Familien eller samfunnet?

Hva er vik­tigst for deg – for­hol­det til din ekte­fel­le eller din for­ank­ring i sam­fun­net? Dette kan sies å være en pro­blem­stil­ling i Et dukke­hjem av Henrik Ibsen – tro­lig det mest spil­te nors­ke tea­ter­styk­ke.

Ifølge skri­ben­te­ne Øivind Østberg og Wilmar Kolnes, beg­ge med lang farts­tid på det­te nett­sted, er for­hol­det mel­lom fami­lie og sam­funn også en aktu­ell pro­blem­stil­ling i dagens nors­ke poli­tikk. Mot sin uttal­te fami­lie­venn­lig­het er Kristelig folke­par­ti pådri­ver for å gjø­re indi­vi­det mer uav­hen­gig av fami­li­en og til­sva­ren­de mer avhen­gig av sam­fun­net. Partiet lok­ker ufor­va­ren­de (?) kvin­ner ut av fami­li­en og over i et liv som såkalt alene­mor ved hjelp av øko­no­misk støt­te. I til­legg hjel­pes kvin­ner til å domi­ne­re over man­nen i for­hol­det til fel­les barn gjen­nom lov­giv­nin­gen. Les artik­ke­len til Østberg og Kolnes her. Man kan for­stå for­fat­ter­ne slik at støt­te til kvin­ner er den egent­li­ge, over­ord­ne­de ver­di for Kr F.

Om støt­te til kvin­ner er den egent­li­ge, over­ord­ne­de ver­di, er for øvrig et spørs­mål som ikke bare kan stil­les til KrF, men til Fortsett å lese Familien eller sam­fun­net?

Det personlige er politisk!

«Det per­son­li­ge er poli­tisk.» Denne lær­dom­men fra kvinne­kam­pen kan menn gjer­ne kopiere. Men ellers er spørs­må­let om hvor­dan menn kan gjø­re seg gjel­den­de som grup­pe i sam­fun­net et i hoved­sak uløst pro­blem. Menn bør hel­ler ikke — utover det nevn­te — for­sø­ke å løse pro­ble­met ved å kopiere kvinne­be­ve­gel­sen, av grun­ner som vi ikke skal kom­me inn på her.

Men det er vik­tig å erkjen­ne at pro­ble­met fin­nes! Et vik­tig bidrag til det­te gir Morgenbladets Erling Dokk Holm Fortsett å lese Det per­son­li­ge er poli­tisk!

- “Kvinner er håpløse”

En sjel­den gang fin­ner man – uten­om her­væ­ren­de nett­sted da — seriø­se bidrag til en dis­ku­sjon om for­hol­det mel­lom kvin­ner og menn, kvin­ne­lig­het og mann­lig­het, som ver­ken hand­ler om frust­ra­sjon over kvin­ners utspe­ku­ler­te utnyt­tel­se av menn eller (hvil­ket er 10425281_slangt mer van­lig) støt­ter opp om ide­en om at kjønns­for­skjel­ler er sosi­alt kon­stru­er­te påfunn som sna­rest mulig bør eli­mi­ne­res, det som av Arild Brock (en her­væ­ren­de redak­tør) tref­fen­de er beteg­net som kjønnsni­hi­lis­me.

Vi videre­brin­ger her med gle­de redak­tør Nils August Andresens inn­legg i Minerva nylig. Det er holdt i en mun­ter og kåse­ren­de stil, noe som slett ikke står i mot­set­ning til for­mid­ling av et inter­es­sant inn­hold.  ”Kvinner er håp­løse” er tit­te­len – så far out fra det kul­ti­ver­te men­nes­ker kan gi uttrykk for i edru til­stand at alle skjøn­ner at det er fleip. Men så er det ikke bare det like­vel. Fortsett å lese - “Kvinner er håp­løse”

Fra dag én

Likestillingsminister Solveig Horne
Likestillingsminister Solveig Horne (foto v/ Thomas Haugersveen, regje­rin­gens nett­si­der)

Likestillingsminister Solveig Horne er ikke blitt øns­ket vel­kom­men til sin nye stil­ling av alle. Hun har fra dag én møtt mot­bør fra folk som tol­ker like­stil­ling som lik­het, og som dess­uten insis­te­rer på å omska­pe ver­den i sitt bil­de gjen­nom påvirk­ning av barn i barne­ha­ger og and­re offent­li­ge instan­ser. Denne påvirk­nin­gen kan vi, når den dri­ves langt, kal­le for kjønnsni­hi­lis­me.

Forfatteren Kai Skagen tar imid­ler­tid Horne i for­svar. Han skri­ver blant annet:

Under den uni­so­ne utskjel­lin­ga av Solveig Horne, med all si uhyg­gje, dei usan­ne, med­vit­ne mis­ty­din­ga­ne og den ster­ke vil­jen til å tol­ka alt i ver­ste mei­ning, ligg trua på at hei­le ver­da og men­neske­na­tu­ren kan end­rast med presse­opp­slag og poli­tis­ke ved­tak, slik at ingen len­ger treng å pas­sa seg for noko som helst. Det er den same trua som får fors­ka­rar og poli­ti­ka­rar til å vil­ja gje­ra barne­ha­ga­ne til omsko­le­rings­an­stal­tar som pro­du­se­rer men­nes­ke som stem­mer over­eins med kjønns­forsk­nin­ga.”

Kjønnsnihilistene synes å ha hatt åtte gode år under den rød-grøn­ne regje­rin­gen. Vi reg­ner med at den nye like­stil­lings­mi­nis­te­ren vil erstat­te den­ne ens­ret­ten­de poli­tik­ken med noe annet. Men i den grad det nevn­te påvirk­nings­ar­bei­det had­de sin rot og driv­kraft i like­stil­lings­by­rå­kra­ti og kjønns­forsk­ning, sna­re­re enn i regje­rin­gen selv, blir jo ikke dis­se skif­tet ut med stats­rå­de­ne. Horne kan der­med ha en tøff opp­ga­ve foran seg. Det står om kjønns­iden­ti­tet. Paradoksalt er kan­skje opp­ga­ven å gjø­re mind­re poli­tikk hel­ler enn mer. Kjønn og kjønns­iden­ti­tet er noe som kan­skje best utvik­les i sam­fun­net uten den tvang som all­tid led­sa­ger stat­lig akti­vi­tet. Når imid­ler­tid det offent­li­ge appa­ra­tet av and­re er tatt i bruk i et mål­be­visst ens­ret­tings­ar­beid, er det en vik­tig poli­tisk opp­ga­ve å “slå av” den­ne maski­nen. Vi øns­ker lyk­ke til!

Voldtektsspørsmålet som kjønnspolitisk rambukk

Sosiolog og debat­tant Kjetil Rolness har skre­vet en glim­ren­de lør­dags­kom­men­tar i sin fas­te spal­te i Dagbladet, der han tar utgangs­punkt i tema­tik­ken i Preben Z Møllers fers­ke bok: Kampen om vold­tekt – ekte vold­tekts­menn eller hvem som helst (Dreyer for­lag). Boka, og Rolness artik­kel, får frem hvor­dan en pris­ver­dig kamp mot en fryk­te­lig form for over­grep gri­pes av ideo­lo­gis­ke fan­tas­ter og gjø­res til noe helt annet:

«Plutselig var vold­tekt en for­bry­tel­se utført av manns­kol­lek­ti­vet mot kvinne­kol­lek­ti­vet. Fortsett å lese Voldtektsspørsmålet som kjønns­po­li­tisk ram­bukk

Kvinnekampens fuglesang

I for­ri­ge uke pre­sen­ter­te nett­ste­det Forskning.no en opp­føl­ger til sin føl­je­tong “ukens fugl”, den­ne gan­gen svart­hvit flue­sna­pper. Det antas at nevn­te fugl er lyk­ke­lig uvi­ten­de om hva Forskning.no kan for­tel­le om for­dums kvinne­kamp i eget reir: Fortsett å lese Kvinnekampens fugle­sang

Ministeriet for u-likestilling

Likestillings-departementet i Oslo ved natt
Likestillingsdepartementet i Oslo ved natt FOTO:Nettavisen

... de sene­re år er like­stil­lings­be­gre­pet umer­ke­lig blitt end­ret fra å bety lik­het i start­po­si­sjon til å bety lik­het i slutt­po­si­sjon, skri­ver pro­fes­sor i filo­so­fi Hans Bonde, kjent i Norge bl a som fore­drags­hol­der, i en kro­nikk i Berlingske Tidende.  Siden rea­li­te­te­ne også har end­ret seg, er det som før var like­stil­ling blitt u-like­stil­ling. Konsekvensene er iføl­ge Bonde:

a) at sam­fun­net blir mind­re effek­tivt uten kon­kur­ran­se

b) at menn får avsmak over­for insti­tu­sjo­ner som klus­ser med rett­fer­di­ge spille­reg­ler

c) at kvin­ner kan utvik­le seg til et B-lag

Her vil jeg for min del spe­si­elt fram­heve b og c. Samfunnet kun­ne kan­skje tåle å ta seg råd til punkt a, alt­så redu­sert effek­ti­vi­tet. Men de frust­ra­sjo­ner menn opp­le­ver i form av mang­len­de rett­ferd ver­ken bør eller skal vi ta oss råd til. Tvert i mot Fortsett å lese Ministeriet for u-like­stil­ling

Norton blokkerer kritikk

Visste du at anti­vi­rus­pro­gram­met Norton, kan­skje ver­dens mest bruk­te, blok­ke­rer enkel­te nett­ste­der for­di de inne­hol­der femi­nisme­kri­tikk?

Fra før viss­te vi at folk som er kri­tis­ke til dagens for­stå­el­se av like­stil­ling og til­hø­ren­de poli­tikk, møter vans­ke­lig­he­ter. Sosiolog og skri­bent Kjetil Rolness for­tel­ler imid­ler­tid om Nortons blok­ke­ring,  om nye til­tak som plan­leg­ges for å begren­se kri­tikk av gjel­den­de kjønns­re­gi­me og at vår “kol­le­ga” i Sverige, Pelle Billings blogg, trek­ker seg fra offent­lig debatt. Det synes å bli ver­re — og vans­ke­lig var det fra før.  Tar vi det kun med fat­ning — eller hva er alter­na­ti­ve­ne? Les Rolness’ artik­kel, og kom gjer­ne med din reak­sjon.

Les også: Aggressiv femi­nis­me med Reform som log­ren­de pådri­ver

Ulikheter for loven

Tall fra Statistisk sen­tral­byrå viser at i 2011 var 24 pro­sent av alle døm­te kvin­ner, mens kvin­ne­ne bare utgjør seks pro­sent av dem som sit­ter i feng­sel. Slike kjønns­for­skjel­ler kan ha både gode og dår­lig for­kla­rin­ger. Les Aftenpostens/A-maga­si­nets inter­es­san­te artik­kel om kjønns­for­skjel­ler hele vei­en fra for­bry­tel­se via straffe­pro­sess til straff.

Kontrollen over fjernkontrollen

I kro­nik­ken Feminine menn i ver­dens lyk­ke­ligs­te land skri­ver pro­du­sen­te­ne av NRKs popu­læ­re pro­gram Hjernevask fra 2010, Harald Eia og Ole Martin Ihle, her sam­men med Nils Brenna, om hvem som har kon­troll over kul­tur­ut­vik­lin­gen i Norge. Det påvi­ses blant annet hvor­dan kul­tu­ren er blitt femi­ni­ni­sert som føl­ge av beviss­te valg og makt­for­hold. «Når kvin­ner sty­rer fjern­kon­trol­len, får det kon­se­kven­ser også for nyhets­jour­na­lis­tik­ken», skri­ver de vide­re. Forfatterne får fram rea­li­te­ter som bur­de være opp­sikts­vek­ken­de når de kom­mer i klar­tekst, og dess­uten fra folk med til­hø­rig­het til stats­ka­na­len.

Artikkelen inn­byr til reflek­sjon. Innbyr den også til hand­ling? Ikke direk­te, hel­ler mot­satt, om vi tar avslut­nin­gen på ordet:

Land domi­nert av klas­sis­ke kvin­ne­li­ge ver­di­er har mind­re vold, er tryg­ge­re, har en jev­ne­re for­de­ling av gode­ne og har mind­re skam og for­dom­mer rundt naken­het og sex..... Har vi det fint i det sam­fun­net stats­mi­nis­ter Gunnar Knudsen la grunn­la­get for i 1913? [kvin­ner fikk stem­me­rett, red anm.] Ja! Ble det sånn som Knudsen had­de tenkt? Nei! Er det noen som kje­der seg litt i det nye, femi­ni­ne Norge? Neiida!

Litt kjed­som­het er nep­pe grunn­lag for noe manns­opp­rør. Forfatterne skri­ver på en måte som ikke pro­vo­se­rer. Innholdet tatt i betrakt­ning er det­te en jour­na­lis­tisk «pre­sta­sjon», hvis det er det­te man vil opp­nå. For meg synes imid­ler­tid menn å fin­ne seg i alt. Videre kan det være et spørs­mål om menn ikke bare fin­ner seg i alt, men også er i ferd med å ven­ne seg til alt. Til slutt risi­ke­rer vi å glem­me at et annen vir­ke­lig­het enn den femi­ni­ser­te er mulig.

Les også: Seierherrene og -dame­ne