid den som bry­ter som har sve­ket. Å skaf­fe seg en part­ner på si, er etter min opp­fat­ning en dår­lig måte å løse et pro­blem som man­gel­full sex på. Men der­som den and­re ikke bidrar til å løse pro­ble­met, har hun/han også et ansvar. Men uan­sett er det­te pri­va­te spørs­mål i den betyd­ning at retts­ve­se­net ikke kan ta stil­ling. Et par­for­holds karak­ter, for­vent­nin­gers beret­ti­gel­se og spørs­mål om svik må avgjø­res av part­ner­ne selv og de men­nes­ker som til­hø­rer deres pri­vat­sfæ­re. Bare prin­sip­pe­ne kan dis­ku­te­res og tas stil­ling til offent­lig.

Det må der­for ikke stil­les for sto­re for­vent­nin­ger til hva dom­sto­le­ne kan gjø­re. Lovgiveren bør hol­de reg­ler for pri­vat­li­vet på et mini­mum. Voldtekt er og må uan­sett være straff­bart. Og når det gjel­der falsk anmel­del­se, må det være et greit utgangs­punkt at falsk anmel­del­se er like alvor­lig som den for­bry­tel­sen anmel­del­sen gjel­der. Og alle bør hus­ke at beg­ge deler kan være vans­ke­lig å bevi­se.

Tilbake til spørs­må­let om inti­mi­tet, så fin­nes det ingen måte den enkel­te kan sik­re seg på. Skal du opp­le­ve nær­het, må du ta risi­ko.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.