Likestilt foreldreskap: Lys i enden av tunnelen

De menn som har til­latt seg å ten­ke på Fremskrittspartiet som et manns­par­ti, og av den­ne grunn har stemt på dem, har len­ge ven­tet på kon­kre­te resul­ta­ter, ikke minst de sis­te ett og et halvt år. Partiet valg­te rik­tig nok ved regje­rings­dan­nel­sen å la seg repre­sen­te­re med en kvin­ne i bar­ne- og like­stil­lings­de­par­te­men­tet — det­te høy­net kan­skje ikke for­vent­nin­ge­ne?

Partiet har uan­sett i man­ge år gått inn for like­stil­ling på områ­det for­eldre­skap. Og nå går san­ne­lig stats­råd Solveig Horne løs på saken som kan­skje er menns vik­tigs­te like­stil­lings­an­lig­gen­de: Fortsett å lese Likestilt for­eldre­skap: Lys i enden av tun­ne­len

Journalistikk fra sofaen

ronny copyJeg er i stand til å irri­te­re meg over selv bare det at fram­gang poeng­te­res på feil måte. Framgang for menn i for­bin­del­se med barne­for­de­ling kan fore­kom­me, men er uan­sett et blod­slit. Den som tar lett på det­te, får ingen nåde hos den­ne skri­bent. Så når en jour­na­list i uke­avi­sa Dag og Tid til­lot seg å inn­ta en avslap­pet, for ikke å si ned­la­ten­de hold­ning til det at sta­tik­ken viser litt fram­gang, og att­på til med refe­ran­se til det­te nett­sted, var det bare å ta tas­ta­tu­ret fatt.

Med jev­ne mel­lom­rom, ja fak­tisk hele tiden, duk­ker det opp kom­men­ta­rer som den gitt av Ronny Spaans i Dag og Tid 23/1–14. Verdensvant kon­sta­te­rer Spaans at det «med jev­ne mel­lom­rom» duk­ker opp folk som kjem­per for en sak. Like suve­rent vet han i form av et pro­sent­tall hvor­dan den saken det drei­er seg om står i dag, og hvor­dan den stod for ti år siden. Ved enkel arit­me­tikk kan han da måle for­skjel­len. Mellom lin­je­ne kan leses at saken ikke len­ger er så aktu­ell, og kna­pt verd å kjem­pe for, i og med at arit­me­tik­ken viser fram­gang. Overfor det­te bla­ser­te gjesp vil jeg gjer­ne gi Spaans et ver­balt «balle­spark». Fortsett å lese Journalistikk fra sofa­en

Planlagt farløshet

Aftenpostens hoved­opp­slag tirs­dag den 28.1 er en beve­gen­de his­to­rie om en jen­te hvis mor døde da hun bare var 14 år gam­mel.  Dette er eks­tra tra­gisk siden jen­ta ikke har noen far, og ald­ri har hatt en far i sitt liv. I hvert fall ikke en far som noen gang har hatt, eller var ment å ha, ver­ken juri­dis­ke eller følel­ses­mes­si­ge bånd til hen­ne, og hvis iden­ti­tet hun ald­ri skul­le få vite. Dette bestem­te jen­tas mor for hen­ne alle­re­de før hun ble unn­fan­get.

I Norge ble det ved ved­ta­gel­sen av bio­tek­no­logilo­ven i 2003 bestemt at slik skul­le det ikke len­ger være. Fortsett å lese Planlagt far­løs­het

Barneekstremisme i Norge

Hva er eks­tre­mis­me? Ikke nød­ven­dig­vis det å avvi­ke fra fler­tal­let. Det fin­nes eksemp­ler fra his­to­ri­en på at også fler­tal­let i et sam­funn kan gå til ytter­lig­he­ter, selv når utgangs­punk­tet er et demo­kra­ti. Ekstremisme for­stås etter min opp­fat­ning bed­re som ensi­dig­het. Man blir så opp­tatt av et enkelt for­hold at man mis­ter blik­ket for alt annet. I etter­tid er det som regel lett å se at det­te var feil — all sunn for­nuft ble satt til side, og det for­to­ner seg mer­ke­lig at man kun­ne gjø­re som man gjor­de.

Kvinners uro

Norske lov­giv­ning og retts­prak­sis rundt sam­livs­brudd og barn synes å gra­ve seg sta­dig dype­re ned i hva man kan kal­le barne­eks­tre­mis­me. Fortsett å lese Barneekstremisme i Norge

Seier for familien

Gjennom tre år ble en Oslo-fami­lie med far, mor og tre gut­ter utsatt for et for­mi­da­belt press fra barne­vern og poli­ti, som til slutt vis­te seg grunn­løst. Slikt kun­ne knek­ket man­ge. Men med den­ne fami­li­en er det mot­satt — den står i dag frem som sam­let og vel­fun­ge­ren­de. Familiens kamp i retts­ap­pa­ra­tet end­te med sei­er.

”… levde under et regime av frykt og vold”

Tingretten døm­te først fami­lie­fa­ren til fire måne­ders feng­sel. Saken gikk til lag­manns­ret­ten hvor aktor vil­le ha ti måne­ders feng­sel. Å høre aktors og bistands­ad­vo­ka­tens nåde­løse pro­se­dy­rer, støt­tet på barne­ver­nets svart­ma­len­de vitne­for­kla­rin­ger, og så ven­te i to uker på lag­manns­ret­tens dom, var den sis­te pine­ful­le prø­vel­se for­eld­re­ne måt­te gjen­nom før de fikk resul­ta­tet: Fortsett å lese Seier for fami­li­en

Ut med domaren – inn med ei heilag ku

PORTRETT-Tor-Ehlers-Bertelsen 2
Tor Holger Bertelsen, dom­mer i Bergen ting­rett

I 2007 fekk Noreg dom mot seg av men­neske­retts­dom­sto­len i Strasbourg (EMD) .  Det gjaldt ei sam­værs­sak der Gulating lag­manns­rett og Høgsterett had­de frå­dømt far all rett til sam­vær med sine to gutar. Mor had­de i for­kant av saka sabo­tert sam­væ­ret så godt ho kun­ne og skul­da far for over­grep mot bor­na mm. Anke til Høgsterett var nek­ta frem­ma. Strasbourg-dom­sto­len tok ikkje stil­ling til sam­værs­spørs­må­let, men fann at lag­manns­ret­ten had­de kren­ka artik­kel 8 om rett til pri­vat­liv når den tyk­kjest leg­gje vekt på mor si skul­ding om over­grep frå far mot bar­net, trass i at det ikkje var noko bevis for slikt.

I fyrs­te retts­in­stans i Bergen ting­rett had­de far der­imot fått sam­vær tors­dag til sun­dag annan­kvar helg.  Domar i Bergen ting­rett var Tor Holger Bertelsen. Dersom EMD skal rek­nast som fasit, må ein seie at han ikkje gjor­de feil, men det gjor­de der­imot både lag­manns­rett og Høgsterett.

Det er difor med und­ring ein regist­re­rer at det for tida ver­se­rer ei avskils­sak mot nemn­de domar.  Fortsett å lese Ut med doma­ren – inn med ei hei­lag ku

Kan man offentlig ønske noen vondt?

Det er ikke ofte vi kla­ger over medie­ne på Maskulinist.no. Vi har kna­pt gjort det noen gang før. Skulle vi kla­ge på noe når det gjel­der offent­lig debatt om kjønn og like­stil­ling i Norge, måt­te det hel­ler være på myn­dig­he­ter og på våre mot­par­ter i de sam­funns­spørs­må­le­ne vi for­sø­ker å ta opp til dis­ku­sjon. Mediene har mang en gang pub­li­sert våre artik­ler. Men de myn­dig­he­ter vi kri­ti­se­rer, og and­re som vi utford­rer, f.eks. kvinne­be­ve­gel­sen, sva­rer bare sjel­den. For sist­nevn­te er vel en tyde­lig mot­part i offent­lig­he­ten uvant hen­imot det ufor­ståe­li­ge.

Smertefullt, men nødvendig?

Men nå skal det hand­le om medie­ne. Fortsett å lese Kan man offent­lig øns­ke noen vondt?

Når jakt blir til heksejakt

Unbenannt
Mads Mikkelsen som Lucas i “Jakten” av Thomas Vinterberg

Jakt kre­ver pre­si­sjon. Det er når den­ne pre­si­sjo­nen mang­ler, at jakt blir til hekse­jakt, det være seg på kvin­ne­li­ge eller mann­li­ge hek­ser.

I den dans­ke fil­men «Jakten» får vi se jakt både med og uten pre­si­sjon. Filmen utspil­ler seg blant en grup­pe menn som det ind­re mil­jø. Disse bor i liten by, hvor det selv­føl­ge­lig også fin­nes kvin­ner. I blant går men­ne­ne på jakt, og om kvel­den fes­ter de i tra­di­sjo­nell manns­stil. Fortsett å lese Når jakt blir til hekse­jakt

Fra frustrasjon til lettelse

Stortingsrepresentant Per Sandberg for­tje­ner hon­nør når han som leder for Fremskrittspartiets pro­gram­ko­mi­te går inn for like­de­ling mel­lom for­eld­re som hoved­re­gel ved sam­livs­brudd (NRK nett 14/1). Dagens regel­verk betyr at bare én av for­eld­re­ne skal ha auto­ri­tet i bar­nas liv, med mind­re for­eld­re­ne umid­del­bart blir eni­ge om noe annet. Det er kvin­ner, ikke barns bes­te, som i den­ne sam­men­heng står i vei­en for like­stil­ling. Det nevn­te pri­vi­le­gi­um, å ha auto­ri­tet i bar­nas liv, kan knyt­tes til det Barneloven kal­ler “å bo fast hos”. Å ha den­ne posi­sjo­nen til­fal­ler i dag ca 92 pro­sent av kvin­ne­ne og ca 18 pro­sent av men­ne­ne.  Deling fin­ner alt­så sted bare i 10 pro­sent av til­fel­le­ne.

Opp mot det­te bør det ikke stil­les krav om at alle for­eld­re skal dele alt likt. Et krav bør det imid­ler­tid være at like­de­ling er utgangs­punk­tet. Dette vil inne­bære en for­and­ring, og for å opp­nå en slik for­and­ring, må det ny erkjen­nel­se til. Fortsett å lese Fra frust­ra­sjon til let­tel­se

En norsk barnefordelings-tragedie

22. juli var en tra­ge­die, men hvor­dan skal vi for­stå den? I norsk offent­lig­het, og ikke minst i retts­sa­ken mot Breivik, har det utspilt seg en kamp om hvil­ket aspekt som skal til­de­les størst for­kla­rings­kraft når det gjel­der de gru­ful­le hen­del­se­ne 22. juli i fjor: De indi­vi­dual­psy­ko­lo­gis­ke fak­to­re­ne eller ”det bru­ne grums på net­tet”.

Flere forklaringsnivåer

Selv har jeg argu­men­tert for at ter­ror­ak­sjo­nen i hvert fall må søkes for­stått på fire for­skjel­li­ge nivå­er, der jeg mener det indi­vi­dual­psy­ko­lo­gis­ke nivå er klart det vik­tigs­te. Så kom­mer det ideo­lo­gis­ke motiv, næret av til dels ytter­lig­gå­en­de nett­mil­jø­er. Men dis­se mil­jø­ene er ikke – dris­ter jeg meg til å anfø­re — opp­stått løs­re­vet fra en sam­funns­mes­sig sam­men­heng. Fortsett å lese En norsk barne­for­de­lings-tra­ge­die