Et fjols er en mann som ikke vet å ta livets alvor inn over seg når dette er på sin plass. Enhver kan komme i skade for å opptre fjollete, men den som tyr til denne væremåten ofte, eller som endog gjør dette til en foretrukken væremåte, er for et fjols å regne.
Å opptre som et fjols kan være «smittsomt». En hel gruppe menn kan havne i denne tilstanden hvis de står overfor en utfordring som de ikke klarer å forholde seg til og ikke klarer å angripe. Det kan prege et helt miljø på en grunnleggende måte, kanskje fordi disse mennene rett og slett ikke har bestemt seg for å være menn.
Hvis du kjenner deg igjen i dette, ikke fortvil. Du er nå på Maskulinistisk arkiv, og det er håp for deg.
Fjollete opptreden er kanskje bare en uvane som du etter hvert kan legge av deg. Men hvis det stikker dypere, må du jobbe med saken. Sjekk i første omgang dine omgivelser. Er dine venner også fjols? I så fall må du vurdere om du bør søke å skaffe deg nye venner. Du må ikke nødvendigvis oppgi dine gamle venner av den grunn, men du må prøve å dempe den fjollete opptredenen i miljøet. Kanskje vil enkelte være takknemlige for det. Men du må også være forberedt på motreaksjoner. Let først etter situasjoner der avstanden mellom det å forholde seg ordentlig til et spørsmål og det å forholde seg fjollete ikke er stor. Et ikke alt for seriøst tema, som f eks sport, kan være velegnet. Hvis en av dine venner gir en fjollete kommentar til en fotballkamp, gi med fast stemme en ordentlig kommentar. Kanskje får du følge av en annen som også er lei av å være fjollete, og kanskje vil stemningen snu seg.
Som man ser ovenfor, henger det å vokse ut av en væremåte som fjols sammen med andre ting. Det gjelder for det første å forstå at alvor finnes. Å gjøre den fjollete væremåten til et forlatt stadium henger sammen med å finne sitt ansvar og sin oppgave i livet.
Det gjelder å kunne skille mellom humor som er fjollete og annen humor. Humor står i sin alminnelighet ikke i noen grunnleggende motsetning til alvor, tvert imot. Den som har forstått livets alvor og sitt eget ansvar, for ham er veien kort til å kunne le av det meste.
AB
Vi vil sette ekstra pris på en tilbakemelding på denne artikkelen. Bruk kommentarfeltet eller skriv til: redaksjon AT maskulinist.no. Vi behandler henvendelser på e-post konfidensielt hvis du ønsker det.
Jeg definerer meg selv.
Først vil jeg nevne at jeg ikke er Feminist men opptatt av å fremme likestilling som sådan. Det betyr også at jeg ikke ønsker å ta direkte stilling til ensrettende definisjoner på identiteter som kvinner og menn eventuelt inntar. Men, ser de åpenbare forskjellene fra vår biologiske natur som muligheter til å skille mellom kvinner og menn. Da dette gir forskjellige utgangspunkt for kjønn og identitet.
Fjols.
Ideer som «fjols» bygger på en retorisk fundamentert ide om at det finnes Alfahanner. Vel, da finnes det Alfakvinner også. Så ideen med en stereotyp manns-relatert fysisk og sosialt dominant mannsfigur som det optimale maskuline, er jeg personlig i mot. At det å le fjollete da er å undergrave maskulinitet mener jeg setter maskulinitet inn i et snevert bilde av hva det betyr å være mann. Det skaper ideen om at det å konkurrere er representativt for maskulinitet og samarbeide er representativt med feminitet.
* Den sterke mann er seriøs og får alle andre til å underkaste seg.
* Den følsomme kvinnen må på grunn av sin natur samarbeide for å få makt.
Da vi kan argumentere for at de to siste settingene kan forsvares som en realitet, kan vi se av historien at sterke maskuline ledere har blitt kastet av tronen. Av menn som har blitt lei av Alfahannen og hans dominans. Alt sett i ett kan mye gjøres i det skjulte av en tilsynelatende svakere mann. Uansett lover og regler som volds monopol og æres koder. Da er makt, makt uansett form eller definisjoner.
Fjols er da å definere alle menn, som ikke strever etter den fundamentale seriøse mannen, som en mann som underkaster seg feministen. Ideen om Fjols blir å gjøre det samme som feministen. Latterliggjøre de fleste menn som ofre. Ingen er Alfahannen i alle sammenhenger.
Selv regner jeg meg ikke som Alfahann, men i Norge er ideen om Alfahann sterkt rotfestet hos mange menn, bevist eller ubevist. Det tar meg alltid tid å vinne deres respekt, men jeg vinner den alltid over tid. Da jeg viser dem at jeg ikke trenger å bruse med fjærene. Du ville sikkert si at de burde unngå meg, fordi jeg undergraver deres maskulinitet. Gjør jeg det eller lar jeg dem forstå det å være Mann, ikke er noe andre kan definere for meg. For om jeg gjør det er jeg en del av et sosialistisk fellesskap som tror på konkurranse og undertrykkelse. Feminismen tror også på konkurranse og undertrykkelse da feminismen har gjort det til en kamp sak å latterliggjøre og undertrykke det maskuline. Ideen om Alfahannen gjør det samme som feminismen, da den sier at bare den sterkeste, tøffeste og mest seriøse mannen er idealet. Det i seg selv er å latterliggjøre alle menn han føler seg bedre enn. Jeg mener vi derfor lite tjent med å styrke ideen om Alfahannen, som mot pol til Feminismen. Fordi det er en skapt ide som ikke har fundament i realiteten. Det er en sosialt skapt ide som stammer fra Darwins utviklings lære.
Jeg har en bedre måte å forklare virkeligheten på, enn den jeg lærte som barn.