Magnus Lindholm leverer i Aftenposten 27. januar et skarpt angrep på Darwins verk ”The Descent of Man, and Selection in relation to sex” (1871). Denne boka framstår, i Lindholms utlegning, som intet annet enn et reaksjonært politisk skriftstykke som hører historiens søppelbøtte til, og som må vurderes på en helt annen måte enn Darwins utviklingslære.
Dette kunne ikke vært mer feil. Boka er et omfattende naturvitenskapelig verk i forlengelsen av Artenes opprinnelse. Læren om utvikling gjennom naturlig utvalg anvendes her på menneskene, i tillegg til at det utvikles en generell teori om seksuell seleksjon. At dette er sprengstoff i vår egen tid, illustreres ved påstanden om at Darwin i boka ”forfekter et kvinnesyn, som vi i dag bare må le av.” Vitenskapelig sett er et slikt ideologisk basert angrep på Darwin like uinteressant som, og beslektet med, å avvise utviklingslæren fordi den strider mot skapelsesberetningen.
”Kvinnesynet” kan like gjerne, eller like lite treffende, betegnes som ”mannesynet”, som når Darwin skriver: “Man is the rival of other men; he delights in competition, and this leads to ambition which passes too easily into selfishness. These latter qualities seem to be his natural and unfortunate birthright.” Boka er aldri utgitt av noen norsk forlegger. Tilfeldig? Neppe. Den kan imidlertid leses her.
Teorien om seksuell seleksjon er basert på at det skjer en kamp mellom individer av samme kjønn, vanligvis hannene, om tilgang til det annet kjønn. Dette driver en evolusjonær prosess som fører til biologisk overleverte forskjeller mellom kjønnene (sekundære kjønnskjennetegn), også hos mennesker. Innsikten i kjønnsforskjellene har økt, men Darwins teori (eller ”enkle premisser” iflg ML) har vært grunnmuren for senere utvikling av biologifaget. En av de utvilsomme og markante kjønnsforskjellene som følger av den seksuelle seleksjon, er at det er langt større variasjonsbredde innen den mannlige befolkning enn i den kvinnelige. Dette er det bortimot tabu å ta opp i dag. Vi ser at også blant de som i disse dager står opp for å forsvare og forklare Darwin og evolusjonslæren, underkommuniseres dette. Ikke så rart kanskje, for dette kan det koste en akademiske karriere å si høyt.
Et eksempel er Larry Summers, nå Obamas økonomiske topprådgiver, som ble presset fra sin stilling som president ved Harvard-universitetet, fordi han antydet at det at kvinner gjorde seg mindre gjeldende enn menn på toppnivå innen blant annet matematikk og vitenskap delvis kunne ha sin forklaring i biologiske kjønnsforskjeller.
De biologiske kjønnsforskjellers realitet betyr selvsagt ikke at forholdet mellom kjønnene ikke også i høy grad avhenger av politiske, sosiale og kulturelle forhold. Det er ikke i manglende erkjennelse av dette at skoen trykker hos oss. På det politiske plan har naturfagene svært lite gjennomslag i kjønns-spørsmål. Rådende holdninger tenderer til å fornekte betydningen av biologiske forskjeller og hevder at alt er et spørsmål om kultur. Dette er en ekstrem tilnærming, som fører til skadelige konsekvenser. For eksempel at alle kjønnsforskjeller i for eksempel yrkesvalg ses som utslag av diskriminering, som forsøkes bekjempet politisk. For eksempel at det innføres en ekteskaps- og barnelovsreform som bygger på at om det er far eller mor, eller to av det ene, er ett fett for barnet, begge kjønn kan fylle samme rollen. For eksempel at diskusjonen om delingen av fødselspermisjonen mellom mor og far føres som om det ikke var biologiske forskjeller av betydning for hvem av foreldrene som normalt er viktigst for barnet det første leveåret.
Lindholm framstår med yrkestittel av biolog, men opptrer mer som en typisk representant for den på samfunnsplan dominerende anti-biologiske tendens. Det hadde vært å ønske at mer representative utøvere av naturfagene sto sterkere fram i den løpende politiske debatt.
