Seierherrene og -damene

Kulturminister Hadia Tajik har fått kri­tikk fra jour­na­list og for­fat­ter Jon Hustad. Sistnevnte påstår at kul­tur­mi­nis­te­ren sva­rer bare skole­flinkt på spørs­må­let om hva norsk kul­tur er. For min del mener jeg at Tajik er blant vår tids sei­er­her­rer, eller skal vi si -damer. Hun er blant dem som synes å ha fått et sam­funn på sine pre­mis­ser, og kan nyte resul­ta­tet. Jeg sik­ter her til begre­pet sei­er­her­re slik det fram­står i Roy Jacobsens kri­ti­ker­ros­te roman fra 1990 med tit­te­len “Seierherrene”. Bokas høyde­punkt er et kapp­løp mel­lom ung­dom­mer som fin­ner sted på et ferie­sted med til­knyt­ning til arbei­der­be­ve­gel­sen en gang på 1960-tal­let. Historiens helt, en gutt på 12–13 år, kom­mer først i mål. Han er lyk­ke­lig, men så  duk­ker det opp en ny regel som han ikke viss­te om: det gjel­der ikke len­ger å kom­me først i mål, men å opp­nå ideal­tid.

En vari­ant av ideal­tid er at det gjel­der å kom­me nær­mest mulig gjen­nom­snit­tet. Jeg mener Tajik er gans­ke nær gjen­nom­snit­tet når hun sva­rer på spørs­må­let om hva som er kul­tu­ren i Norge ved å si at kul­tu­ren er i end­ring. Hun er vide­re på gjen­nom­snit­te­lig uni­ver­si­tets­nivå når hun skil­ler mel­lom det antro­po­lo­gis­ke begre­pet sam­funn­kul­tur og kul­tur slik det fram­står gjen­nom kunst og kul­tur­in­sti­tu­sjo­ner. Hun påstår at Hustad gjør en “tanke­feil” når han ikke ret­ter seg etter det­te skil­let (Aftenposten 2/1), og mener hun må slip­pe å sva­re for sam­funns­kul­tu­ren. Det kan imid­ler­tid påvi­ses ikke bare et skil­le, men også en sam­men­heng mel­lom sam­funns­kul­tur og kul­tur defi­nert som kunst­ut­trykk mv. Så sant kuns­ten lever, tar den nett­opp opp aktu­el­le spørs­mål i sam­fun­net og der­med sam­funns­kul­tu­ren. Boka Seierherrene er et eksem­pel på det­te, sågar et inter­es­sant eksem­pel, vil jeg hev­de. Tittelen, og det nevn­te kapp­lø­pet, drei­er seg selv­føl­ge­lig ikke pri­mært om idrett, men om sosial­de­mo­kra­ti­et i Norge.

Om det nors­ke sam­fun­net har utvik­let seg til et kapp­løp om å kom­me nær­mest midt­en, er det­te et pro­blem som både kunst­ne­re og kul­tur­in­sti­tu­sjo­ner, her­under kul­tur­mi­nis­te­ri­et, etter min opp­fat­ning med for­del kun­ne for­hol­de seg aktivt til, også etter at Jacobsens roman er skre­vet. Det vik­tigs­te i en kul­tur er ikke f eks mat­va­ner, men det som fin­nes i dyb­den. Av våre ver­di­er og fore­stil­lin­ger er noen bare halvt for­stått og kna­pt beviss­te. Man må kan­skje være over gjen­nom­snit­tet i inn­sikt eller inn­le­vel­se for å kun­ne bidra med noe i for­hold til dis­se. Et sam­funn som kon­sen­tre­rer seg om midt­en, er imid­ler­tid ikke redd for å mis­te ver­ken det som er over gjen­nom­snit­tet eller det som måt­te fin­nes dyb­den. Innvandrere til et slikt sam­funn kan trygt gå gjen­nom tol­len på grønt, uan­sett hva de har i baga­sjen.

Kultur hen­ger vide­re sam­men med kjønn. Få ting er vik­ti­ge­re i en kul­tur enn hva den gjør med kjønn, og få ting er vik­ti­ge­re for hva kjønn blir til, enn hva kul­tu­ren gjør med det­te. Hvis 90 % av kvin­ne­ne i Norge og en tre­del av men­ne­ne går på ideal­tid, utgjør de til sam­men et fler­tall på to tre­de­ler (det er fle­re kvin­ner enn menn). Disse føler kan­skje de har rett til å bestem­me spille­reg­le­ne. De kan også fin­ne en slags støt­te i grunn­lo­ven som sier at den kan for­and­res med to tre­dels fler­tall. Men sam­me sted står det at man ikke kan end­re kon­sti­tu­sjo­nens ånd. Hva men­te men­ne­ne på Eidsvoll med det? Spørsmålet kan også stil­les slik: Finnes det, også for et to tre­dels fler­tall, noen høy­ere auto­ri­tet som et slikt fler­tall må for­hol­de seg til?

Les også: Middelklassens menn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.