Den såkalte «mannosfæren»

Det snakkes i blant om „mannosfæren“. Tilhører vi på dette nettsted denne?

I en artikkel på NRK, skrevet av de to journalistene Thomas Seltzer og Martin Gedde-Dahl, beskrives «mannosfæren» slik:

«Mannosfæren» er navnet på det digitale universet for mannsaktivisme – et løst sammenvevd nettverk av blogger, youtube-kanaler og forumer som har til felles at de handler om maskulinitet eller menns rettigheter. Under denne vide paraplyen … 

Er Maskulinistisk arkiv da med i «mannosfæren»? Det spørs kanskje om denne først og fremst defineres ut fra kontakt/nettverk eller ut fra innhold. Eller kanskje ut fra noe helt annet?

I beskrivelsen ovenfor nevnes først nettverk. Det skal dreie seg om et løst sammenvevd digitalt nettverk. Dette nettsted har hatt kontakt med bare få andre nettsteder og aktivister i årenes løp, og kontakten har i sannhet vært «løs». Vi har for eksempel i en årrekke lenket til det svenske nettstedet Jamställdhet 2.0 om menns forhold (drevet av medisineren Pelle Billing) men har ikke hatt annen kontakt. Rent faktisk er for øvrig å berette at Maskulinistisk arkiv i sine mest produktive år hadde langt mer «kontakt» med for eksempel Aftenposten og NRK enn med andre nettsteder som dreier seg om menns forhold.

Ser en på innhold, er det imidlertid ikke tvil om at Maskulinistisk arkiv faller inn under den «vide paraplyen» som NRK-artikkelen snakker om:

 [Innenfor mannosfæren] finnes alt fra diskusjoner om fedres rett til samvær med barna sine til «sjekkekunstnere» som gir råd om hvordan menn kan ligge med flest mulig damer og separatistbevegelsen MGTOW (Men Going Their Own Way), som mener at menn ikke bør ligge med damer i det hele tatt – og heller bruker tiden og pengene sine på seg selv.

Siden «paraplyen» tydeligvis brukes til å dekke helt motsatte orienteringer – både mest mulig og minst mulig sex, for eksempel – må kriteriene forstås slik at et gitt miljø eller nettsted ikke må oppfylle alle kriteriene for å falle inn under begrepet. Dette er i utgangspunktet en grei måte å definere et begrep på. Kriteriene uttrykker da såkalte tilstrekkelige betingelser, ikke nødvendige betingelser.

Vi er vel nå på grensen til hvor bevisst vi kan regne med at NRK-journalistene og andre som snakker om «mannosfæren» har tenkt gjennom sin begrepsbruk. For vår del finner vi det imidlertid nyttig å gå grundig til verks.

La oss se nærmere på de innholdsmessige kriteriene i lys av et eksempel. Faller nettsteder som «Vi menn» og «Mann» (med sine papirblader) utgitt av forlaget Egmont inn under begrepet? Neppe. Men de nevnte publikasjonene, som har eksistert i mange tiår, handler vel i alle fall om «maskulinitet» og kanskje også i blant om «menns rettigheter»? Vi klipper fra en artikkel hvor disse bladene omtales, publisert her på Maskulinistisk arkiv tidligere:

.. bladene [Vi Menn og Mann] skriver om tøffe ting, og påfallende mye av stoffet er hentet fra utlandet. F eks handler Vi Menn nr 9 2012 om umenneskelig hardt gruvearbeid i Bangla Desh, jakt på piratkopiering av merkevarer i Sverige, menneskeetende hai i Sør-Afrika, fantastisk pistol utviklet i Østerrike og testing av ny Mercedes i San Francisco. Marsnummeret av bladet Mann fra samme år inneholder en rekke portrettintervjuer av menn: en regissør som har laget action-komedie, en skuespiller som har spilt agent, en musiker som har spilt med Bruce Springsteen og en som er komiker. Bladet kjennetegnes videre av en ironisk-humoristisk tone. Man snakker liksom ikke om interesseområder for menn eller i en mannlig kontekst med alminnelig, avslappet alvor.

Dette handler vel om «maskulinitet»? Men at de to bladene med sine nettsteder ut fra sitt innhold kunne tilhøre «mannosfæren», er neppe noe NRK-journalistene har tenkt på. Vårt forslag til forklaring: Publikasjonene er alt for «pyntelige» til å falle inn under begrepet! (Tøffe temaer til tross)

Dermed er vi fremme ved hva vi antar virkelig menes med«mannosfæren». Mannosfæren er et begrep som i første rekke benyttes av journalister og andre for å kunne omtale menn samlet, som stiller seg kritiske til samfunnet og samfunnskulturen. Dertil brukes begrepet nedsettende, i blant sterkt nedsettende. NRK-journalistene innleder sin artikkel med å beskrive en serie vilkårlige, terroristiske mord av en mann som har vanket i «mannosfæren». Senere i artikkelen snakkes det om «brenning av landsbyer». Til overmål bruker de en overskrift som latterliggjør.

Vi betakker oss derfor for å assosieres med denne «sfæren» slik den framstår i artikkelen på NRK. Men vi vil samtidig ta avstand fra den lite analytiske måten journalistene bruker begrepet på. En lar «mannosfæren» stå for en uklar blanding av noe latterlig og noe farlig. En gjør videre dette uten å skille mellom seriøst og useriøst. En tillegger indirekte alt på nettet som handler om maskulinitet eller menns rettigheter samme tvilsomme kvalitet.

På den positive siden kan nevnes at NRK-artikkelen gir en aldri så liten advarsel til alle som bryr seg om samfunnet og framtida. Det kan være farlig å la unge menn falle utenfor. Det kan slå tilbake.

I vår virksomhet har vi uansett alltid vært opptatt av å holde fast ved en seriøs grunnholdning. Vi unngår å si mer enn vi har dekning for. Vi mener at vi likevel har kunnet si noe viktig i årenes løp, og det til tross for begrensede ressurser. Det er for eksempel ikke alltid nødvendig med forskning for å begrunne en virkelighetsoppfatning, enn si for å kunne begrunne tanker om hva en mener er feil og bør forandres. Det burde heller ikke være en forutsetning for å bli tatt alvorlig at man rår over et forlag med mange lesere, som Egmont, enn si har en maktposisjon (i utsikt), slik som for eksempel et politisk parti.

Liten, men seriøs, har en gang vært begynnelsen på alt stort.

5 kommentarer til «Den såkalte «mannosfæren»»

  1. Hei, Arild!
    Hyggelig at du tar deg tid til å svare.
    Jeg ønsker først og fremst å svare på det du sier angående å «avgrense» mannosfæren.

    Hvorfor er dette nødvendig?

    Jeg ser personlig ikke noe galt i ha en bred allianse som omfatter nettopp «enhver aktivitet og ethvert utsagn som støtter menn og er kritiske til samfunnet og/eller feminismen», hva skulle være galt med noe sånt? Jeg synes det er et bra sted å begynne i hvert fall.

    Det kapitalistiske USA var i mange år allierte med kommunist Kina i kampen mot Sovjetunionen. I dag er USA fortsatt alliert med sin rake motsetting Saudi Arabia.

    For å hente et eksempel fra den kjønnspolitiske sfæren, så har feminister ofte samarbeidet med kristenkonservative, f.eks. i synet på porno. Jeg forstår da ikke hvorfor mannsaktivister ikke kan tillate seg å inngå allianser med «strange bedfellows» i kampen mot feminismen.

    Kan jeg få spørre hvem det er du velger å definere som stående utenfor maskulinismen og hvorfor? Hvordan har du avgrenset maskulinisme?

    Du skriver at alle organisasjoner med respekt for seg selv har en eksklusjonsparagraf og dette vil jeg si meg enig i, men hvordan pleier disse å brukes?

    Eksklusjonsparagrafer er greie å ha for kaste ut tillitsvalgte som har misbrukt sin stilling, infiltratører som jobber for «den andre siden» og medlemmer av en fraksjon som forsøkte å kuppe årsmøte.

    Jeg synes ikke at eksklusjonsparagrafer bør brukes til å ramme folk som har for «radikale» meninger eller har ytret seg på en «uheldig» måte. Venstresiden ekskluderer sjelden noen av sine egne for «ekstremisme», vel ikke for venstreekstremisme i alle fall, så hvorfor skulle vi opptre annerledes?

    Jeg skjønner ikke hvorfor vår side skal opptre annerledes.

    1. Takk for nytt bidrag.

      La meg først si at jeg har vært inne på bloggen din. Jeg syns det er flott at du arbeider jevnlig med å levere artikler og videoer om menns forhold og kritikk av feminismen. Blant annet så jeg ditt intervju med Elizabeth Hobson. Et fint bidrag (og et godt valg av intervjuobjekt) flott at det finnes kvinner som henne. Jeg satte ikke minst pris på hennes observasjoner fra samtaler med «rettroende» feminister. Jeg mener det er ikke minst gjennom samtaler at man skjønner at noe er «galt». Hun hadde lagt merke til hvordan «vanlige kvinner» gjerne støtter rettferdighet for menn og gutter, om de blir spurt, mens kvinner som er i en form for maktposisjon, det være seg politisk eller akademisk, bare blir urolige og defensive når spørsmålet kommer opp. Også gledelig fant jeg hennes sunne innstilling om at kvinner og menn grunnleggende sett er i «hverandres interesse» – det vil si at kvinner i bunn og grunn ikke er tjent med at menn holdes nede. Jeg oppfatter at det sistnevnte også er et viktig perspektiv for deg.

      Du skriver nå i din kommentar om allianser og svarer på min påstand om nødvendigheten av å «avgrense». På en måte kan jeg forstå at du går inn for en bredest mulig allianse, etter som menns situasjon i våre samfunn og i vår kultur ikke akkurat er god, og tendensen er etter min oppfatning heller at den blir verre enn at den blir bedre. Men hvordan virker «allianser»?

      Vi vet hvordan allianser fungerer i for eksempel en MILITÆR sammenheng. I noe så alvorlig som krig, vil den parten vinne som er militært sterkest, og en deltakende aktør (et land) kan sikre sin stilling ved å inngå allianser. I hovedsak vil den militære styrken til de aktører som inngår i en allianse kunne adderes.

      Det er jo da et relativt stort sprang om en vil forsøke å anvende denne tankegangen på «mannosfæren». Men eksemplet militære allianser kan vel illustrere at «allianser» har ulik karakter etter hva slags motsetningsforhold det dreier seg om, og kanskje etter hva slags strategi en har. Dermed kan følgende spørsmål stilles til deg: Hva er det som gjør «mannosfæren» til en allianse, og hvordan tenker du deg at en slik allianse skal virke?

      For min del ser jeg det som viktig å kombinere innpassing i samfunnet med sikte på aksept og fastholding av krav om rettferdighet og likeverd for begge kjønn, det vil si «også for menn». Innpassing i samfunnet er nødvendig om en vil vinne (tilbake) makt uten vold. For å bli akseptert i samfunnet må du unngå allianser med folk du ikke tror kan oppnå aksept, og som du for øvrig kanskje også av andre grunner har lite til overs for. Utgangspunktet for vår diskusjon her var en artikkel på NRK som innleder med en lang beskrivelse av en terrorhandling. Å være alliert med slike, er neppe hensiktsmessig, og neppe ønskelig av andre grunner heller. I noen grad må du kanskje også ta aktivt avstand, særlig om du blir utfordret. Dette er kanskje en selvfølge for deg og meg. Men i NRK-artikkelen har denne terrorhandlingen en framtredende plass, og er med på å prege leserens oppfatning av «mannosfæren».

      Så langt behovet for «negativ» avgrensning. Men jeg mener at det finnes en grunn til som gjør det ønskelig, for ikke å si nødvendig, å avgrense din strategi overfor andre som sier de vil styrke menns stilling. Grunnen er at det moderne samfunn, eller skal vi si det postmoderne samfunn, har en forbausende evne til å ta opp i seg og ufarliggjøre kritiske stemmer. Du kan til og med få betalt for det! (Kanskje vil du selv bli utsatt for slike fristelser en dag.) Du kan bli akseptert for din kritikk, og til og med få betalt, bare du oppfyller et par forutsetninger. Du skal for eksempel «sverge troskap» til ideen om pluralitet. Hvis du for eksempel skriver at menns stilling bør styrkes, og samtidig lar det framgå at dette er noe du bare «mener» og at alle andre selvfølgelig har rett til å mene noe helt annet, da ligger du godt an. Hvis du i tillegg bærer det jeg kaller et jovial-liberalt smil, kan du med gode utsikter søke støtte til din aktivitet, for eksempel fra det offentlige. Riktig nok ligger du heller ikke da like godt an som hvis du søkte støtte til et kvinne-tiltak, men du ligger betydelig bedre an enn hvis du gjør noe ANNET.

      Hva er da dette «noe annet»? Det kan blant annet gå ut på å insistere på saklighet. I noen grad går det også ut på å insistere på rettferdighet. Grunnholdningen er at noe er saklig riktig, mens noe annet er saklig feil. At «hver har sin sannhet» er en del av postmoderniteten. Men jeg mener at det det finnes objektive sannheter, og jeg foretrekke å framføre slike synspunkter med det alvoret som jeg mener det fortjener. (Pussig nok er det sistvente ikke til hinder for at man også kan bruke humor, det stimulerer faktisk den humoristiske sansen å ta inn over seg det nødvendige alvoret.)

      Innenfor «mannosfæren» og andre spørsmål om allianser er det derfor etter min mening nødvendig å kritisere (hverandre) når noen kommer i skade for å gå i «pluralitetsfella». Dagens samfunn har et helt arkivskap med «tillatte avvik» – det vil si folk og meninger som oppfattes som avvikende, men ikke truende. Maskulinisme, slik jeg definerer det, er imidlertid en trussel fordi vi ikke respekterer folks rett til å mene noe annet i ethvert spørsmål. Du kan eventuelt lese mer om hvordan jeg forsøker å avgrense begrepet maskulinisme på våre «om» sider og i et par artikler publisert det siste året.

      For ordens skyld legger jeg til at jeg ikke går inn for å avslutte ethvert innlegg med «og for øvrig mener jeg at dette er den absolutte sannhet» eller liknende. Det å «insistere på saklighet» er mer en holdning enn noe som alltid bør uttrykkes. Forskjellen på å ha denne holdningen og det å ikke ha den mener jeg likevel er stor. Du merker det også fort på folks reaksjoner – folk blir fort provosert dersom du ikke med din holdning og/eller med det du sier framstår som et trofast medlem av «den lykkelige pluralitet». (Ditt intervjuobjekt Elizabeth Hobson kan være et eksempel på at en sterk, saklig holdning kan bæres på en stillferdig måte.)

      1. Hei igjen, Arild!
        Takk for komplimentene angående min blogg og for at du tok deg tid til å lese den, jeg er glad noen har fått noe ut av intervjuet jeg gjorde med Hobson.

        Du skriver at det er viktig å ikke søke fellesskap med grupper du ikke tror kan vinne aksept.

        Vel, jeg tror det er noe i dette, men jeg vil du skal tenke over én ting.

        Da du leste bloggen min la du kanskje merke til at jeg «rapporterte» fra kvinnedagsmarkeringen i Kristiansand.

        Jeg gjorde ikke egentlig noe stort poeng ut av dette i det innlegg, men jeg dokumenterte at den venstreekstreme gruppen Tjen-folket deltok i toget under egen parole.

        Tjen-folket er en gruppe som har programfestet å bygge et marxistisk-leninistisk parti og å gjennomføre en væpnet revolusjon i Norge.

        De benytter tekster av Josef Stalin og Mao Zedong.

        I 8. mars-toget ropte Tjen-folket «Proletær feminisme – Kvinnekamp for kommunisme!», de skriver også på sine egne nettsider at de tagget ett av Høyre sine partikontorer for å sende et budskap om abortloven.

        Tjen-folket har også deltatt på kvinnedagen i mange år og over hele landet og aldri blitt nektet å delta på bakgrunn av at de er kommunister (så vidt det er meg bekjent).

        Med mindre du mener at marxisme-leninisme er en ideologi som kan vinne aksept i Norge, så har mange norske feminister kontakt med grupper som ikke kan vinne aksept (direkte eller indirekte) gjennom at 8. mars-komiteen lar Tjen-folket stille med enorme hammer og sigd flag på eventene sine.

        Kommunister på kvinnedagen utløser kanskje en kronikk fra Bård Larsen, fascister på mannsdagen hadde vært helt krise.

        Det tror jeg vi begge vet.

        Hvordan forholder du deg til denne dobbeltstandarden i forhold til å avgrense maskulinisme og/eller mannosfæren?

        Uansett, over til noe annet. Jeg synes du sier fornuftige ting i forhold til dette med «godkjente avvik» og statsstøtte.

        Dette minner om det den ny-reaksjonære filosofen Mencius Moldbug kaller for «det ytre og det indre partiet», en teori der det ytre partiet sin rolle nettopp er å tjene som en trygg opposisjon til det indre partiets agenda.

        Dette er forresten ikke en teori jeg tar bokstavelig og Moldbug anser heller ikke dette forholdet som en politisk sammensvergelse. Det er mer en konsekvens av moralisme og sosiale press mekanismer.

  2. Hei, Arild!
    Beklager, jeg føler at du begår en skivebom i dette innlegget.
    Du skriver:

    «»Mannosfæren» er et begrep som i første rekke benyttes av journalister og andre for å kunne omtale menn samlet, som stiller seg kritiske til samfunnet og samfunnskulturen.»

    Dette stemmer ikke.
    «Mannosfæren» (Engelsk: Manosphere) er et «ekte» begrep, med ekte så mener jeg at det er begrep som de det betegner faktisk bruker om seg selv og at de har gjort dette lenge før begrepet ble en utvendig merkelapp.

    Jeg er ikke sikker, men jeg tror det har vært i bruk innen «sjekketriks» og «MGTOW»-miljøet siden 1990-tallet (selv om sist nevnte neppe het «MGTOW» den gangen).

    Å bruke ordet «manosphere» eller kjælenavnet «the sphere», altså «sfæren» eller»sfæra» som en betegenelse på «verdenen» disse lever i er definitivt etablert praksis «innenfra».

    Begrepet brukes i hvert fall av Dayrush Valizadeh (Alias «Roosh V»), Rollo Tomassi (Bloggeren bak «The Rationale Male».) og på bloggen «Cheateau Heartiste».

    Videre spør du om «Vi menn» kan regnes som en del av mannosfæren. På dette vil jeg svare at jeg tror «Vi menn» og «Mannegruppa Ottar» kan omtales som ihvertfall mannosfæren-light. Det som står i veien er kanskje at disse ikke er eksplisitt politiske og neppe vil si de er imot feminismen dersom de blir spurt om dette direkte.

    Jeg synes også at nettstedet mitt, kition.no, kan regnes som en del av «mannosfæren», selv om fokuset mitt på menn er ganske tynt. Jeg er i hvert fall villig til å samarbeid med folk derfra fordi de også er motstandere av feminismen.

    Jeg er villig til å samarbeide med «trad fem» (tradisjonell femininitet) miljøet av samme grunne. YouTubere som Critical Condition og Lacey Lynn er personer jeg f.eks følger. Jeg følger også Taylor Burrows (som jeg tror er en konservativ ekteskapsrådgiver) og DeAnn Lorraine på twitter.

    Jeg føler ikke egentlig for å bruke begrepet om meg selv, men det plager meg ikke å bli omtalt som en del av mannosfæren. Jeg vil ikke la noen bruke det i mot meg i hvert fall.

    1. Takk for interessant bidrag. Jeg ser du hevder at uttrykket «mannosfæren» brukes av folk som selv er deltakere på den nevnte «scenen». Det er godt mulig. Kanskje er ikke begrepet entydig nedsettende.

      Jeg har ellers i artikkelen nøyd meg med å si at begrepet mannosfære «i første rekke» brukes av journalister og andre som en betegnelse for menn som er kritiske. Jeg antar fortsatt at det å stille menn som fremmer slik kritikk i et mistenkelig lys, er det som journalister først og fremst bruker begrepet til. Den artikkelen på NRK som jeg tok utgangspunkt i, syns jeg i alle fall er et klart eksempel.

      Jeg vil ellers si at det er mye potensiell kraft i menns bidrag på nettet. Generelt mener (også) jeg at det er en god ide å ikke akseptere forsøk på utdefinering, og heller kjempe for en positiv forståelse av et begrep og den aktivitet som det betegner. Selv forsøker jeg nettopp dette i forbindelse med begrepet «maskulinisme».

      I forlengelsen av det å definere et begrep positivt kommer spørsmålet om avgrensning. Hvis du og andre deltakere i «mannosfæren» tar sikte på en positiv forståelse av begrepet, må det også trekkes et skille mellom hva som faller innenfor og hva som faller utenfor. Enhver organisasjon med respekt for seg selv har en eksklusjonsparagraf. Nå er jo «mannosfæren» ikke noen organisasjon, men jeg antar at påvirkningskraften til dem som deltar vil øke dersom man ikke aksepterer enhver aktivitet og ethvert utsagn som støtter menn og er kritiske til samfunnet og/eller feminismen. Jeg kjenner imidlertid for lite til det som skjer der ute til å ta nærmere stilling.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.