Aggressiv feminisme med Reform som logrende pådriver

Aggressiv feminisme er på fremmarsj – med Reform som logrende pådriver. Åpenbart som en oppfølger av flere NRK-programmer fra den senere tid, i stor grad basert på dokumentasjon fra Sverige, kan NRK melde at vårt norske «Reform» med det forklarende tilleggsnavnet «ressurssenter for menn» onsdag 13.3 ved dets leder Are Saastad maskulint handlekraftig allerede har overlevert en rapport til regjeringen som tar til orde for at «antifeministiske ytringer skal kunne straffes slik rasistiske ytringer kan.»

Her fremkommer det at «Kvinner skriver typisk at «jeg er uenig med deg og synes du er dum i hodet» og signerer med sitt eget navn. Menns hatmailer har en helt annen karakter. De er ofte fulle av banneord og inneholder trusler om og beskrivelser av vold og seksuell mishandling.» Sånn er det ifølge Reform. Kvinners meningsytringer har en anstendig og ufarlig form, mens menn derimot gjerne ytrer seg hatefullt og truende. Dette må statsmakten mobiliseres mot, og det er åpenbart ikke nok med de gjeldende alminnelige bestemmelser som setter straff for trusler. Man må adressere dette problemet helt særskilt og ser konkret for seg en utvidelse av § 135a, «rasismeparagrafen».

Dette må gjøres snarest – særlig av hensyn til ytringsfriheten – forstår en. Når menn ytrer seg slik, så hindrer det kvinner å ytre sine meninger fritt. Det er ikke noe forsøk på å gi skinn av kjønnsnøytralitet i forslagene. Det er åpenlyst at det kun er utsagn mot kvinner som skal kriminaliseres. Menn skal riktig nok også tilgodeses, men det skal skje ved at statens vennlige oppdragerarm tar de ynkelige, marginaliserte menn fatt og lærer dem sømmelig adferd: «Arbeid for likestilling og antidiskriminering må bidra til utvidete normer for maskulinitet» og «Tiltak for marginaliserte menn og gutter bør iverksettes.» Og for å gi enda flere sårt tiltrengte arbeidsplasser til feministiske kjønnsforskere, som i sin tur kan opptre som ”eksperter” som gir myndighetene kloke , nøytrale og kunnskapsbaserte råd, skal det også straks settes i gang mer forskning om antifeminisme, noterer vi.

Dette kommer det såkalte ressurssenteret for menn ut med kort etter at Norges største avis har markert kvinnedagen med et stort oppslag der den begavede komiker Sigrid Bonde Tusvik får utfolde seg med den råeste form for profeministisk, anti-mannspropaganda hun i sin kreativitet har kunnet klare å finne på. Uten at jeg har registrert at Reform (eller NRK) har funnet noe å ta anstøt av der. Ta del i Tusviks strålende vidd.

VG mente ett av de fineste gullkornene, «Harald Eia har sæd på brilleglasset», fortjente forsiden. Man kan riktignok ikke benekte at Tusvik, i motsetning til mange menn på nettet, opptrer under fullt navn. Men dette er jo nettopp uttrykk for at det knapt er noen anerkjente anstendighetsgrenser for hvor grovt en kan rakke ned på menn i offentligheten. Kraftfullt for publikum og ærefullt for forfatteren. Motsatt den lumre sjikane som kan ramme kvinner, den kan ikke påregne annet enn offentlig fordømmelse og er nettopp derfor anonym. I tilfellet Tusvik brukes den seksuelle trakasseringen som en målrettet hersketeknikk i et klart politisk øyemed, nemlig for å henge ut synspunkter på forholdet mellom kjønnene, som man ikke liker. Kunne man tenkt seg denne teknikken brukt med motsatt kjønns- (og kjønnspolitisk) retning? Artikkelen til Eia & co (kommentert på Maskulinist.no) inneholder en rekke faktiske opplysninger og for de fleste nye perspektiver på kjønnsdebatten. Når det gjelder argumentasjon, gjør Tusvik ikke en gang et forsøk. Signalet er at meninger som det Eia legger frem, er så håpløse at de skal holdes vekk fra samfunnsdebatten ved å ties i hjel, eller – om de tross ensrettetheten i alle kanaler en sjelden gang kommer til orde – mobbes bort, ikke diskuteres. Dette ser vi hele tiden. Mer prinsipiell er ikke feministers interesse for ytringsfriheten.

Man kunne håpe at Tusviks utspill er et skudd i foten, at det svekker den saken hun prøver å tjene. Noen vil heldigvis reagere slik, men det spørs om ikke hovedvirkningen likevel er et bidrag til å flytte grenser for hva som kan passere.

Et annet sexistisk innslag i samme utgave av VG var Sykepleierforbundets annonse for høyere lønn, hvis potente symbolspråk man også kan ta del i. Det tåpelige i forestillingen om at det skulle være fordi sykepleiere oftest er kvinner at deres lønn er som den er, skal jeg ikke kommentere nærmere her. Dette er berørt i tidligere artikler på maskulinist.no. Poenget i denne sammenheng: Kan noen forestille seg at en arbeidstagerorganisasjon kunne tillatt seg å bruke motsatt kjønn på samme måte hvis det var kvinner som ble brukt? For eksempel at fiskere og gruvearbeidere, som er flere titalls ganger mer utsatt for dødsulykke på jobben enn helse- og omsorgsarbeidere, skulle demonstrere med et symbol på kvinnelig kjønnsorgan, for å få fram at fordi de er menn så bryr man seg ikke om dødsrisikoen på jobb? En foroverlent pupp som sitter fast i fiskegarnet? Det reklamebyrået som hadde solgt inn denne ideen, ville ikke fått særlig mange flere oppdrag. (Statistikken på dette området er – typisk nok – ikke så lett å finne, og at det er menn som rammes er et faktum som knapt nok registreres.)

Som antydet allerede, må man selvsagt ta avstand fra den type seksuelt betont sjikane som Reform-forslaget henviser til. Men denne rammes godt nok av gjeldende lovgivning, der hvor det er grunn til strafferettslig reaksjon.

Sjikanen er et symptom ikke på et irrasjonelt mannlig kvinnehat, men heller på en samfunnsdebatt – ordet tatt i videste forstand – der menns ståsted og interesser blir underkommunisert, der mannskjønnet blir enten demonisert eller ynkeliggjort, og der dette, som et bredt samfunnsmessig fenomen, gir seg noen uakseptable utslag blant de av våre medmenn som i aller minst grad føler at dette er rettferdig overfor dem selv. Noen menn er i høyeste grad ofre for kvinnelig undertrykking, samtidig som de får tutet ørene fulle med hvor fæle og kvinneundertrykkende de er. Mens de mest privilegerte blant kvinner er de mest høylytte med å fortelle dem at det er de ”som styrer dette landet” for å bruke Tusviks ord. At dette kan gi trang til frustrasjonsutluftinger på nettet, er ikke sosialpsykologisk særlig mystisk.

Et ressurssenter for menn burde prøvd å se også den siden av saken, og peke på at feminiseringen av samfunnet, og spesielt av den offentlige debatten, er en vesentlig del av problemet. Straff på den ene siden og nedlatende offentlige oppdragertiltak basert på feministisk tankegods på den annen side, er ikke hva som trengs. Reforms forslagspakke handler bare om å dra skruen enda litt mer til og vil bare forsterke det problem de påstår de vil løse. Med sitt fravær av vilje til positiv maskulin selvhevdelse og fravær av evne til å stå opp mot overtramp i feminismens navn, har Reform lite å bidra med for menn, de er smukt inneksersert i folden uten annen visjon enn å være et lite mannskapell i den store statsfeministiske katedralen.

Les også et amerikansk-norsk syn på rapporten referert til ovenfor.

Facebook

Tweet