Kjønnspolitisk kumbaya

Av Eystein Halle

Den nye rap­por­ten om kam­pen mot anti­fe­mi­nis­me viser at venstre­si­dens femi­nis­ter har en lang vei å gå når det gjel­der respekt for and­res menin­ger.

Vi kjen­ner ham, selv om vi ikke vil kjen­nes ved ham: Den mann­li­ge nett-bøl­len som fra et bombe­kra­ter av en ung­kars­lei­lig­het tas­ter løs mot femi­nis­men, og bru­ker opp sitt beskjed­ne ord­for­råd – hvor­av de fær­res­te orde­ne er å fin­ne i riks­måls­ord­bo­ken – for å for­tel­le hva han mener om pro­fi­ler­te, kvin­ne­li­ge medie­ak­tø­rer.  I en tid da det vik­tigs­te klasse­skil­let i Norge ser ut til å føl­ge gjer­det rundt Aschehoug-hagen, er det å for­døm­me menns nett­hat mot kvin­ner blitt en vik­tig iden­ti­tets­mar­kør for skravle­klas­sen.

Vidtgående definisjon

Greit nok – de fær­res­te vil vel stå opp for ytrings­fri­he­ten til „debat­tan­ter“ med sam­me sosia­le fer­dig­he­ter som sjim­pan­sen Julius på en dår­lig dag. Nå har kam­pen mot anti­fe­mi­nis­men imid­ler­tid blitt løf­tet opp på regje­rings­nivå, Fortsett å lese Kjønnspolitisk kum­baya

Voldtektsspørsmålet som kjønnspolitisk rambukk

Sosiolog og debat­tant Kjetil Rolness har skre­vet en glim­ren­de lør­dags­kom­men­tar i sin fas­te spal­te i Dagbladet, der han tar utgangs­punkt i tema­tik­ken i Preben Z Møllers fers­ke bok: Kampen om vold­tekt – ekte vold­tekts­menn eller hvem som helst (Dreyer for­lag). Boka, og Rolness artik­kel, får frem hvor­dan en pris­ver­dig kamp mot en fryk­te­lig form for over­grep gri­pes av ideo­lo­gis­ke fan­tas­ter og gjø­res til noe helt annet:

«Plutselig var vold­tekt en for­bry­tel­se utført av manns­kol­lek­ti­vet mot kvinne­kol­lek­ti­vet. Fortsett å lese Voldtektsspørsmålet som kjønns­po­li­tisk ram­bukk

Feminismen blir livssyn

«Det var det natur­li­ge nes­te skritt», sier kirke­mi­nis­ter Rigmor Aasrud, som ellers ikke er kjent som noen kvinne­ak­ti­vist, når hun for­kla­rer regje­rin­gens beslut­ning om å stil­le femi­nis­men på lin­je med human-etikk, tra­di­sjo­nel­le reli­gio­ner og enkel­te and­re, mind­re kjen­te livs­syn som er regist­rert som støt­te- og fra­drags­be­ret­ti­ge­de i Norge. «Det var på tide å aner­kjen­ne det for­hold at femi­nis­men inne­bæ­rer en total­for­stå­el­se av men­nes­ke­ne og deres plass i til­væ­rel­sen.»

Det opp­ly­ses vide­re at Aasrud og hen­nes depar­te­ment har for­be­redt saken i ett år, sam­men med like­stil­lings­de­par­te­men­tet, hvor kol­le­ga Inga Marte Thorkildsen som kjent regje­rer. Forberedt i all still­het, synes det for oss, Fortsett å lese Feminismen blir livs­syn

Manns og kvinners ansvar i forbindelse med voldtekt

28 pro­sent av nors­ke menn mener en vold­tekt­ut­satt kvin­ne er del­vis ansvar­lig der­som hun i for­kant har flør­tet åpen­lyst med man­nen mel­der VG. En under­sø­kel­se, som Amnesty står bak, har det­te som et av sine resul­ta­ter.

Det er leit og skuf­fen­de å se hold­nin­ge­ne, sier gene­ral­sek­re­tær John Peder Egenæs i Amnesty til VG, og snak­ker også om kvin­ners livs­ut­fol­del­se. Øivind Østberg, advo­kat og skri­bent på Maskulinist.no, tar imid­ler­tid til mot­mæle. Han spør blant annet om Egenæs vil opp­ford­re unge kvin­ner til å flør­te uhem­met uan­sett omsten­dig­he­ter. Hør debat­ten i P4s maga­sin sendt 7. mars.

Generelt må spørs­må­let være hvor­dan ansva­ret for å begren­se vold­tek­ter kan for­de­les mel­lom kvin­ner og menn på en måte som er for­nuf­tig og rett­fer­dig. Amnesty og poli­ti­ke­re som utta­ler seg synes å ret­te kri­tisk opp­merk­som­het ute­luk­ken­de mot menn. Vi vil imid­ler­tid bidra til et mer balan­sert syn. Vi kom­mer til­ba­ke med et nytt inn­legg i debat­ten om vold­tekt sene­re.

Les også:

Er sex verd risi­ko­en?

De to kjønns krutt

Ulikheter for loven

Tall fra Statistisk sen­tral­byrå viser at i 2011 var 24 pro­sent av alle døm­te kvin­ner, mens kvin­ne­ne bare utgjør seks pro­sent av dem som sit­ter i feng­sel. Slike kjønns­for­skjel­ler kan ha både gode og dår­lig for­kla­rin­ger. Les Aftenpostens/A-maga­si­nets inter­es­san­te artik­kel om kjønns­for­skjel­ler hele vei­en fra for­bry­tel­se via straffe­pro­sess til straff.

Aggressiv feminisme med Reform som logrende pådriver

Aggressiv femi­nis­me er på frem­marsj – med Reform som log­ren­de pådri­ver. Åpenbart som en opp­føl­ger av fle­re NRK-pro­gram­mer fra den sene­re tid, i stor grad basert på doku­men­ta­sjon fra Sverige, kan NRK mel­de at vårt nors­ke “Reform” med det for­kla­ren­de til­leggs­nav­net “res­surs­sen­ter for menn” ons­dag 13.3 ved dets leder Are Saastad mas­ku­lint handle­kraf­tig alle­re­de har over­le­vert en rap­port til regje­rin­gen som tar til orde for at “anti­fe­mi­nis­tis­ke ytrin­ger skal kun­ne straf­fes slik rasis­tis­ke ytrin­ger kan.”

Her frem­kom­mer det at «Kvinner skri­ver typisk at «jeg er uenig med deg og synes du er dum i hodet» og sig­ne­rer med sitt eget navn. Menns hat­mai­ler har en helt annen karak­ter. Fortsett å lese Aggressiv femi­nis­me med Reform som log­ren­de pådri­ver

Hva er kvinnemakt?

Av kjønn er det to, og for kvin­ner utgjør menn det kom­ple­men­tæ­re kjønn. På kvinne­be­ve­gel­sens dag er det der­for ikke upas­sen­de om også menn ytrer seg om tidens kjønns­spørs­mål. Et her­væ­ren­de medi­um har i den for­bin­del­se spurt oss hva som kun­ne være et kraft­fullt sym­bol på kvinne­makt gjen­nom tide­ne. Et inter­es­sant spørs­mål som viser seg ikke helt enkelt å besva­re.

For saken er vel den at kvin­ners makt ofte arter seg mer indi­rek­te og dis­kret enn det som for­bin­des med menn, sær­lig når det drei­er seg om offent­lig makt. Ja, man kan endog fin­ne til­fel­ler der kvinne­makt viser seg ved at kvin­ner får menn til å gjø­re som de vil, med eller uten man­nens viten­de. Vårt førs­te for­slag til sym­bol på kvinne­makt er der­for en mann, Fortsett å lese Hva er kvinne­makt?

Kontrollen over fjernkontrollen

I kro­nik­ken Feminine menn i ver­dens lyk­ke­ligs­te land skri­ver pro­du­sen­te­ne av NRKs popu­læ­re pro­gram Hjernevask fra 2010, Harald Eia og Ole Martin Ihle, her sam­men med Nils Brenna, om hvem som har kon­troll over kul­tur­ut­vik­lin­gen i Norge. Det påvi­ses blant annet hvor­dan kul­tu­ren er blitt femi­ni­ni­sert som føl­ge av beviss­te valg og makt­for­hold. «Når kvin­ner sty­rer fjern­kon­trol­len, får det kon­se­kven­ser også for nyhets­jour­na­lis­tik­ken», skri­ver de vide­re. Forfatterne får fram rea­li­te­ter som bur­de være opp­sikts­vek­ken­de når de kom­mer i klar­tekst, og dess­uten fra folk med til­hø­rig­het til stats­ka­na­len.

Artikkelen inn­byr til reflek­sjon. Innbyr den også til hand­ling? Ikke direk­te, hel­ler mot­satt, om vi tar avslut­nin­gen på ordet:

Land domi­nert av klas­sis­ke kvin­ne­li­ge ver­di­er har mind­re vold, er tryg­ge­re, har en jev­ne­re for­de­ling av gode­ne og har mind­re skam og for­dom­mer rundt naken­het og sex..... Har vi det fint i det sam­fun­net stats­mi­nis­ter Gunnar Knudsen la grunn­la­get for i 1913? [kvin­ner fikk stem­me­rett, red anm.] Ja! Ble det sånn som Knudsen had­de tenkt? Nei! Er det noen som kje­der seg litt i det nye, femi­ni­ne Norge? Neiida!

Litt kjed­som­het er nep­pe grunn­lag for noe manns­opp­rør. Forfatterne skri­ver på en måte som ikke pro­vo­se­rer. Innholdet tatt i betrakt­ning er det­te en jour­na­lis­tisk «pre­sta­sjon», hvis det er det­te man vil opp­nå. For meg synes imid­ler­tid menn å fin­ne seg i alt. Videre kan det være et spørs­mål om menn ikke bare fin­ner seg i alt, men også er i ferd med å ven­ne seg til alt. Til slutt risi­ke­rer vi å glem­me at et annen vir­ke­lig­het enn den femi­ni­ser­te er mulig.

Les også: Seierherrene og -dame­ne

Mannsdag?

I dag, den 19. novem­ber, er den inter­na­sjo­na­le manns­da­gen. Det over­ras­ker kan­skje at en slik dag fin­nes. Og hvis det først skul­le være, var det ikke en dag i okto­ber? For fem-seks år siden gikk fak­tisk 2–300 menn i tog i Oslos gater på den 7. okto­ber, og under­teg­ne­de var en av dis­se. I noen år ble det arran­gert demon­stra­sjons­tog på den­ne sær­nors­ke manns­da­gen. Første gan­gen jeg del­tok var det med en viss opti­mis­me. Daværende (stat­lig) like­stil­lings­di­rek­tør, Litt-Long Woon (kvin­ne), tal­te til del­ta­ker­ne foran Stortinget. Talen åpnet slik: Mine her­rer ...(kort pau­se)  og damer, .... Siste gang toget ble arran­gert var det imid­ler­tid ingen pro­mi­nent taler, antal­let del­ta­ke­re had­de krym­pet, og det var nep­pe man­ge av dis­se som føl­te seg kom­for­tab­le som del­ta­ke­re. Hvorfor? Fortsett å lese Mannsdag?

På kvinnekafé i Berlin

Norge er kjent for sin ster­ke kjønns­se­gre­ge­ring i arbeids­li­vet. Går du inn i en norsk bake­bu­tikk med kafé, er det over 90 % sjan­se for at du blir betjent av en kvin­ne. Men pub­li­kum i sam­me butikk er der­imot for­delt ca 50–50 på de to kjønn, skul­le jeg tro. I mitt loka­le bake­ri på Torshov i Oslo har jeg i alle fall mang en gang ved lunsj­tid stått i kø bak f eks mann­li­ge hånd­ver­ke­re på opp­drag i strø­ket, som tar seg god tid når de blir eks­pe­dert av de unge jen­te­ne bak dis­ken. Innkjøpet skjer lang­somt og omsten­de­lig, og betje­nin­gen synes hel­ler ikke å irri­te­re seg over det­te.

Den opp­le­vel­sen jeg nå skal for­tel­le om, var direk­te mot­satt, slik det gikk grad­vis opp for meg mens den pågikk. Fortsett å lese På kvinne­kafé i Berlin