VALLA-YSSEN-SAKEN: Kvinne forsvarer maskulinitet

Hva er mas­ku­li­ni­tet? Blant annet kan vi si at hie­rar­ki er mas­ku­lint.

Et nok­så dis­ku­ta­belt eksem­pel på at kvin­ner for­sva­rer noe mas­ku­lint blir da tid­li­ge­re LO-leder Gerd-Liv Vallas hånd­te­ring av Yssen-saken. Valla kan sies å ha for­svart hie­rar­ki­et og nød­ven­dig­he­ten av tøf­fe tak på top­pe­ne i arbeids- og orga­ni­sa­sjons­liv. Men spørs­må­let er selv­sagt om hun har gjort det­te på en måte som er ufor­svar­lig og til og med ulov­lig. Granskningsutvalget kon­klu­de­rer med et klart ja. Yssen har på sin side klart det tvil­som­me mes­ter­styk­ke å beva­re “dyden” som arbeids­ta­ker og mobbe­of­fer helt opp til det stats­sek­re­tær­nivå hun fak­tisk job­bet på. I offent­lig­he­ten kan det være let­te­re for kvin­ner enn for menn å for­sva­re et mas­ku­lint prin­sipp som hie­rar­ki (og tøff­het), even­tu­elt for­di kvin­ner ikke så lett mis­ten­kes for å bru­ke det­te ego­is­tisk. Dette er et para­doks.

At Valle til slutt tap­te, viser at også for kvin­ner er det gren­ser. Ville en mann­lig leder i sam­me stil­ling i det hele tatt prøvd, f eks å for­sva­re seg mot de førs­te ankla­ge­ne fra Yssen med fort­satt tøff­het, slik Valla gjor­de? Tore Lindholdt støt­tet for­res­ten Valla (før gransk­nings­ut­val­get). Menn fin­nes også på banen!

Granskingsutvalgets rap­port er hem­me­lig, med unn­tak av sam­men­dra­get. Vi har lest sam­men­dra­get og fin­ner det umu­lig bare ut fra bare det­te å ta selv­sten­dig stil­ling til den kon­kre­te saken. Men vi vil benyt­te anled­nin­gen til å stil­le et mer all­ment spørs­mål, nem­lig om det er blitt for­kjørs­rett for “opp­le­vel­ser”?

Yssens opp­le­vel­ser fram­stil­les i gransk­nings­ut­val­gets sam­men­drag som de rene fak­ta. Dette er strengt tatt ikke hold­bart. Skriver man f eks at “Yssen opp­lev­de seg tra­kas­sert”, sier man noe man ikke kan vite. Men det man mener å si er kan­skje at Yssen for­tel­ler at hun opp­lev­de seg tra­kas­sert. Dette er etter vår opp­fat­ning en for­skjell, og ikke nød­ven­dig­vis flise­spik­ke­ri. På den ene siden skal vi ha respekt for at opp­le­vel­ser har sin egen eksis­tens, og kan være for­skjel­lig fra per­son til per­son ut fra en og sam­me hen­del­se. Men på den annen side er alt­så and­res opp­le­vel­ser noe vi ald­ri har direk­te til­gang på, slik vi har til­gang på ting i den ytre ver­den.

Siden jeg vil reg­ne opp­le­vel­ser som sub­jek­tivt og femi­nint (og objek­ti­vi­tet som mas­ku­lint), inter­es­se­rer det­te en mas­ku­li­nist.

Man kan vide­re spør­re om folk vel­ger sine opp­le­vel­ser, til en viss grad, og om de der­med også har et ansvar for dem. I utgangs­punk­tet er det natur­lig­vis noe flyk­tig over opp­le­vel­ser, også ens egne. Mye kan etter vår mening tyde på at opp­le­vel­ser og annen sub­jek­ti­vi­tet er i ferd med å få en far­lig sterk stil­ling i sam­funns­kul­tu­ren — den rene for­kjørs­rett, og uten avklart ansvar for “sjå­fø­ren”.

Granskningsutvalget pre­si­se­rer at opp­levd tra­kas­se­ring ikke er nok til at tra­kas­se­ring fore­lig­ger. Eventuell tra­kas­se­ring må også påvi­ses på annen måte. Vi vil si: Det skul­le bare mang­le! Men den­ne pre­si­se­rin­gen opp­he­ver ikke beho­vet for å kri­ti­se­re grans­kings­ut­valg for å ha fram­stilt påståt­te opp­le­vel­ser som om de var kon­sta­ter­te fak­ta.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.