Den såkalte “mannosfæren”

Det snak­kes i blant om „man­no­sfæ­ren“. Tilhører vi på det­te nett­sted den­ne?

I en artik­kelNRK, skre­vet av de to jour­na­lis­te­ne Thomas Seltzer og Martin Gedde-Dahl, beskri­ves «man­no­sfæ­ren» slik:

«Mannosfæren» er nav­net på det digi­ta­le uni­ver­set for manns­ak­ti­vis­me – et løst sam­men­vevd nett­verk av blog­ger, yout­ube-kana­ler og foru­mer som har til fel­les at de hand­ler om mas­ku­li­ni­tet eller menns ret­tig­he­ter. Under den­ne vide para­ply­en … 

Er Maskulinistisk arkiv da med i «man­no­sfæ­ren»? Det spørs kan­skje om den­ne først og fremst defi­ne­res ut fra kontakt/nettverk eller ut fra inn­hold. Eller kan­skje ut fra noe helt annet?

I beskri­vel­sen oven­for nev­nes først nett­verk. Det skal dreie seg om et løst sam­men­vevd digi­talt nett­verk. Dette nett­sted har hatt kon­takt med bare få and­re nett­ste­der og akti­vis­ter i åre­nes løp, og kon­tak­ten har i sann­het vært «løs». Vi har for eksem­pel i en årrek­ke len­ket til det svens­ke nett­ste­det Jamställdhet 2.0 om menns for­hold (dre­vet av medi­si­ne­ren Pelle Billing) men har ikke hatt annen kon­takt. Rent fak­tisk er for øvrig å beret­te at Maskulinistisk arkiv i sine mest pro­duk­ti­ve år had­de langt mer «kon­takt» med for eksem­pel Aftenposten og NRK enn med and­re nett­ste­der som drei­er seg om menns for­hold.

Ser en på inn­hold, er det imid­ler­tid ikke tvil om at Maskulinistisk arkiv fal­ler inn under den «vide para­ply­en» som NRK-artik­ke­len snak­ker om:

 [Innenfor man­no­sfæ­ren] fin­nes alt fra dis­ku­sjo­ner om fed­res rett til sam­vær med bar­na sine til «sjekke­kunst­ne­re» som gir råd om hvor­dan menn kan lig­ge med flest mulig damer og sepa­ra­tist­be­ve­gel­sen MGTOW (Men Going Their Own Way), som mener at menn ikke bør lig­ge med damer i det hele tatt – og hel­ler bru­ker tiden og pen­ge­ne sine på seg selv.

Siden «para­ply­en» tyde­lig­vis bru­kes til å dek­ke helt mot­sat­te ori­en­te­rin­ger – både mest mulig og minst mulig sex, for eksem­pel – må kri­te­ri­ene for­stås slik at et gitt mil­jø eller nett­sted ikke må opp­fyl­le alle kri­te­ri­ene for å fal­le inn under begre­pet. Dette er i utgangs­punk­tet en grei måte å defi­ne­re et begrep på. Kriteriene uttryk­ker da såkal­te til­strek­ke­li­ge betin­gel­ser, ikke nød­ven­di­ge betin­gel­ser.

Vi er vel nå på gren­sen til hvor bevisst vi kan reg­ne med at NRK-jour­na­lis­te­ne og and­re som snak­ker om «man­no­sfæ­ren» har tenkt gjen­nom sin begreps­bruk. For vår del fin­ner vi det imid­ler­tid nyt­tig å gå grun­dig til verks.

La oss se nær­me­re på de inn­holds­mes­si­ge kri­te­ri­ene i lys av et eksem­pel. Faller nett­ste­der som «Vi menn» og «Mann» (med sine papir­bla­der) utgitt av for­la­get Egmont inn under begre­pet? Neppe. Men de nevn­te pub­li­ka­sjo­ne­ne, som har eksis­tert i man­ge tiår, hand­ler vel i alle fall om «mas­ku­li­ni­tet» og kan­skje også i blant om «menns ret­tig­he­ter»? Vi klip­per fra en artik­kel hvor dis­se blade­ne omta­les, pub­li­sert her på Maskulinistisk arkiv tid­li­ge­re:

.. blade­ne [Vi Menn og Mann] skri­ver om tøf­fe ting, og påfal­len­de mye av stof­fet er hen­tet fra utlan­det. F eks hand­ler Vi Menn nr 9 2012 om umen­nes­ke­lig hardt gruve­ar­beid i Bangla Desh, jakt på pirat­ko­pie­ring av merke­va­rer i Sverige, men­neske­eten­de hai i Sør-Afrika, fan­tas­tisk pis­tol utvik­let i Østerrike og tes­ting av ny Mercedes i San Francisco. Marsnummeret av bladet Mann fra sam­me år inne­hol­der en rek­ke por­trett­in­ter­vju­er av menn: en regis­sør som har laget action-kome­die, en skue­spil­ler som har spilt agent, en musi­ker som har spilt med Bruce Springsteen og en som er komi­ker. Bladet kjenne­teg­nes vide­re av en iro­nisk-humo­ris­tisk tone. Man snak­ker lik­som ikke om inter­esse­om­rå­der for menn eller i en mann­lig kon­tekst med almin­ne­lig, avslap­pet alvor.

Dette hand­ler vel om “mas­ku­li­ni­tet”? Men at de to blade­ne med sine nett­ste­der ut fra sitt inn­hold kun­ne til­hø­re «man­no­sfæ­ren», er nep­pe noe NRK-jour­na­lis­te­ne har tenkt på. Vårt for­slag til for­kla­ring: Publikasjonene er alt for «pyn­te­li­ge» til å fal­le inn under begre­pet! (Tøffe tema­er til tross)

Dermed er vi frem­me ved hva vi antar vir­ke­lig menes med«mannosfæren». Mannosfæren er et begrep som i førs­te rek­ke benyt­tes av jour­na­lis­ter og and­re for å kun­ne omta­le menn sam­let, som stil­ler seg kri­tis­ke til sam­fun­net og sam­funns­kul­tu­ren. Dertil bru­kes begre­pet ned­set­ten­de, i blant sterkt ned­set­ten­de. NRK-jour­na­lis­te­ne inn­le­der sin artik­kel med å beskri­ve en serie vil­kår­li­ge, ter­ro­ris­tis­ke mord av en mann som har van­ket i «man­no­sfæ­ren». Senere i artik­ke­len snak­kes det om «bren­ning av lands­byer». Til over­mål bru­ker de en over­skrift som lat­ter­lig­gjør.

Vi betak­ker oss der­for for å asso­si­e­res med den­ne «sfæ­ren» slik den fram­står i artik­ke­len på NRK. Men vi vil sam­ti­dig ta avstand fra den lite ana­ly­tis­ke måten jour­na­lis­te­ne bru­ker begre­pet på. En lar «man­no­sfæ­ren» stå for en uklar blan­ding av noe lat­ter­lig og noe far­lig. En gjør vide­re det­te uten å skil­le mel­lom seriøst og use­riøst. En til­leg­ger indi­rek­te alt på net­tet som hand­ler om mas­ku­li­ni­tet eller menns ret­tig­he­ter sam­me tvil­som­me kva­li­tet.

På den posi­ti­ve siden kan nev­nes at NRK-artik­ke­len gir en ald­ri så liten advar­sel til alle som bryr seg om sam­fun­net og fram­ti­da. Det kan være far­lig å la unge menn fal­le uten­for. Det kan slå til­ba­ke.

I vår virk­som­het har vi uan­sett all­tid vært opp­tatt av å hol­de fast ved en seriøs grunn­hold­ning. Vi unn­går å si mer enn vi har dek­ning for. Vi mener at vi like­vel har kun­net si noe vik­tig i åre­nes løp, og det til tross for begren­se­de res­sur­ser. Det er for eksem­pel ikke all­tid nød­ven­dig med forsk­ning for å begrun­ne en vir­ke­lig­hets­opp­fat­ning, enn si for å kun­ne begrun­ne tan­ker om hva en mener er feil og bør for­and­res. Det bur­de hel­ler ikke være en for­ut­set­ning for å bli tatt alvor­lig at man rår over et for­lag med man­ge lese­re, som Egmont, enn si har en makt­po­si­sjon (i utsikt), slik som for eksem­pel et poli­tisk par­ti.

Liten, men seriøs, har en gang vært begyn­nel­sen på alt stort.

5 kommentarer til «Den såkalte “mannosfæren”»

  1. Hei, Arild!
    Hyggelig at du tar deg tid til å sva­re.
    Jeg øns­ker først og fremst å sva­re på det du sier angå­en­de å “avgren­se” man­no­sfæ­ren.

    Hvorfor er det­te nød­ven­dig?

    Jeg ser per­son­lig ikke noe galt i ha en bred alli­an­se som omfat­ter nett­opp “enhver akti­vi­tet og ethvert utsagn som støt­ter menn og er kri­tis­ke til sam­fun­net og/eller femi­nis­men”, hva skul­le være galt med noe sånt? Jeg synes det er et bra sted å begyn­ne i hvert fall.

    Det kapi­ta­lis­tis­ke USA var i man­ge år alli­er­te med kom­mu­nist Kina i kam­pen mot Sovjetunionen. I dag er USA fort­satt alli­ert med sin rake mot­set­ting Saudi Arabia.

    For å hen­te et eksem­pel fra den kjønns­po­li­tis­ke sfæ­ren, så har femi­nis­ter ofte sam­ar­bei­det med kris­ten­kon­ser­va­ti­ve, f.eks. i synet på por­no. Jeg for­står da ikke hvor­for manns­ak­ti­vis­ter ikke kan til­la­te seg å inn­gå alli­an­ser med “stran­ge bed­fel­lows” i kam­pen mot femi­nis­men.

    Kan jeg få spør­re hvem det er du vel­ger å defi­ne­re som stå­en­de uten­for mas­ku­li­nis­men og hvor­for? Hvordan har du avgren­set mas­ku­li­nis­me?

    Du skri­ver at alle orga­ni­sa­sjo­ner med respekt for seg selv har en eks­klu­sjons­pa­ra­graf og det­te vil jeg si meg enig i, men hvor­dan plei­er dis­se å bru­kes?

    Eksklusjonsparagrafer er greie å ha for kas­te ut til­lits­valg­te som har mis­brukt sin stil­ling, infil­tra­tø­rer som job­ber for “den and­re siden” og med­lem­mer av en frak­sjon som for­søk­te å kup­pe års­møte.

    Jeg synes ikke at eks­klu­sjons­pa­ra­gra­fer bør bru­kes til å ram­me folk som har for “radi­ka­le” menin­ger eller har ytret seg på en “uhel­dig” måte. Venstresiden eks­klu­de­rer sjel­den noen av sine egne for “eks­tre­mis­me”, vel ikke for venstre­eks­tre­mis­me i alle fall, så hvor­for skul­le vi opp­tre anner­le­des?

    Jeg skjøn­ner ikke hvor­for vår side skal opp­tre anner­le­des.

    1. Takk for nytt bidrag.

      La meg først si at jeg har vært inne på blog­gen din. Jeg syns det er flott at du arbei­der jevn­lig med å leve­re artik­ler og video­er om menns for­hold og kri­tikk av femi­nis­men. Blant annet så jeg ditt inter­vju med Elizabeth Hobson. Et fint bidrag (og et godt valg av inter­vju­ob­jekt) flott at det fin­nes kvin­ner som hen­ne. Jeg sat­te ikke minst pris på hen­nes obser­va­sjo­ner fra sam­ta­ler med “rettro­en­de” femi­nis­ter. Jeg mener det er ikke minst gjen­nom sam­ta­ler at man skjøn­ner at noe er “galt”. Hun had­de lagt mer­ke til hvor­dan “van­li­ge kvin­ner” gjer­ne støt­ter rett­fer­dig­het for menn og gut­ter, om de blir spurt, mens kvin­ner som er i en form for makt­po­si­sjon, det være seg poli­tisk eller aka­de­misk, bare blir uro­li­ge og defen­si­ve når spørs­må­let kom­mer opp. Også gle­de­lig fant jeg hen­nes sun­ne inn­stil­ling om at kvin­ner og menn grunn­leg­gen­de sett er i “hver­and­res inter­es­se” — det vil si at kvin­ner i bunn og grunn ikke er tjent med at menn hol­des nede. Jeg opp­fat­ter at det sist­nevn­te også er et vik­tig per­spek­tiv for deg.

      Du skri­ver nå i din kom­men­tar om alli­an­ser og sva­rer på min påstand om nød­ven­dig­he­ten av å “avgren­se”. På en måte kan jeg for­stå at du går inn for en bre­dest mulig alli­an­se, etter som menns situa­sjon i våre sam­funn og i vår kul­tur ikke akku­rat er god, og tenden­sen er etter min opp­fat­ning hel­ler at den blir ver­re enn at den blir bed­re. Men hvor­dan vir­ker “alli­an­ser”?

      Vi vet hvor­dan alli­an­ser fun­ge­rer i for eksem­pel en MILITÆR sam­men­heng. I noe så alvor­lig som krig, vil den par­ten vin­ne som er mili­tært ster­kest, og en del­ta­ken­de aktør (et land) kan sik­re sin stil­ling ved å inn­gå alli­an­ser. I hoved­sak vil den mili­tæ­re styr­ken til de aktø­rer som inn­går i en alli­an­se kun­ne adde­res.

      Det er jo da et rela­tivt stort sprang om en vil for­sø­ke å anven­de den­ne tanke­gan­gen på “man­no­sfæ­ren”. Men eksemp­let mili­tæ­re alli­an­ser kan vel illust­re­re at “alli­an­ser” har ulik karak­ter etter hva slags mot­set­nings­for­hold det drei­er seg om, og kan­skje etter hva slags stra­te­gi en har. Dermed kan føl­gen­de spørs­mål stil­les til deg: Hva er det som gjør “man­no­sfæ­ren” til en alli­an­se, og hvor­dan ten­ker du deg at en slik alli­an­se skal vir­ke?

      For min del ser jeg det som vik­tig å kom­bi­ne­re inn­pas­sing i sam­fun­net med sik­te på aksept og fast­hol­ding av krav om rett­fer­dig­het og like­verd for beg­ge kjønn, det vil si “også for menn”. Innpassing i sam­fun­net er nød­ven­dig om en vil vin­ne (til­ba­ke) makt uten vold. For å bli aksep­tert i sam­fun­net må du unn­gå alli­an­ser med folk du ikke tror kan opp­nå aksept, og som du for øvrig kan­skje også av and­re grun­ner har lite til overs for. Utgangspunktet for vår dis­ku­sjon her var en artik­kel på NRK som inn­le­der med en lang beskri­vel­se av en ter­ror­hand­ling. Å være alli­ert med sli­ke, er nep­pe hen­sikts­mes­sig, og nep­pe øns­ke­lig av and­re grun­ner hel­ler. I noen grad må du kan­skje også ta aktivt avstand, sær­lig om du blir utford­ret. Dette er kan­skje en selv­føl­ge for deg og meg. Men i NRK-artik­ke­len har den­ne ter­ror­hand­lin­gen en fram­tre­den­de plass, og er med på å pre­ge lese­rens opp­fat­ning av “man­no­sfæ­ren”.

      Så langt beho­vet for “neg­a­tiv” avgrens­ning. Men jeg mener at det fin­nes en grunn til som gjør det øns­ke­lig, for ikke å si nød­ven­dig, å avgren­se din stra­te­gi over­for and­re som sier de vil styr­ke menns stil­ling. Grunnen er at det moder­ne sam­funn, eller skal vi si det post­mo­der­ne sam­funn, har en for­bau­sen­de evne til å ta opp i seg og ufar­lig­gjø­re kri­tis­ke stem­mer. Du kan til og med få betalt for det! (Kanskje vil du selv bli utsatt for sli­ke fris­tel­ser en dag.) Du kan bli aksep­tert for din kri­tikk, og til og med få betalt, bare du opp­fyl­ler et par for­ut­set­nin­ger. Du skal for eksem­pel “sver­ge tro­skap” til ide­en om plu­ra­li­tet. Hvis du for eksem­pel skri­ver at menns stil­ling bør styr­kes, og sam­ti­dig lar det fram­gå at det­te er noe du bare “mener” og at alle and­re selv­føl­ge­lig har rett til å mene noe helt annet, da lig­ger du godt an. Hvis du i til­legg bærer det jeg kal­ler et jovi­al-libe­ralt smil, kan du med gode utsik­ter søke støt­te til din akti­vi­tet, for eksem­pel fra det offent­li­ge. Riktig nok lig­ger du hel­ler ikke da like godt an som hvis du søk­te støt­te til et kvin­ne-til­tak, men du lig­ger bety­de­lig bed­re an enn hvis du gjør noe ANNET.

      Hva er da det­te “noe annet”? Det kan blant annet gå ut på å insis­te­re på sak­lig­het. I noen grad går det også ut på å insis­te­re på rett­fer­dig­het. Grunnholdningen er at noe er sak­lig rik­tig, mens noe annet er sak­lig feil. At “hver har sin sann­het” er en del av post­mo­der­ni­te­ten. Men jeg mener at det det fin­nes objek­ti­ve sann­he­ter, og jeg fore­trek­ke å fram­føre sli­ke syns­punk­ter med det alvo­ret som jeg mener det for­tje­ner. (Pussig nok er det sist­ven­te ikke til hin­der for at man også kan bru­ke humor, det sti­mu­le­rer fak­tisk den humo­ris­tis­ke san­sen å ta inn over seg det nød­ven­di­ge alvo­ret.)

      Innenfor “man­no­sfæ­ren” og and­re spørs­mål om alli­an­ser er det der­for etter min mening nød­ven­dig å kri­ti­se­re (hver­and­re) når noen kom­mer i ska­de for å gå i “plu­ra­li­tets­fel­la”. Dagens sam­funn har et helt arkiv­skap med “til­lat­te avvik” — det vil si folk og menin­ger som opp­fat­tes som avvi­ken­de, men ikke tru­en­de. Maskulinisme, slik jeg defi­ne­rer det, er imid­ler­tid en trus­sel for­di vi ikke respek­te­rer folks rett til å mene noe annet i ethvert spørs­mål. Du kan even­tu­elt lese mer om hvor­dan jeg for­sø­ker å avgren­se begre­pet mas­ku­li­nis­me på våre “om” sider og i et par artik­ler pub­li­sert det sis­te året.

      For ordens skyld leg­ger jeg til at jeg ikke går inn for å avslut­te ethvert inn­legg med “og for øvrig mener jeg at det­te er den abso­lut­te sann­het” eller lik­nen­de. Det å “insis­te­re på sak­lig­het” er mer en hold­ning enn noe som all­tid bør uttryk­kes. Forskjellen på å ha den­ne hold­nin­gen og det å ikke ha den mener jeg like­vel er stor. Du mer­ker det også fort på folks reak­sjo­ner — folk blir fort pro­vo­sert der­som du ikke med din hold­ning og/eller med det du sier fram­står som et tro­fast med­lem av “den lyk­ke­li­ge plu­ra­li­tet”. (Ditt inter­vju­ob­jekt Elizabeth Hobson kan være et eksem­pel på at en sterk, sak­lig hold­ning kan bæres på en still­fer­dig måte.)

      1. Hei igjen, Arild!
        Takk for kom­pli­men­te­ne angå­en­de min blogg og for at du tok deg tid til å lese den, jeg er glad noen har fått noe ut av inter­vju­et jeg gjor­de med Hobson.

        Du skri­ver at det er vik­tig å ikke søke fel­les­skap med grup­per du ikke tror kan vin­ne aksept.

        Vel, jeg tror det er noe i det­te, men jeg vil du skal ten­ke over én ting.

        Da du les­te blog­gen min la du kan­skje mer­ke til at jeg “rap­por­ter­te” fra kvinne­dags­mar­ke­rin­gen i Kristiansand.

        Jeg gjor­de ikke egent­lig noe stort poeng ut av det­te i det inn­legg, men jeg doku­men­ter­te at den venstre­eks­tre­me grup­pen Tjen-fol­ket del­tok i toget under egen paro­le.

        Tjen-fol­ket er en grup­pe som har pro­gram­fes­tet å byg­ge et marx­is­tisk-leni­nis­tisk par­ti og å gjen­nom­føre en væp­net revo­lu­sjon i Norge.

        De benyt­ter teks­ter av Josef Stalin og Mao Zedong.

        I 8. mars-toget rop­te Tjen-fol­ket “Proletær femi­nis­me — Kvinnekamp for kom­mu­nis­me!”, de skri­ver også på sine egne nett­si­der at de tag­get ett av Høyre sine parti­kon­to­rer for å sen­de et bud­skap om abort­lo­ven.

        Tjen-fol­ket har også del­tatt på kvinne­da­gen i man­ge år og over hele lan­det og ald­ri blitt nek­tet å del­ta på bak­grunn av at de er kom­mu­nis­ter (så vidt det er meg bekjent).

        Med mind­re du mener at marx­is­me-leni­nis­me er en ideo­lo­gi som kan vin­ne aksept i Norge, så har man­ge nors­ke femi­nis­ter kon­takt med grup­per som ikke kan vin­ne aksept (direk­te eller indi­rek­te) gjen­nom at 8. mars-komi­te­en lar Tjen-fol­ket stil­le med enor­me ham­mer og sigd flag på even­te­ne sine.

        Kommunister på kvinne­da­gen utlø­ser kan­skje en kro­nikk fra Bård Larsen, fascis­ter på manns­da­gen had­de vært helt kri­se.

        Det tror jeg vi beg­ge vet.

        Hvordan for­hol­der du deg til den­ne dob­belt­stan­dar­den i for­hold til å avgren­se mas­ku­li­nis­me og/eller man­no­sfæ­ren?

        Uansett, over til noe annet. Jeg synes du sier for­nuf­ti­ge ting i for­hold til det­te med “god­kjen­te avvik” og stats­støt­te.

        Dette min­ner om det den ny-reak­sjo­næ­re filo­so­fen Mencius Moldbug kal­ler for “det ytre og det ind­re par­ti­et”, en teori der det ytre par­ti­et sin rol­le nett­opp er å tje­ne som en trygg oppo­si­sjon til det ind­re par­ti­ets agen­da.

        Dette er for­res­ten ikke en teori jeg tar bok­sta­ve­lig og Moldbug anser hel­ler ikke det­te for­hol­det som en poli­tisk sam­men­sver­gel­se. Det er mer en kon­se­kvens av mora­lis­me og sosia­le press meka­nis­mer.

  2. Hei, Arild!
    Beklager, jeg føler at du begår en skive­bom i det­te inn­leg­get.
    Du skri­ver:

    “Mannosfæren” er et begrep som i førs­te rek­ke benyt­tes av jour­na­lis­ter og and­re for å kun­ne omta­le menn sam­let, som stil­ler seg kri­tis­ke til sam­fun­net og sam­funns­kul­tu­ren.”

    Dette stem­mer ikke.
    “Mannosfæren” (Engelsk: Manosphere) er et “ekte” begrep, med ekte så mener jeg at det er begrep som de det beteg­ner fak­tisk bru­ker om seg selv og at de har gjort det­te len­ge før begre­pet ble en utven­dig merke­lapp.

    Jeg er ikke sik­ker, men jeg tror det har vært i bruk innen “sjekke­triks” og “MGTOW”-miljøet siden 1990-tal­let (selv om sist nevn­te nep­pe het “MGTOW” den gan­gen).

    Å bru­ke ordet “manos­phe­re” eller kjæle­nav­net “the sphe­re”, alt­så “sfæ­ren” eller“sfæra” som en bete­ge­nel­se på “ver­de­nen” dis­se lever i er defi­ni­tivt etab­lert prak­sis “innen­fra”.

    Begrepet bru­kes i hvert fall av Dayrush Valizadeh (Alias “Roosh V”), Rollo Tomassi (Bloggeren bak “The Rationale Male”.) og på blog­gen “Cheateau Heartiste”.

    Videre spør du om “Vi menn” kan reg­nes som en del av man­no­sfæ­ren. På det­te vil jeg sva­re at jeg tror “Vi menn” og “Mannegruppa Ottar” kan omta­les som ihvert­fall man­no­sfæ­ren-light. Det som står i vei­en er kan­skje at dis­se ikke er eks­pli­sitt poli­tis­ke og nep­pe vil si de er imot femi­nis­men der­som de blir spurt om det­te direk­te.

    Jeg synes også at nett­ste­det mitt, kition.no, kan reg­nes som en del av “man­no­sfæ­ren”, selv om foku­set mitt på menn er gans­ke tynt. Jeg er i hvert fall vil­lig til å sam­ar­beid med folk der­fra for­di de også er mot­stan­de­re av femi­nis­men.

    Jeg er vil­lig til å sam­ar­bei­de med “trad fem” (tra­di­sjo­nell femi­ni­ni­tet) mil­jø­et av sam­me grun­ne. YouTubere som Critical Condition og Lacey Lynn er per­soner jeg f.eks føl­ger. Jeg føl­ger også Taylor Burrows (som jeg tror er en kon­ser­va­tiv ekte­skaps­råd­gi­ver) og DeAnn Lorraine på twit­ter.

    Jeg føler ikke egent­lig for å bru­ke begre­pet om meg selv, men det pla­ger meg ikke å bli omtalt som en del av man­no­sfæ­ren. Jeg vil ikke la noen bru­ke det i mot meg i hvert fall.

    1. Takk for inter­es­sant bidrag. Jeg ser du hev­der at uttryk­ket “man­no­sfæ­ren” bru­kes av folk som selv er del­ta­ke­re på den nevn­te “sce­nen”. Det er godt mulig. Kanskje er ikke begre­pet enty­dig ned­set­ten­de.

      Jeg har ellers i artik­ke­len nøyd meg med å si at begre­pet man­no­sfæ­re “i førs­te rek­ke” bru­kes av jour­na­lis­ter og and­re som en beteg­nel­se for menn som er kri­tis­ke. Jeg antar fort­satt at det å stil­le menn som frem­mer slik kri­tikk i et mis­ten­ke­lig lys, er det som jour­na­lis­ter først og fremst bru­ker begre­pet til. Den artik­ke­len på NRK som jeg tok utgangs­punkt i, syns jeg i alle fall er et klart eksem­pel.

      Jeg vil ellers si at det er mye poten­si­ell kraft i menns bidrag på net­tet. Generelt mener (også) jeg at det er en god ide å ikke aksep­te­re for­søk på utde­fi­ne­ring, og hel­ler kjem­pe for en posi­tiv for­stå­el­se av et begrep og den akti­vi­tet som det beteg­ner. Selv for­sø­ker jeg nett­opp det­te i for­bin­del­se med begre­pet «mas­ku­li­nis­me».

      I for­len­gel­sen av det å defi­ne­re et begrep posi­tivt kom­mer spørs­må­let om avgrens­ning. Hvis du og and­re del­ta­ke­re i «man­no­sfæ­ren» tar sik­te på en posi­tiv for­stå­el­se av begre­pet, må det også trek­kes et skil­le mel­lom hva som fal­ler innen­for og hva som fal­ler uten­for. Enhver orga­ni­sa­sjon med respekt for seg selv har en eks­klu­sjons­pa­ra­graf. Nå er jo «man­no­sfæ­ren» ikke noen orga­ni­sa­sjon, men jeg antar at påvirk­nings­kraf­ten til dem som del­tar vil øke der­som man ikke aksep­te­rer enhver akti­vi­tet og ethvert utsagn som støt­ter menn og er kri­tis­ke til sam­fun­net og/eller femi­nis­men. Jeg kjen­ner imid­ler­tid for lite til det som skjer der ute til å ta nær­me­re stil­ling.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.