Feminismen blir livssyn – Maskulinistisk arkiv

«Det var det naturlige neste skritt», sier kirkeminister Rigmor Aasrud, som ellers ikke er kjent som noen kvinneaktivist, når hun forklarer regjeringens beslutning om å stille feminismen på linje med human-etikk, tradisjonelle religioner og enkelte andre, mindre kjente livssyn som er registrert som støtte- og fradragsberettigede i Norge. «Det var på tide å anerkjenne det forhold at feminismen innebærer en totalforståelse av menneskene og deres plass i tilværelsen.»

Det opplyses videre at Aasrud og hennes departement har forberedt saken i ett år, sammen med likestillingsdepartementet, hvor kollega Inga Marte Thorkildsen som kjent regjerer. Forberedt i all stillhet, synes det for oss, og vi spør: Har saken vært ute på høring? «Spørsmål knyttet til livssyn sendes vanligvis ikke ut på høring», svarer departementets kommunikasjonssjef Frode Jacobsen. «Alle som er knyttet til det aktuelle livssynet stiller seg naturligvis positive, slik at høring overfor disse ville være overflødig. Andre anses ikke berørt.»

Skatt og skole

De umiddelbare konsekvensene av vedtaket er skattemessige. Registrerte feminister vil allerede fra og med skatteåret 2012 kunne krysse av for sin overbevisning på selvangivelsen. De slipper da å betale kirkeskatt og i stedet går pengene til visse kvinneorganisasjoner. Vi spør midlertid: Kan det tenkes at det senere også vil bli undervist i feminisme i skolen? «Det kan ikke utelukkes», svarer Jacobsen, «og det ville egentlig ikke være noe nytt. Men dette hører inn under Kunnskapsdepartementet.»

Hva med kjønnsbalansen?

Vi spør om ikke departementet av eget tiltak burde tenkt på om maskulinisme, som jo også kan ses som en begynnende bevegelse, i likestillingens navn burde sidestilles? «Nei», svarer Jacobsen, «likestilling forstås i dag individuelt. Grupper, foreninger og liknende kan ikke påberope seg likestilling. Konkret anses likestilling i forbindelse med den aktuelle saken ivaretatt ved at også menn kan slutte seg til feminismen.»

Hvis dere vil ha meg…

Noe slukøret over det sistnevnte svaret gikk vi på leting etter menn som har bestemt seg for å slutte seg til feminismen. Å finne eksempler på dette, er forbausende lett. Fra før kjenner vi til slike fra kjønnsforskningsmiljøene og fra medieverdenen. Men nå ser det ut til at politikere også kaster seg på. Et eksempel er Høyre-politikeren Torbjørn Rød Isaksen. I hans tilfelle dreier det seg for øvrig om den rene konvertering. Isaksen var nemlig medlem av det såkalte Mannspanelet i 2007-2008, men nå snakker han om en utvidet feminisme, som han gjerne er med på. Avslutningsvis legger han også mannlig stolthet til side og sier: «Jeg kan godt være feminist, jeg, hvis dere vil ha meg.»

Stat og religion

En viktig side ved feminismen er den såkalte statsfeminismen. Nå får altså feminismen ny statlig anerkjennelse som livssyn. Vår tid preges imidlertid også av en annen tendens som går i motsatt retning, nemlig at båndene mellom stat og religion bevisst svekkes. Er det noe som ikke stemmer her? I denne sammenheng kunne man kanskje vente å se tvil i feministenes rekker. Men nei, selv en liberal-feminist som Inger Anne Olsen i Aftenposten er lutter begeistring – jo mer stat, jo bedre for feminismen, og jo bedre for menneskene, mener hun. Vi sier imidlertid: Legg merke til lenkene, som omgir begge kjønn i illustrasjonen til Aftenposten! «Staten hever feminismen» skriver Olsen, som om det skulle dreie seg om en velsignelse. Det smaker imidlertid heller av uferdig gjærbakst, spør du oss!

Les også:

Reform – et lite mannskapell i den store statsfeministiske katedralen

Norge kvoteres