Familien eller samfunnet?

Hva er viktigst for deg – forholdet til din ektefelle eller din forankring i samfunnet? Dette kan sies å være en problemstilling i Et dukkehjem av Henrik Ibsen – trolig det mest spilte norske teaterstykke.

Ifølge skribentene Øivind Østberg og Wilmar Kolnes, begge med lang fartstid på dette nettsted, er forholdet mellom familie og samfunn også en aktuell problemstilling i dagens norske politikk. Mot sin uttalte familievennlighet er Kristelig folkeparti pådriver for å gjøre individet mer uavhengig av familien og tilsvarende mer avhengig av samfunnet. Partiet lokker uforvarende (?) kvinner ut av familien og over i et liv som såkalt alenemor ved hjelp av økonomisk støtte. I tillegg hjelpes kvinner til å dominere over mannen i forholdet til felles barn gjennom lovgivningen. Les artikkelen til Østberg og Kolnes her. Man kan forstå forfatterne slik at støtte til kvinner er den egentlige, overordnede verdi for Kr F.

Om støtte til kvinner er den egentlige, overordnede verdi, er for øvrig et spørsmål som ikke bare kan stilles til KrF, men til Fortsett å lese Familien eller samfunnet?

Det personlige er politisk!

«Det personlige er politisk.» Denne lærdommen fra kvinnekampen kan menn gjerne kopiere. Men ellers er spørsmålet om hvordan menn kan gjøre seg gjeldende som gruppe i samfunnet et i hovedsak uløst problem. Menn bør heller ikke – utover det nevnte – forsøke å løse problemet ved å kopiere kvinnebevegelsen, av grunner som vi ikke skal komme inn på her.

Men det er viktig å erkjenne at problemet finnes! Et viktig bidrag til dette gir Morgenbladets Erling Dokk Holm Fortsett å lese Det personlige er politisk!

– «Kvinner er håpløse»

En sjelden gang finner man – utenom herværende nettsted da – seriøse bidrag til en diskusjon om forholdet mellom kvinner og menn, kvinnelighet og mannlighet, som verken handler om frustrasjon over kvinners utspekulerte utnyttelse av menn eller (hvilket er 10425281_slangt mer vanlig) støtter opp om ideen om at kjønnsforskjeller er sosialt konstruerte påfunn som snarest mulig bør elimineres, det som av Arild Brock (en herværende redaktør) treffende er betegnet som kjønnsnihilisme.

Vi viderebringer her med glede redaktør Nils August Andresens innlegg i Minerva nylig. Det er holdt i en munter og kåserende stil, noe som slett ikke står i motsetning til formidling av et interessant innhold.  ”Kvinner er håpløse” er tittelen – så far out fra det kultiverte mennesker kan gi uttrykk for i edru tilstand at alle skjønner at det er fleip. Men så er det ikke bare det likevel. Fortsett å lese – «Kvinner er håpløse»

Fra dag én

Likestillingsminister Solveig Horne
Likestillingsminister Solveig Horne (foto v/ Thomas Haugersveen, regjeringens nettsider)

Likestillingsminister Solveig Horne er ikke blitt ønsket velkommen til sin nye stilling av alle. Hun har fra dag én møtt motbør fra folk som tolker likestilling som likhet, og som dessuten insisterer på å omskape verden i sitt bilde gjennom påvirkning av barn i barnehager og andre offentlige instanser. Denne påvirkningen kan vi, når den drives langt, kalle for kjønnsnihilisme.

Forfatteren Kai Skagen tar imidlertid Horne i forsvar. Han skriver blant annet:

«Under den unisone utskjellinga av Solveig Horne, med all si uhyggje, dei usanne, medvitne mistydingane og den sterke viljen til å tolka alt i verste meining, ligg trua på at heile verda og menneskenaturen kan endrast med presseoppslag og politiske vedtak, slik at ingen lenger treng å passa seg for noko som helst. Det er den same trua som får forskarar og politikarar til å vilja gjera barnehagane til omskoleringsanstaltar som produserer menneske som stemmer overeins med kjønnsforskninga.»

Kjønnsnihilistene synes å ha hatt åtte gode år under den rød-grønne regjeringen. Vi regner med at den nye likestillingsministeren vil erstatte denne ensrettende politikken med noe annet. Men i den grad det nevnte påvirkningsarbeidet hadde sin rot og drivkraft i likestillingsbyråkrati og kjønnsforskning, snarere enn i regjeringen selv, blir jo ikke disse skiftet ut med statsrådene. Horne kan dermed ha en tøff oppgave foran seg. Det står om kjønnsidentitet. Paradoksalt er kanskje oppgaven å gjøre mindre politikk heller enn mer. Kjønn og kjønnsidentitet er noe som kanskje best utvikles i samfunnet uten den tvang som alltid ledsager statlig aktivitet. Når imidlertid det offentlige apparatet av andre er tatt i bruk i et målbevisst ensrettingsarbeid, er det en viktig politisk oppgave å «slå av» denne maskinen. Vi ønsker lykke til!

Voldtektsspørsmålet som kjønnspolitisk rambukk

Sosiolog og debattant Kjetil Rolness har skrevet en glimrende lørdagskommentar i sin faste spalte i Dagbladet, der han tar utgangspunkt i tematikken i Preben Z Møllers ferske bok: Kampen om voldtekt – ekte voldtektsmenn eller hvem som helst (Dreyer forlag). Boka, og Rolness artikkel, får frem hvordan en prisverdig kamp mot en fryktelig form for overgrep gripes av ideologiske fantaster og gjøres til noe helt annet:

«Plutselig var voldtekt en forbrytelse utført av mannskollektivet mot kvinnekollektivet. Fortsett å lese Voldtektsspørsmålet som kjønnspolitisk rambukk

Kvinnekampens fuglesang

I forrige uke presenterte nettstedet Forskning.no en oppfølger til sin føljetong «ukens fugl», denne gangen svarthvit fluesnapper. Det antas at nevnte fugl er lykkelig uvitende om hva Forskning.no kan fortelle om fordums kvinnekamp i eget reir: Fortsett å lese Kvinnekampens fuglesang

Ministeriet for u-likestilling

Likestillings-departementet i Oslo ved natt
Likestillingsdepartementet i Oslo ved natt FOTO:Nettavisen

… de senere år er likestillingsbegrepet umerkelig blitt endret fra å bety likhet i startposisjon til å bety likhet i sluttposisjon, skriver professor i filosofi Hans Bonde, kjent i Norge bl a som foredragsholder, i en kronikk i Berlingske Tidende.  Siden realitetene også har endret seg, er det som før var likestilling blitt u-likestilling. Konsekvensene er ifølge Bonde:

a) at samfunnet blir mindre effektivt uten konkurranse

b) at menn får avsmak overfor institusjoner som klusser med rettferdige spilleregler

c) at kvinner kan utvikle seg til et B-lag

Her vil jeg for min del spesielt framheve b og c. Samfunnet kunne kanskje tåle å ta seg råd til punkt a, altså redusert effektivitet. Men de frustrasjoner menn opplever i form av manglende rettferd verken bør eller skal vi ta oss råd til. Tvert i mot Fortsett å lese Ministeriet for u-likestilling

Norton blokkerer kritikk

Visste du at antivirusprogrammet Norton, kanskje verdens mest brukte, blokkerer enkelte nettsteder fordi de inneholder feminismekritikk?

Fra før visste vi at folk som er kritiske til dagens forståelse av likestilling og tilhørende politikk, møter vanskeligheter. Sosiolog og skribent Kjetil Rolness forteller imidlertid om Nortons blokkering,  om nye tiltak som planlegges for å begrense kritikk av gjeldende kjønnsregime og at vår «kollega» i Sverige, Pelle Billings blogg, trekker seg fra offentlig debatt. Det synes å bli verre – og vanskelig var det fra før.  Tar vi det kun med fatning – eller hva er alternativene? Les Rolness’ artikkel, og kom gjerne med din reaksjon.

Les også: Aggressiv feminisme med Reform som logrende pådriver

Ulikheter for loven

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at i 2011 var 24 prosent av alle dømte kvinner, mens kvinnene bare utgjør seks prosent av dem som sitter i fengsel. Slike kjønnsforskjeller kan ha både gode og dårlig forklaringer. Les Aftenpostens/A-magasinets interessante artikkel om kjønnsforskjeller hele veien fra forbrytelse via straffeprosess til straff.

Kontrollen over fjernkontrollen

I kronikken Feminine menn i verdens lykkeligste land skriver produsentene av NRKs populære program Hjernevask fra 2010, Harald Eia og Ole Martin Ihle, her sammen med Nils Brenna, om hvem som har kontroll over kulturutviklingen i Norge. Det påvises blant annet hvordan kulturen er blitt femininisert som følge av bevisste valg og maktforhold. «Når kvinner styrer fjernkontrollen, får det konsekvenser også for nyhetsjournalistikken», skriver de videre. Forfatterne får fram realiteter som burde være oppsiktsvekkende når de kommer i klartekst, og dessuten fra folk med tilhørighet til statskanalen.

Artikkelen innbyr til refleksjon. Innbyr den også til handling? Ikke direkte, heller motsatt, om vi tar avslutningen på ordet:

Land dominert av klassiske kvinnelige verdier har mindre vold, er tryggere, har en jevnere fordeling av godene og har mindre skam og fordommer rundt nakenhet og sex….. Har vi det fint i det samfunnet statsminister Gunnar Knudsen la grunnlaget for i 1913? [kvinner fikk stemmerett, red anm.] Ja! Ble det sånn som Knudsen hadde tenkt? Nei! Er det noen som kjeder seg litt i det nye, feminine Norge? Neiida!

Litt kjedsomhet er neppe grunnlag for noe mannsopprør. Forfatterne skriver på en måte som ikke provoserer. Innholdet tatt i betraktning er dette en journalistisk «prestasjon», hvis det er dette man vil oppnå. For meg synes imidlertid menn å finne seg i alt. Videre kan det være et spørsmål om menn ikke bare finner seg i alt, men også er i ferd med å venne seg til alt. Til slutt risikerer vi å glemme at et annen virkelighet enn den feminiserte er mulig.

Les også: Seierherrene og -damene