”Likestilt foreldreskap”

Barneloven er endret. Den 31. mars 2017 gjorde Stortinget lovvedtak i overensstemmelse med forslag fra statsråd Solveig Horne i Prop 161 L (2016-2017) med tittel som ovenfor.

Endringene er omtalt tidligere på dette nettsted. I korthet er her uttrykt at lovendringene, både hver for seg og samlet, er av minimal betydning for å rette opp den elendighet som barneloven opprettholder for alt for mange barn og foreldre – først og fremst fedre – i Norge. Lovendringene settes for øvrig som normalt i kraft først noe senere.

Nesten 4 år og en svær byråkratisk ressursinnsats (dvs produksjon av ordgyteri) har medgått til denne kvasireformen. (Ikke rart at H-Frp-regjeringen heller ikke innfrir på løftet om å redusere byråkratiet.)

Likevel har enkelte mektige aktører brust kraftig med fjærene i sin kamp mot noen av endringene, fordi disse i det minste antyder en bevegelse i retning av likestilling og bedring av fedres rettslige posisjoner. I Stortinget fikk denne reaksjonære falanksen aktiv støtte av ett parti. Vi holder det foreløpig hemmelig hvilket dette er.

Nedenfor følger en samlet gjengivelse og korte kommentarer til de enkelte lovendringene.

• § 30 første ledd skal lyde:

Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Har foreldra sams foreldreansvar, skal dei ta avgjerdene saman. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.

Kommentar: Det eneste nye er den tredje setningen. Den innebærer ingen juridisk realitetsendring, men er en OK påminnelse om hva som gjelder.

Hvem har foreldreansvaret?

• § 35 skal lyde:

§ 35. Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte

Foreldre som ikkje er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn. Dersom foreldra ikkje bur saman, og mora ønskjer foreldreansvaret aleine, kan ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan eitt år frå farskapen vart fastsett. Tilsvarande gjeld der faren ikkje ønskjer sams foreldreansvar. Når ein av foreldra har gjeve slik melding, får mora foreldreansvaret aleine.

For sambuande foreldre som flyttar frå kvarandre, gjeld reglane i § 34 andre leddet tilsvarande.

Kommentar: Her innføres som et nytt utgangspunkt at foreldrene har foreldreansvar sammen også om de ikke bor sammen ved fødselen. Høres bra ut. Men det er bare for mor å gi melding til folkeregisteret innen et år etter fødselen, så får hun foreldreansvaret alene – uten videre. Barneombudet og Aleneforeldreforeningen var likevel mot lovforslaget. De fikk følge av ett parti på Stortinget.

• § 47 skal lyde:

§ 47. Rett til opplysningar om barnet

Foreldre som har foreldreansvar, har rett til opplysningar om barnet når dei bed om det. Har den eine av foreldra foreldreansvaret aleine, skal denne gje den andre opplysningar om barnet når det blir bede om det. Den andre har også rett til å få opplysningar om barnet frå barnehage, skule, helse- og sosialvesen og politi, om ikkje teieplikta gjeld andsynes foreldra. Slike opplysningar kan nektast gjeve dersom det kan vere til skade for barnet.

Avslag på krav om opplysningar etter første stykket tredje punktum kan påklagast til fylkesmannen. Foreldre med foreldreansvar har tilsvarande klagerett. Reglane i forvaltningslova kapittel VI gjeld så langt dei høver, jamvel om avslaget er gjeve av private.

I særlege høve kan fylkesmannen avgjere at den som ikkje har foreldreansvaret, skal tape opplysningsretten etter paragrafen her.

Kommentar: Endringen tydeliggjør ifølge stortingskomiteen at foreldre med felles foreldreansvar har lik rett til å få opplysninger om barnet fra offentlige instanser. Jeg kan imidlertid ikke se noen realitetsendring fra den någjeldende paragrafen.

• § 30 fjerde ledd skal lyde:

Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i vergemålsloven.

Kommentar: Rent språklig endring.

Hva skjer ved samlivsbrudd?

• § 36 første ledd skal lyde:

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Kommentar: Som vi husker, vakte dette forslaget utrolig mye motstand, derunder fra Bufdir og Barneombudet. Sistnevnte la for dagen et voldsomt engasjement i kampen mot at avtale om delt bosted overhodet skulle nevnes, og i hvert fall ikke nevnes først, i lovteksten. Dette til tross for at dette rent juridisk ikke innebærer noen endring i det hele tatt. Også Forskergruppe for barnerett ved UiT og Stiftelsen Kirkens Familievern var på Ombudets linje. Ett parti på Stortinget fulgte dem.

Vi minner om at § 36, 2. ledd – som for praktiske formål stort sett forbyr retten å idømme delt bosted – ikke på noe tidspunkt ble reist som kandidat til å endres fra departementets side. Medieskriving og lobbying overfor stortingskomiteen i dette spørsmålet falt, kan vi konstatere, på stengrunn.

• § 42 a skal lyde:

§ 42 a. Varsel og mekling før flytting

Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga.

Er ikkje foreldra samde om flytting, må den av foreldra som vil flytte med barnet krevje mekling etter § 51.

Kommentar: Den frie flytteretten innenlands  er et av de viktigste rettslige instrumenter for de ”bostedsforeldre” som prioriterer ned barnets behov for kontakt med begge sine foreldre, eller som rette og slett har som hensikt å marginalisere den andre (nesten alltid far). Lovendringen gjør ikke annet enn å utvide varslingsplikten deres fra 6 uker til 3 måneder, samt innføre en plikt til å be om mekling.  Men det innføres ingen sanksjoner ved brudd på disse plikter. Det vil si at den som blåser dem en lang marsj og bare flytter, fortsatt sannsynligvis vil beholde omsorgen ut fra hensynet til ”barnets beste” (status quo-prinsippet).  Det finnes likevel et aldri så lite signal om at dette kan møte større rettslig motbør enn før i den nye § 64, andre ledd, se nedenfor.

Om varslingsplikten overholdes og mekling gjennomføres, er det som regel lite far har å stille opp med. Han kan fortsatt overkjøres uansett hva han har å anføre. Man kan også merke seg at bestemmelsen ikke på noen måte begrenser de mødre som bare bryter opp fra et samliv og tar med seg barnet, kanskje ved å etterlate en kort beskjed til far om at ”det er slutt, jeg reiser med barnet”. Dette er hva ”Harald” opplever i Camilla Pettersens brennferske bok ”Samværssabotasje”. I det tilfellet forelå det verken noen ”avtale” eller ”avgjerd” om samvær.

• § 51 skal lyde:

§ 51. Kven skal møte til mekling

Foreldre med felles barn under 16 år må møte til mekling før det vert reist sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kvar barnet skal bu fast eller om samvær.

Gifte foreldre med felles barn under 16 år må for å få separasjonsløyve eller skilsmisseløyve etter ekteskapslova §§ 20 og 22, ha møtt til mekling på familievernkontor eller hos annan godkjend meklar jf. ekteskapslova § 26.

Sambuarar med felles barn under 16 år skal ved samlivsbrot møte til mekling.

Foreldre som ikkje er samde om at barnet skal flytte, må møte til mekling.

Departementet kan gje forskrifter om mekling, også om unntak frå møteplikta i særlege høve.

Kommentar: Det nye her er tredje avsnitt (ledd), jf § 42 a siste ledd som er kommentert foran.

• § 64 andre ledd nytt femte punktum skal lyde:

Dersom ein av foreldra har flytta med barnet utan at foreldra var samde, kan den andre av foreldra reise ny sak for retten.

Kommentar: Gjeninnføring av en regel som har stått i loven tidligere. Noen egentlig rettslig endring er det ikke, men gjeninnføringen skal tolkes – og brukes – som et styrket lovgiversignal om at det ikke er greit å egenmektig flytte med barnet.

Samværssabotasje

• § 65 skal lyde:

§ 65. Tvangsfullføring

For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminnelege verneting. Reglane i § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.

Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.

Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.

For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.

Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.

Kommentar: Dette er endringene som handler om den åpenlyse samværssabotasje. Det er en god del redaksjonelle og noen substansielle endringer, alle bare flikking på någjeldende system og av begrenset rettslig betydning. Det viktigste å merke seg er at det ikke innføres adgang til å hente barnet ved samværssabotasje, og at det stadig er straffritt å sabotere samvær. I praksis er det utallige muligheter samvær kan saboteres på uten konsekvenser (påskudd om at barnet er ”syk”, at barnet ikke vil til samvær osv.) Bot er eneste tvangsmiddel, og det er uten verdi, dvs det blir ikke fastsatt eller inndrevet, der mor ikke har inntekter (enda et insentiv til ikke å jobbe). ”Umulighetskriteriet” er nå skrevet inn i lovteksten og gjør det helt klart for verstingene at det bare er å drive tilstrekkelig effektiv foreldrefiendtliggjøring for at samværssabotasje er bankers også rettslig. Rettens mulighet til å gjøre praktiske endringer i samværsordningen (nest siste ledd) får neppe stor betydning, i hvert fall ikke der det er viljen det skorter på.

• Ny § 65 a skal lyde:

§ 65 a. Bruk av sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta i saker om tvangsfullføring

Før retten tek avgjerd om tvangsfullføring, kan den oppnemne ein sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta for å mekle eller ha samtalar med foreldra. Føremålet med meklinga eller samtalane er å få foreldra til å oppfylle pliktane sine frivillig. Retten kan fastsetje eit mandat for utføring av oppdraget.

Retten skal setje ein frist for utføringa av oppdraget, normalt ikkje lenger enn to veker etter oppnemninga. Fristen kan forlengjast om retten meiner ei frivillig løysing mellom foreldra er mogeleg om meklinga eller samtalane held fram.

Den som har fått oppdrag etter første leddet, skal innan fristen levere ei utgreiing med opplysningar om kva for tiltak som er sette i verk mv. Opplysningar om andre vesentlege omstende for saka skal gå fram av utgreiinga.

I saker om tvangsfullføring gjeld § 61 første leddet nr. 3 tilsvarande.

Kommentar: Enda flere jobber for et kvinnedominert fagmiljø.

Stortingsbehandlingen

Det var KrFs Geir Jørgen Bekkevold i komiteen som syntes det gikk for langt å skrive inn delt omsorg som mulig avtalealternativ i loven. Ved voteringen i Stortinget fikk hans syn støtte av SVs og Sps representanter foruten KrF. Så da vet vi hvor vi har disse tre partiene: I lomma på de mest inngrodde og ytterliggående kvinnekjemperne.

For øvrig ble nedenstående 9 henstillinger til Regjeringen vedtatt. Om disse er å si at de i hvert fall til dels vitner om at den innsats som ble gjort fra fedre-organisasjoner og liknende miljøer for å få frem sitt budskap, ikke bare møtte døve ører:

1. Stortinget ber regjeringen etablere rutiner som sikrer at vordende foreldre som ikke bor sammen når de får barn, får god informasjon om hvilke rettigheter og plikter de har som foreldre, inkludert informasjon om mulighetene for å melde fra dersom man ikke ønsker felles foreldreansvar.
2. Stortinget ber regjeringen etablere rutiner som sikrer at både mor og far får informasjon om barns tilknytningsbehov (spesielt de tre første leveårene), og om hvordan de best mulig kan tilrettelegge for og møte barnas behov når foreldrene ikke bor sammen.
3. Stortinget ber regjeringen sørge for at det finnes statistikk over omfanget av fødsler der far oppgis som ukjent, og utviklingen av dette etter lovendringen.
4. Stortinget ber regjerningen evaluere felles foreldreansvar fra fødsel, etter at loven har virket tre år.
5. Stortinget ber regjeringen utarbeide retningslinjer som sikrer likere innholdsmessig praksis for mekling og rådgivning etter samlivsbrudd der barn er involvert.
6. Stortinget ber regjeringen sørge for mer forskning på hvordan barn påvirkes av ulike former for bostedsordninger etter en reorganisering av familien.
7. Stortinget ber regjeringen initiere en gjennomgang av dommer avsagt i barnefordelingssaker, for å finne svar på i hvilken grad fedre ikke når frem i rettssystemet og om det er grunn til å senke terskelen for å sende foreldre tilbake til mekling.
8. Stortinget ber regjeringen gjennomgå de økonomiske ordningene som gjelder når foreldre ikke bor sammen, og vurdere endringer som kan ivareta hensynet til aleneforeldres økonomi, men samtidig hindre at økonomi er en avgjørende faktor når avgjørelser om barns bosted blir tatt.
9. Stortinget ber regjeringen gå gjennom de økonomiske støtteordningene for aleneforsørgere og vurdere endringer som fjerner økonomiske insentiver til å velge bort delt bosted. (Denne anmodningen ble vedtatt mot stemmene til KrF (minus 1), SV og Sp.)

I Stortinget ble det også fremmet følgende interessante forslag til vedtak fra Arbeiderpartiet:

«Stortinget ber regjeringen utrede alternative tvisteløsningsordninger ved samlivsbrudd der barn er involvert, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Dette fikk støtte fra Morten Ørsal Johansen fra Frp og fra MDG, foruten Ap, men ble altså nedstemt.